onsdag 15. desember 2010

From the USSR with love: Mitt nye gamle Smena 8m-kamera

Puh! Jeg kan puste lettet ut. Jeg fikk hentet ut den første rullen med film fra e-bay impulskjøpet mitt: Et ekte LOMO-kamera, Smena 8m, og det gikk mye bedre enn forventet. Altså, jeg hadde forventet at kameraet ikke funket i det hele tatt etter at mannen i fotobutikken bare lo og ristet på hodet da jeg stolt viste frem fangsten min. Han konstaterte fort at telleren var ødelagt, og at trolig tilbakespolingsmekanismen også, og at jeg bare måtte teste å se om kameraet fungerte. Han avsluttet med å peke på et knall rosa digitalkamera og si at dette var vel mer min stil? Hva er i veien med folk? Analogt er bra! Misforstå meg rett, jeg elsker elsker elsker mitt digitale speilreflekskamera (og har en knall rosa mini-pc), men noen ganger er det mer spennende å get back to basics, i mangel på fullgodt norsk uttrykk, og se hva som skjer. Så her er det, mitt russiske adoptivbarn:



I motsetning til Frøken Diana, som er en reproduksjon, er dette kameraet godt brukt. Jeg vet ikke akkurat hvor gammelt det er, men kameraet ble produsert mellom 1970-1995. Etter litt kjapp googling fant jeg ut at mitt kamera er den andre versjonen av Smena 8m, men jeg ble ikke noe klokere når det gjaldt alderen. Jeg tipper at det er fra tidlig 80-tallet, men det er bare min gjetning. Om noen vet, informer meg gjerne! Selgeren jeg kjøpte det fra er fra Ukraina, men hun selger en haug med kameraer og andre Sovjetunionen memorabilia, så jeg får vel bare dikte opp en forhistorie for det. Smenaene var visst populære spionkameraer, journalistkameraer og førstevalget for mange gryende fotokunstnere, for sistnevnte kanskje mest på grunn av prisen. Til en original pris av hele 15 rubler i 1986 var det nok alle slags mulige mennesker som hadde disse. Det er likevel spennende å tenke over hva slags bilder kameraet har produsert før det nådde meg..

Men nå til et utvalgt fotografier Smena 8m og jeg har laget i fellesskap:

Chiang Mai burde skifte navn til Chang Mai, elefanter over alt!
Gatemat. Krabbeboller anyone? 
Forsøk på dobbelteksponert selvportrett 
Wat Suan Dok en ettermiddag.
Gode ønsker på Kongens bursdag

Jeg liker Smena'n min. Det er litt mer å tenke på før du tar bilder enn med lille frøken Diana, siden du kan velge ISO innstillinger, lukkertid og blender selv. Det viktigste er nok å passe på at fokusavtanden er rett, og det glemte jeg et par ganger. Heldigvis er kameraet utstyrt med praktiske symboler som hjelper deg med dette. Du velger lukkertid etter å bedømme lyset der du befinner deg ved å stille inn på strålende sol, overskyet, regnsky etc. Og fokuset etter å stille inn på person, gjeng med personer, hus frem til evighetssymbolet. Brukervennlig med andre ord! Det eneste som plager meg er at det ikke følger med blits, og at Dianablitsen min ikke kan brukes. Jeg kunne forresten trengt selvutløser på begge to, men det kan jeg vel bare glemme. Smena er nok litt mer temperamentsfull enn Diana, siden bilderesultatene varierer veldig, men vi får vel bruke mer tid på å lære hverandre å kjenne. Siden tilbakespolingen ikke fungerer, må jeg gjøre det selv i absolutt mørke. Også en utfordring, men en overkommelig en. Jeg gleder meg til å ta med begge to på ferie!

lørdag 11. desember 2010

Snipp, snapp snute, så var eventyret snart ute...

Feltinnspurten er over, og vel overstått! For en herlig følelse! De siste to ukene har vært ganske hektiske, og jeg har vært småstressa og til tider litt amper over at ting ikke har gått som planlagt, over endringer i siste liten, for at jeg ikke skulle rekke å dekke alle tema jeg hadde satt. Men nå er det over, og 90 prosent av feltønskelista er oppfylt. Og det er over all forventning!
Utsikt fra Hmonglandsby nord for Chiang Mai.
Jeg høres kanskje litt bitter ut når jeg klager over thai-time, at ting ikke går som planlagt eller at det er umulig å planlegge. Og ja, det er frustrerende når du har begrenset med tid til å få svar på så mange spørsmål. Så arbeidsmessig er det frustrerende. Ellers liker jeg thaimentaliteten i forhold til tid og fremtiden. Vi i Norge og kanskje i Vesten generelt, er altfor opptatt av å måle ting i tid, plassere hendelser i tid og sette alle slags mulige mål for morgendagen, neste måned og år frem i tid. For thaier flest er det dagen i dag som gjelder, planlegg for denne dagen, og nyt denne dagen. I morgen er i morgen, og den kan vi ikke kontrollere. Det som har skjedd, har skjedd og er ikke så viktig lenger. Og siden Thailand er Thailand, dukker det opp overraskelser på veien. Og de fleste tar disse med et smil og en god latter, uansett om det byr på utfordringer. Nøkkelen er nok tålmodighet. Tålmodighet og spontanitet. Vi i Norge er altfor kjedelige, fastlåste i rutiner, hele tiden på vei fra A til B. Hva skjedde med å nyte reisen?

Selvfølgelig, et samfunn kan ikke fungere uten planlegging, faste avtaler og målsetninger. Men det må være lov å gi slipp på disse en gang i blant, og ikke la tiden styre oss. Jeg tror nok forskjellen ligger i at vi i Norge ønsker å være så effektive som mulig, vi ønsker å maksimere tid slik at vi får tid til overs, fritid, ferie, helg som vi kan bruke til det vi vil og slappe av. Men tenk litt over hva du bruker denne opptjente tiden på. Er alt stresset virkelig verdt det?

Jeg for min del skal nyte thai-tiden nå. Bare henge meg på og se hva som skjer. Jeg er ferdig med å snakke med sjamaner, urtedoktorer, prester, eldre og Hverhmongsen. Planene og målene er nådd.  Min siste uke i Chiang Mai.. Kanskje blir det en bonus-tur til en urtedoktor noen timer sør for CM, noen museumsbesøk, en siste tur til Universitetet og bokhandelen. Et par turer til Starbuck's, noen kinokvelder, hvem vet? Tid er relativt, og ikke minst subjektivt. Den kan være ulidelig treg eller fly av gårde. Mitt eventyr er snart over, og et nytt venter rundt hjørnet. Jeg kan nesten ikke vente med å dra på oppdagelsesferd til Thailands øyparadis sammen med min kjære! DET er belønning det!

Ha en riktig god helg alle sammen! Bruk overskuddstiden godt sammen med nære og kjære!
Jordbruk involvert i The Royal Project, nord for Chiang Mai

lørdag 4. desember 2010

Snakes and ladders

All games have morals; and the game of Snakes and Ladders captures, as no other activity can hope to do, the eternal truth that for every ladder you hope to climb, a snake is waiting just around the corner, and for every snake a ladder will compensate. But it's more than that; no mere carrot-and-stick affair; because implicit in the game is unchanging twoness of things, the duality of up against down, good against evil; the solid rationality of ladders balances the occult sinuosities of the serpent; in the opposition of staircase and cobra we can see, metaphorically, all conceivable oppositions, Alpha against Omega, father against mother.

Slik beskriver Salman Rushdie livets dualiteter eller ironi om du vil, i sin bok Midnattsbarn. Denne metaforen fanget meg umiddelbart og har holdt et fast grep om meg den siste uken. Det vil si, den evige grublerdelen av meg, som har fått mindre hvile enn den pleier de siste 6 ukene. For Rushdie symboliserer stigespillanalogien karma og hvordan våre gjerninger får konsekvenser ut ifra hvorvidt de kan ansees som gode eller onde. Men hva om det dreier seg om mer enn motivet bak handlingene, nærmere bestemt om selve personen som nettopp tar disse valgene? Vil det ikke da finnes to kategorier av mennesker; Slanger og Stiger?

Spillets dualitet
Det høres kanskje enkelt ut å redusere et mangfold av mennesker til to typer, men gjør vi ikke alle det? Verden ses best i svart/hvitt, men fremfor å stemple en person som god eller ond, velger jeg å heller fokusere på handlingene personen gjør. De valgene du tar former ditt eget liv, men ikke minst livet til de rundt deg. Du velger selv om du vil være en slange eller en stige.

Jeg har hatt min del av slanger i mitt liv. Mennesker som ser seg ut et bytte og sjarmerer seg innpå, kun for å tjene sine egne behov før de trekker deg ned. Som med alle slanger finnes det både giftslanger og kvelerslanger, utallige varianter på en skala av dødelighet. Giftslangene er lynraske i gjerningsøyeblikket, mens kvelerslangene tar seg god tid. De torturerer byttene sine og nyter synet av hjelpeløsheten hos sine ofre. De virkelig dyktige slangene er så gode på sitt sjarmerende spill at du ikke skjønner hva du er offer for før det er for sent.

De sleipeste og farligste slangene av alle er de som utgir seg for å være stiger. Enkelte ganger går de så inn i rollen som stige at de overbeviser også seg selv, men slangen vil alltid ligge der, innerst i mørket. Det er en slik slange jeg har vært “offer” for, men det stopper her.

Denne slangen er så god på å skjule sin sanne natur, og fremdeles ser ikke engang de nærmeste denne personen for hva han egentlig er. Ved å kle på seg en maske av tilsynelatende naivitet og uskyldighet kombinert med et fårete glis og fjasete oppførsel, er han vanskelig å gjennomskue. Så god er han i sitt spill at han alltid vender fokuset rundt og vekk fra seg selv. Aller helst ved å ta på seg offerrollen og tynge deg ned med falsk og ubegrunnet skyld og dårlig samvittighet. En ekte mester i manipulasjon!

Det tragikomiske er at det tok meg flere år å innse det, mens jeg sakte ble kvalt til en ugjenkjennelig versjon av meg selv, og det har pågått helt frem til nå. Men kjære slange, sannheten kommer alltid for en dag. Jeg vet hva du er nå. Og triksene dine fungerer ikke lenger på meg. Og du får ikke gleden av å se meg lide. Ærlig talt, så har jeg ikke lidd mye, men jeg har lidd nok. Det eneste resultatet av ditt mangeårige spill er at jeg har følt medlidenhet for deg, syntes synd på deg. Og ubegripelig nok hatt dårlig samvittighet for at jeg kuttet deg ut. En tid følte jeg skyld for dine problemer, for ditt skuespill var så godt, så troverdig, selv krokodilletårene dine kjøpte jeg rått. Men nå vet jeg at dine problemer har du skyld i selv, faktisk er de en del av hva du egentlig er. Et direkte resultat av de valgene du har tatt og fortsetter å ta motivert kun av dine egne mørke tanker og sykelige begjær.

Jeg kan aldri tilgi deg for farene du utsatte meg for! Jeg blir kvalm bare av å tenke på det, og priser meg lykkelig for at jeg innerst inne hadde gitt slipp på deg allerede og dermed slapp unna. Det er bare et tidsspørsmål før også andre avslører deg for hva du virkelig er. Jeg for min del har fått nok. Jeg lar meg ikke manipulere lenger, du har ingen makt over meg mer. Jeg lar meg ikke tråkke på. Jeg trenger ikke slanger som deg i mitt liv. Du er herved slettet, du kan ikke kvele meg lenger. Du er glemt.

Heldigvis har Rushdie rett; for hver slange, venter det en stige. Og på meg ventet den beste stigen av alle. En stige som tok meg opp og reddet meg da jeg var nede i det mørkeste hullet jeg noensinne har falt ned i. En stige som tar meg opp ett trinn for hver dag som går. Jeg velger å omgi meg med stiger heretter, mennesker som løfter meg opp og passer på at jeg ikke faller om det skulle dukke opp noen flere slanger. Vi møter alle på slanger, de aller fleste gjør ikke altfor stor skade, men vi treffer dem oftere enn vi gjerne tror. Likevel, slangene trengs for å bedre sette pris på stigene. Og den gode nyheten er at når du først har blitt offer for én, er de mye enklere å kjenne igjen.

Om du vil være en annens stige eller slange velger du selv. Det er et bevisst valg du tar, og det hver dag. Det finnes håp også for de dødeligste slanger, men for å endre på det er det avgjørende å anerkjenne og ikke minst innse at du er en slange. Jeg håper for din egen skyld at du nå ser hva du egentlig er, for karma vil til slutt ta deg igjen…

søndag 28. november 2010

Festival of Lights- Loi Krathong og Yi Peng-fering i Chiang Mai

Loi Krathong er en festival som feires over hele Thailand og i enkelte deler av Laos til ære for vanngudinnen Mae Khongkha (Grovt oversatt “Alle vanns mor”). Feiringen finner sted ved fullmåne i den tolvte måneden etter den tradisjonelle månekalenderen, som ofte er i midten av november. I år var fullmånen den 21.november. Små flåter, kalt krathong, dekorert med blomster og lys plasseres på elver, innsjøer, eller en balje med vann som reserveløsning, for å vise takknemmelighet til gudinnen for å ha sikret livsviktig vann det siste året og samtidig be om tilgivelse for å ha forurenset og forsøplet henne. Ved å plassere flåtene på vannet som et offer til gudinnen kvitter en seg samtidig med all sorg og ulykke i året som har gått, og flåten bærer ofte små ofringer i form av mynter. Flåtene symboliserer små ønsker om hell og lykke, både i livet og i kjærligheten.

I Nord-Thailand, i det gamle Lanna-kongedømmet, sammenfaller Loi Krathong-festivalen med lanna-festivalen Yi Peng. Ved fullmåne i den tolvte måneden sendes tusenvis av lanterner til himmels. Lanternene er laget av tynt rispapir og drives oppover ved hjelp av varm luft. De flytende lyktene sendes med små og store ønsker for det neste året.

Her i Chiang Mai har hele byen vært dekorert med lanterner i forskjellige farger og størrelser, og vollgraven i Gamlebyen har blitt fargesatt med svære flåter i form av alt fra rosa elefanter til hvite lotusblomster. Feiringen er spesiell her siden de to festivalene feires samtidig, og byen er definitivt verdt et besøk ved Novembers fullmåne. Ved siden av krathongene er fyrverkeri en sentral del av feiringen, og symboliserer på mange måter det samme som flåtene. Under selve feiringen var det storslåtte fyrverkeri over alt på nattehimmelen, som allerede var dekket av små blinkende, flytende lys, som en strøm av stjerner. Høydepunktet for de fleste Chiang Maiere, og meg selv, var Yi Peng-feiringen i San Sai kanskje 40 min fra CM der tusenvis av lykter ble sendt til himmels samtidig. Bildene nedenfor er derfra, samt fra selve Chiang Mai sentrum nede ved Mae Ping-elven.

Selv om selve festivalen ble offisielt feiret fra 18-22 november i år her i Chiang Mai, har jeg hørt fyrverkeri hver natt i over 2 uker, og tidvis også på dagen. Det virker som smellet er selve moroa, så om det er natt eller dag er ikke så viktig. Selve festivalhelgen var det som å sove i en krigssone med smell og rabalder stort sett hele natten. Noe en må finne seg i når man bor midt i Gamlebyen, vil jeg tro. For meg var festivalen veldig fin, men det er veldig godt at den nå er over! Typisk nok ble jeg syk, så jeg fikk ikke med meg Loi Krathong-paraden som fant sted mandag. Den var visst storslagen med svære flåter på hjul med musikk, sangere og dansere på rad og rekke. Visstnok var den ekstra kontroversiell i år siden kathoey fikk lov til å delta for aller første gang. Flaks for meg paraderer de utenfor vinduet mitt høylytt hver natt uansett, så jeg gikk vel ikke glipp av så mye annet enn flotte kostymer…

Jeg har virkelig ikke noe i mot Lady boys, misforstå meg rett. På ett nivå er de faktisk ganske fascinerende. De har en helt unik posisjon i Thai-samfunnet, og blir ofte kategorisert som det tredje kjønn, og blir sett på både med respekt og frykt. Dessverre, særlig fra myndighetenes side, blir de også sett på med diskriminerende øyne og nyter ikke de samme rettighetene som mainstream thaier. Dette krever kanskje et eget innlegg, så jeg stopper her. Poenget var; Det eneste problemet jeg har med Lady boys omfatter de som absolutt skal skrike og herje utenfor akkurat mitt vindu nattestid. De kunne vel funnet et bedre sted å plukke opp vestlige menn, og latt meg få søvnen min?!

Så, her kommer bilder!







Jeg har støttet meg til info om festivalene hentet herfra:




lørdag 27. november 2010

5 uker unnagjort

... og det føles som en liten evighet siden jeg forlot kalde Norge. Og den siste uka har vært veldig lang. Jeg våknet med feber på mandag og den ville ikke gi slipp på noen dager, og siden den endelig slapp har jeg vært helt slått ut. Som i bare-sove/ligge-hele-dagen-så-stille-som-mulig- slått ut. Men andre ord: Ingen feltturer og ingen moro. Bare feber-grubling over felt-temaer jeg ikke får utforsket, ergelse over tapt tid, frustrasjon over å "være innesperret" som resulterer i enda mer stress. Ikke en gang når jeg er syk, legger jeg prosjektet til side. For tiden er det altoppslukende, lille larven aldri mett, som spiser opp nesten all tankekapasitet, og gir lite rom for noe annet. Heldigvis har jeg kunne avreagere med Angry Birds og dermed spore hjernen inn på noe annet. Jeg er nok den siste i rekken av avhengige, men synet av de små grisene som blir most gir en slags indre (sadistisk?) glede! Spoken like a true vegetarian...

Formen er nå på vei opp og ny tur er planlagt for tirsdag. Det skal bli godt å få gjort noe igjen, samt å fylle ut hullene i oppgaven min. Problemet er bare at når ett hull fylles igjen, dukker det opp 3 nye.. Jeg fikk en liten smell på søndag da jeg sist var i felt, da det gikk opp for meg at en av Hmongforskerne jeg har så stor respekt for så tydelig har misforstått seremoniene i rekken av begravelsesritualer. Jeg sier misforstått fordi jeg kan ikke vite sikkert, siden hans informanter ikke er de samme som mine og at forskjeller eksisterer fra klan til klan, fra landsby til landsby, fra gruppe til gruppe, for ikke å snakke om fra land til land! Men når informantene ler av en forskers beskrivelse av deres eget samfunn, tradisjoner og ritualer, blir en veldig usikker. Hva annet har denne og andre forskere misforstått? Hva har jeg selv misforstått? Så får selve prosjektet en liten eksistensiell krise og undertegnede antropologspire fylles av tvil.

Tvil om jeg noen gang kommer til å forstå. Litt er svaret, jeg forstår litt. Om det er nok? Det får jeg sannsynligvis aldri vite. Så lenge mine teorier baseres på hva jeg selv blir fortalt, hva jeg selv ser, kan det ikke bli feil. All informasjon jeg får er jo basert på individuelle perspektiv og meningsforklaringer. Slik er det når en jobber med kvalitativ forskning. Dette er ikke fysikk eller matematikk. Det finnes ingen fasit, to streker under svaret. Det er både befriende og skummelt på en gang. Befriende fordi jeg først nå skjønner at min informasjon også er verdt noe, at den er like mye riktig som andre Hmongforskeres, selv om jeg ikke har noen doktorgrad og årevis meg forskning bak meg. Skummelt fordi jeg må tørre å tro på min egen oppfatning av den informasjonen jeg får, tross i at den ikke alltid stemmer  med det som beskrives  i de 30-talls bøkene og artiklene jeg har lest. Der ligger nok den største utfordringen.

Innlegg om søndagens felttur, helgas festival og andrer store og små opplevelser kommer fortløpende, kanskje allerede i løpet av helgen :) Imens, noen bilder fra Tae Pae Gate der dekorasjonene allerede er hengt opp.

"If you stand under the lamps, you will look beautiful" Takk for den, Golf!
Golf, fetteren til Kanson, gjør seg til for kamera
Lykter som dekorasjon på Ta Pae Gate
Kjærestepar på Tae Pae Gate
Nå skal jeg ut å jakte på noen ruller med film! Jeg har nå to munner å mette!

tirsdag 16. november 2010

Plastic fantastic!

Jeg er forelsket, faktisk helt betatt av en liten asiatisk frøken. Hennes navn er Diana og siden sist onsdag har hun vært med meg overalt hvor jeg har dratt, dag som kveld. Hun kan gjøre de helt fantastiske ting, og er så liten og søt at hun får plass i vesken min. Et lite stykke hverdagsmagi!

Nei, jeg har ikke blitt helt farget av mine omgivelser, og farangutangene jeg daglig ser sikle over bittesmå thaidamer. Dette er min Diana:

Diana er en analog frøken som fores med 35mm film, gjerne film som har gått ut på dato for ekstra effekt. Hun er laget av plastikk og er derfor lett å ha med å gjøre. Min Diana er en remake av det originale Dianakameraet som ble produsert i Hong Kong på 60 og 70-tallet. Jeg har akkurat skutt ferdig min aller første rull, og fikk innscanningene tilbake i dag. Hensikten med denne nye følgesvennen er å eksperimentere, leke og utforske, og dermed ikke nødvendigvis tenke altfor mye før du presser på utløseren. Spontanitet er nøkkelfilosofien. Hun er en smule uforutsigbar, men det er hele spenningen. Du får ikke tilfredsstilt nysgjerrigheten din umiddelbart, og når du endelig får bildene dine tilbake kan det vente noen overraskelser, og ja, en del crappy bilder også. Men moro er det!

Her er noen av bildene mine fra første oppdagelsesferd med lille frøken Diana.

Tempelfotografering 1: Leker meg med dobbeleksponering

Tempelfotografering 2: Diana kan også ta halvformatfoto, altså 2 bilder per ramme.
Sunday Market: Dobbeleksponering nattestid måtte også testet ut

Freshly painted nails. (Inspirert av tempeldragen...?)

Strømnettet i Gamlebyen

You got me! Dobbeleksponering fasinerer meg!
Har nå kjøpt nye ruller, 1 farge negativ og 1 svart/hvitt. Kan nesten ikke vente med å reise ut på oppdagelsesferd igjen. Mulig Diana får være med på neste felttur? 

fredag 12. november 2010

You know you're an anthropologist when...

... you spend hours next to a decaying body, all in the name of ethnography! Kort fortalt, mandagens felttur var observasjon av en Hmong-begravelse. Nærmere bestemt, ett av de mange ritualene hmongene utfører når en av deres kjære går bort. Ritualet det dreide seg om her var selve gravleggingen og kalling av sjelen som har sin rettmessige plass ved graven.

For ordens skyld, hmongenes syn på sjel innbefatter en forståelse av at en person er i besittelse av flere sjeler. Antall sjeler er et symbolsk tall, fremfor et fastsatt tall. Jeg har blitt fortalt alt fra 3, 9 og 12 sjeler. For det meste blir jeg fortalt tallet 3. Fremfor å se på det som bestemte tall, kan det også forståes som deler av en sjel som utgjør den metafysiske delen av en person. Når en person dør, forlater sjelene kroppen. Èn sjel blir værende ved graven, mens de to andre reiser til Åndeverden. Den ene sjelen blir til en forfedreånd, mens den andre sjelen venter på å reinkarneres slik at livets sirkel kan starte på ny. For at sjelen skal kunne foreta disse reisene fra den dødes kropp, kreves det spesielle ritualer. Disse ritualene er så omfattende at de tar flere dager å fullføre. Det er bestemte krav til tidspunktet de bør utføres på, nærmere bestemt hvilken dag som ansees som passende etter den kinesiske månekalenderen, og rituelle spesialister som må hyres inn. Kort fortalt omfatter dette fløytespillere, trommeslagere, sangere, samt noen som har ansvaret for matlagingen og èn eller to personer som har ansvaret for å organisere selvet ritualet. Interessant nok har ikke sjamanen noen sentral rituell posisjon i begravelsesritualene, dersom han/hun da ikke er den avdøde eller i nær familie med den døde. Begravelsesritualene overlates til andre spesialister.

Som nevnt var ritualet som foregikk denne dagen selve gravleggingen og kallingen av den sjelen som blir værende ved graven. Til opplysning fikk jeg bare observert deler av ritualet, og det er flere grunner til det. Ritualene for gravleggingsdagen starter ved morgengry, ved at den døde fraktes fra sitt hjem til et sted litt utenfor landsbyen. I landsbyen jeg var i hadde de et eget område hvor de utfører denne delen av begravelsen på, men det er ikke nødvendigvis slik i alle landsbyer. Med i følget er familie av den avdøde, også tilreisende (søstre og døtre som er gifte bor gjerne i en annen landsby) de rituelle spesialistene, og et visst antall bøfler, avhengig av den dødes status. Mennene i samme klan som den døde har en sentral posisjon. Selv om kvinner deltar i seremoniene, er de ekskludert fra visse deler, som selve gravleggingen. Fremme på det angitte stedet for ritualet, plasseres den døde på et åpent område og i åpen “kiste” (kisten ligner mer på en krybbe). I nærheten slås et visst antall trepåler i jorden, 1 påle for hver bøffelokse, som bøffelen knytes fast til. Det samme tauet/båndet knytes også fast til krybben. Bøflene ofres etter en bestemt rituell måte for at den døde skal kunne ta de med seg til Åndeverden. Det plasseres også mat og klær i krybben, som den døde skal ta med seg. Jeg ble fortalt at alt dette gjøres slik at den døde skal ha alt den hadde i dette livet, når han/hun starter sitt nye liv i Åndeverdenen. Skikken sier at alle som deltar i begravelsen, må gi noe til den døde for å vise respekt, familiebånd og takknemmelighet. Det er kvinnene som gir disse ofrene, i form av klær de har brodert selv (eller mer vanlig nå, kjøpt i egne butikker som har spesialisert seg på Hmongklær). Antall bøfler som ofres varierer fra klan til klan og fra tilfelle til tilfelle. Men det må være minst 2 bøfler. I dette tilfellet observerte jeg 7 blodige påler da jeg ankom landsbyen i 9-tiden på morgenen. Dette var en mann av status, og hver av hans sju sønner hadde ofret en bøffel for sin far. Jeg ble fortalt at begravelsesritualene er de mest kostbare av alle hmongritualene. Mer tid og ressurser brukes på begravelsen enn persons eget bryllup. Begravelsen koster ofte så mye at den avdødes familie er villig til å ta opp dyre pengelån for å kunne vise den døde den respekt han eller hun fortjener. Men som regel er begravelsen i samsvar med den avdødes faktiske formue, og kan ses på som en demonstrasjon av status og velstand.


Fløytespilling og trommeslag er en viktig del av ritualet. Gjennom musikk kommuniseres det med den døde og dens sjeler.
Sjelekallings-seremonien er i gang. Kvinnene gråter ved den døde, mens mennene synger sanger for å hedre den dødes minne. Sang, trommeslag og fløytespill brukes for å fortelle sjelen at den skal følge med til gravstedet.

Jeg pustet lettet ut da jeg skjønte at selve ofringen var over. 1 griseslakt under nyttårsfeiringen i Sapa var nok for meg.. Men dagen viste seg å bli traumatisk nok likevel. Jeg skal prøve å beskrive det så “pent” jeg kan, men når jeg tenker over det, så er det nok ikke mulig.

Etter å ha hatt et 8 timer langt intervju om hmongenes begravelsesskikker under forrige feltopphold, visste jeg mye om hva som ventet meg, i teorien vel og merke. Hvordan det skulle føles på kroppen, burde jeg vel forberedt meg litt mer på. Jeg visste at etter vanlig hmong-skikk ville gravleggingen skje på den 3. dagen etter personen gikk bort. Det jeg derimot ikke visste var at den døde ville vises frem i en åpen kiste. I dette tilfellet hadde det gått 6 dager siden personen gikk bort. Det føles usmakelig å beskrive dette, men jeg føler at det er en viktig del av min opplevelse, så jeg velger å fortelle det. Dette på grunnlag av at begravelse er sentralt uansett hvilket samfunn det dreier seg om, og hos hmongene er det kanskje det aller viktigste. I tillegg var hmongene svært imøtekommende ovenfor meg, og jeg møtte ingen motvilje med hensyn til min tilstedeværelse. Både de rituelle spesialistene og familien til den døde snakket gjerne med meg og forklarte velvillig om seremoniene, og de ville gjerne at jeg skulle dokumentere informasjon om den døde, så vel som selve seremonien, både i form av ord og bilder. Det ble sett på som et tegn på respekt, og statusbekreftelse for den avdøde, fortalte den eldste sønnen meg angående min tilstedeværelse. Så jeg ble på ingen måte sett på som en inntrenger, og var ikke uønsket.

Når det er sagt har jeg aldri følt meg mer mistilpasset og hvit. Både kategorisk, men aller mest fysisk. Det var en svært varm dag, med kanskje 30 grader i skyggen, og solen stekte. Den eneste skyggen på området var i en femmeters radius fra der kisten var plassert, så det var der folk oppholdt seg, meg inkludert. Herfra observerte jeg sjelekallingen og foretok intervjuene. Jeg vet ikke om det var solen, synet eller lukten, aller helst var det nok kombinasjonen av alle tre, men etter 4 timer taklet jeg det ikke lenger og måtte kapitulere. Da hadde jeg nesten besvimt 3 ganger, og var hvit som snø, et syn som ga både medfølelse og godlynt latter fra de gamle damene som satt ved siden av meg. Så etter å ha fått med meg 1 tredjedel av dagens ritualer, måtte jeg småskuffet reise tilbake til Chiang Mai. Den siste tredjedelen stod igjen; selve gravleggingen. Jeg ble først fortalt at jeg kunne få være med på denne, og var svært skuffet over at jeg ikke var i form nok til det. Heldigvis sa assistenten min seg villig til å bli igjen og dokumentere det for meg. Bedre enn ingenting, tenkte jeg småfurten og satte meg i bilen. Senere på dagen, trygt tilbake i CM med stigende form, fortalte assistenten meg at det var like greit at jeg hadde reist, fordi kun menn kunne delta på selve gravleggingen. Skuffelsen forsvant dermed fort, men sjokket over denne dagens opplevelser sitter i ennå.

Under gårsdagens felttur ble jeg fortalt at det var begravelse i landsbyen, og om jeg ikke ville delta på denne. Jeg tenkte meg ikke lenge om før jeg høflig takket nei. Selv om en gjør feltarbeid der deltagende observasjon er en sentral metode for datainnsamling og forståelse, har jeg erfart at det er lov å sette grenser for seg selv for hvor deltagende en skal være. Enkelte aspekter, uansett hvor sentrale de er for samfunnet en studerer og sin egen avhandling, er det greit å utelate. Nå har jeg erfart begravelse og dyreslakting/ofring én gang, og det er nok for meg. Jeg baserer meg på verbale forklaringer og referanser heretter.

torsdag 4. november 2010

Første felttur

Forrige fredag var jeg på den første feltturen for "Oda prøver seg på etnografi, 2. omgang, 2010". Jeg var veldig spent, og sov ikke stort natta før. Erfaringene fra 2009, som tidvis blusser opp i form av en negativ tankestorm med påfølgende kvalme, gjorde det vanskelig å fokusere på at denne gangen måtte det bare gå bra, denne gangen SKAL det gå bra! Så det var en småskjelven antropolog som satte seg i Red Car'en hyret inn for dagen for å frakte hun selv og assistenten opp i fjellene.

Omtrent to timer senere var vi fremme i Hmonglandsbyen. Vi var "heldige", for det regnet og folk var derfor hjemme fremfor å jobbe på åkrene sine. Intervjuene gikk dermed radig, uten særlig ventetid, og det virket som om folk var glade for å få en pause fra åkrene. Praten gikk lett, selv om jeg ble litt skuffet over engelsken til assistenten min. Neste gang skal jeg be han ta seg bedre tid, å ikke stresse med å oversette, og om å være litt nøyere. Du skjønner at du ikke får med alle detaljene når en 10 minutters samtale gjenfortelles på under ett minutt... Men det var første felttur, så jeg må nok fortelle han nærmere hvordan jeg liker å jobbe. Det er ikke så lett å måtte hevde seg selv som sjef i et samfunn der mannen stereotypisk nok er lederen, for han vet mest, kan mest og jenter bare skal smile og være feminine hele tiden (med fare for å virke etnosentrisk). Sånn sett var det lettere sist da jeg hadde en kvinnelig oversetter. Denne gangen fikk jeg følelsen av å bli overstyrt og tidvis oversett, til tross for at det var jeg som hadde hyrt inn han. Og dette plagde meg litt en stund etterpå. Det positive med turen var at jeg fikk snakket med 4 sjamaner, 1 av landsbyens Eldre, samt selve landsbylederen. Alt dette i løpet av snaue 7 timer. Forvirrende nok ble jeg introdusert for en (for meg) ny form for sjaman, noe som kort fortalt knuste en av hovedteoriene mine, men som samtidig utvidet den etnografiske horisonten litt, og som derfor kan ta prosjektet i en litt annen rettning. Hmongsamfunnet slutter aldri å overraske meg!

Etter en informativ dag i høyt tempo gikk turen tilbake til Chiang Mai. En av fordelene ved akkurat denne labdsbyen er at den ligger så nærme Chiang Mai at jeg kan ta dagsturer dit om jeg ønsker det. Akkurat nå føles det veldig behagelig, men etterhvert vil jeg ta noen overnattingsturer om det er mulig. Det plager meg litt at jeg ikke får være skikkelig antropolog, som lever og bor sammen med menneskene en har som fokus, i Malinowskis ånd, men på den andre siden så finnes det vel svært få slike tradisjonelle feltarbeid rundt omkring i dag. Modernisering, integrering, globalisering osv. Avstandene er ikke så store lenger..


Utsikt over landsbyåkrene
Planen nå er to nye feltturer neste uke, til samme landsby pluss nabolandsbyen. Jeg håper at jeg får gått mer i dybden da, og få oppklart mye av forvirringen om denne nye formen for sjaman. Hvorfor har jeg ikke møtt en av disse før? Blir jeg klokere, skal jeg utdype dette litt. Kanskje jeg burde skrive et kort innlegg om akkurat hva prosjektet mitt dreier seg om?

Det har drøyet litt for meg å skrive dette innlegget for jeg vet ikke helt hva jeg synes om selve feltturen. I dagene etter var jeg nok litt i sjokk, og prøvde hardt å sloss mot demonene fra forrige opphold. Jeg kjente mye ubehag, hjemlengsel, frustrasjon og motløshet, samtidig som jeg var svært oppgitt over min egen innstilling. Lenge har jeg latt de dårlige erfaringene og opplevelsene fra sist gang dominere over de få gode, dagene da jeg hadde svært gode feltdager med lange intervjuer og tonnevis med informasjon. Kanskje ikke så rart når sistnevnte var i undertall. Når jeg i tillegg ga opp hele prosjektet, og stemplet det som "misslykket" for ett år siden, og dermed satte en strek over hele opplevelsen, er spørsmålet "Hvorfor i all verden utsetter jeg meg selv for det her igjen?" et naturlig spørsmål å stille seg selv. Og det tok meg noen dager å finne et svar jeg kunne holde fast ved, og ikke minst tro på. Jeg er her fordi jeg vil være her, for å fullføre det jeg startet, og ikke minst for å fullføre antropologimasteren min en gang for alle!

torsdag 28. oktober 2010

My home away from home

Siden jeg har flyttet til Alex og Kanson, tenkte jeg at jeg kunne vise litt hvordan jeg bor. Som sagt leier jeg et rom i andre etasjen over sushibaren deres, mens de bor i den øverste etasjen. Det er veldig sentralt, og passer meg perfekt. Når de åpner restauranten neste uke, blir det nok mer liv her, men akkurat nå er det relativt rolig.

Øverst fra venstre: 1: Nabolaget. 2: Vifta jeg ikke klarer meg uten. 3: Studiemotivasjon fra Starbuck's rundt hjørnet. 4: I den gule delen bor jeg! 5: Rommet mitt.                                                                            
Sånn feltarbeidsrelatert begynner det å skje ting (uten å jinx'e det hele). Jeg skal på min første felttur i morra til 2 Hmonglandsbyer ca 2 timer fra Chiang Mai. Jeg er utrolig spent, både på hvordan det går, men ikke minst om tolken kan vise meg det han lovet. Kall meg gjerne kynisk, men etter sist gang velger jeg å begrense entusiasmen litt, og forholde meg litt nøktern til hele opplegget. Jeg skal visstnok få møte et par sjamaner, en urtedoktor og noen av landsbyenes eldre. Om mulig får jeg også møte landsbylederne, så det høres veldig bra ut i teorien. Jeg er i hvertfall klar og ivrer etter å komme igang!

Ute i nabolaget møtte jeg på denne søte krabaten:


Tror vi skal bli gode venner han og jeg.. Spesielt gleder han seg nok til at Kansons sushibar åpner på tirsdag.

Jeg liker ikke bilderedigeringen (eller hva det nå heter...) til blogger, så det blir en del fotomontasjer fra Picasa i stedet. Med blogger får jeg ikke bildene der jeg vil ha dem, og det blir så rotete. Picasa er jeg derimot venner med og anbefaler på det varmeste!

onsdag 27. oktober 2010

Vondt skal vondt fordrive?

Tenkte jeg skulle dele dagens opplevelse, selv om det fullendte resultatet gjenstår å fastslå..

Jeg har flyttet fra gjestehuset og leier nå et rom i huset til Alex og Kanson i sentrum av Chiang Mai. På den andre siden av gata ligger et småfancy massasjested, så jeg tenkte at jeg skulle la de få forsøke seg på stressmusklene mine. I utgangspunktet ingen dårlig idè, men feilen var å gå for tradisjonell thai tortur massasje. For å si det kort, det var øyeblikk jeg trodde jeg skulle svime av til tross for min selverklærte medium høye smerteterskel. Høyst sannsynlig er det nakken og ryggen min det er noe feil med, men den dama var altfor hardhendt! Jeg har tatt thai-massasje før, og det har akkurat vært vondt nok til å ynke seg, men dagens seanse var så smertefull at jeg ikke klarte å få ut en lyd. Typisk norsk er det kanskje også å ikke vise tegn på smerte, når du faktisk utsetter deg for den frivilig. Dama hadde ståpåvilje, bokstavelig talt. Imponerende bruk av hæler og albuer.. Musklene mine skulle hun løse opp! Hun strakk, knakk, tråkket, bøyde og presset mens jeg var stum av smerte. Men mulig det var nødvendig å være så hardhendt. Det umiddelbare resultatet var en helt forferdelig hodepine, svimmelhet og oppkast, så jeg var slått ut for resten av dagen. Nå er det kvelden her, og jeg vet ennå ikke hva jeg skal tro.

Det må så klart nevnes at tradisjonell thai-massasje er en medisinsk form for massasje, og at det kreves sertifisering for å utøve den. Mulig den reaksjonen jeg hadde var måten kroppen min kvittet seg med avfallstoffer på. Jeg er ikke helt sikker på om det funket ennå. Det hele var en lidelse.. Men hvis det viser seg å virke skal jeg revurdere dommen om at thai-massaje definitvt ikke er noe for meg.

Jeg så ikke fullt så avslappett ut...
Neste gang velger jeg aromaterapi!

søndag 24. oktober 2010

Sawasdee!

Etter en god frokost og 10 timer søvn begynner jeg å føle meg som meg selv igjen. Jeg kom frem til Chiang Mai i går kl 12 lokal tid (Oslotid kl 07.) etter å ha vært innom Bangkok i ca 4 timer. Jeg roper høyt hurra for Thai Air, super service, god plass, og ikke minst direktefly Oslo-Bangkok på 11 timer. Når det er sagt burde Nordmenn skjerpe seg, og oppføre seg som folk når de reiser. Kutt ned på alkoholen og respekter at sidekvinnen vil sove. En fyr som virkelig hadde fått i seg nok (han var full da han kom på flyet..) ble bedt om å roe seg ned i hvertfall 10 ganger av personalet. Tullingen ville ikke sette seg da vi skulle lande, tok frem mobilen og ropte at han måtte ringe barna sine. Hei! Vi er på et fly, og vi andre vil lande, så sett deg ned! Hau...

Bortsett fra lite søvn, gikk turen fint. Jeg kom inn i "reiser-alene-modusen" ganske kjapt, og har blitt der siden. Men det var ikke smertefritt å forlate Pål, familie og venner hjemme. Førstnevnte aller mest.. Jeg er fjortis-forelska og 2 måneder kommer til å føles som en evighet. Det føles som en evighet allerede.. Jeg teller dagene allerede *fjortis*.

Gjestehuset jeg bor på heter Banilah og ligger kanskje 10 min å gå fra Gamlebyen i Chiang Mai. Det er veldig koselig, med hyggelige jenter som jobber her, og søte katter som ligger og sløver over alt i resepsjonen (Om kvelden tjores de fast så de ikke skal springe ut i veien). Rommet mitt er lite, men rent og billig i forhold til standarden. Jeg hadde egentlig planlagt å ha base her, men etter å ha vandret litt rundt i området i går kveld og i dag, tror jeg at jeg skal lete etter noe annet i Gamlebyen. Området er rolig, men det er bare lokale matmarkeder og 7 eleven, og svært få restauranter. Jeg trenger nok litt fler alternativer i gangavstand. En kjapp observasjon: Det er bare jeg som er fotgjenger. Alle andre kjører moped eller bil. Merkelig følelse.

Snart kommer Alex og Kanson for å hente meg og vise meg restauranten de skal åpne. Jeg har ikke sett dem på over 1,5 år, så det blir koselig. Det er en lettelse å kjenne noen andre som bor i samme by (lykketreff at de har flyttet hit) og vite at jeg ikke trenger å være alene hele tiden.Ha noen å snakke engelsk og norsk med (Alex er svensk) mer enn bare å bestille mat/handle på 7 eleven.

Legger ved noen bilder så dere kan få et lite inntrykk av hvordan jeg bor (foreløpig)

Senga mi

Utsikten fra balkongen

Kul telefon..

Kjapp Hipstamatic print fra BKK

tirsdag 12. oktober 2010

Organisere, systematisere, problematisere...

Hjelp! Jeg reiser snart og jeg er milevis fra forberedt! Mentalt forberedt blir jeg trolig ikke, men det haster med å ha det praktiske på plass. I forhold til selve datainnsamlingen er jeg noenlunde klar. Alle feltnotatene fra i fjor er gjennomgått, med både forundring og frustrasjon. Forundring fordi jeg finner mer nyttige nedknotinger enn jeg husket, frustrasjon fordi Oda anno 2009 ikke hadde noe system/hadde et helt annet system.. Note to self: Ikke vær så rotete denne gangen! Skriv tydelig, og ikke minst kronologisk! For å gjøre datainnsamlingen rundt bruken av medisinplanter lettere når jeg nå skal ut i felt, har jeg laget et virtuelt herbarium basert på bilder av ulike planter jeg tok på feltturer sist. Tanken er å vise frem bilder til informanter for å se om de kan identifisere navn og nytte, for dermed å blant annet få en oversikt over de meste brukte plantene. Prosessen hadde vært mye lettere om jeg ikke måtte ha brukt timesvis på å kryptere mine egne notater og tallsystem for å finne ut hvilket bilde som hørte til hvilket navn og beskrivelse.. Puh! Men jeg fikk det til, (småbannende og sint på meg selv) og lover på tro og ære å organisere notatene bedre neste gang. Eventuelt kan jeg lese nærmere i "Hvordan skrive feltnotater-"boka mi. Hey, man tror jo alltid at man vet best selv, sant?

Feltnotater fra 2009. 


tirsdag 5. oktober 2010

Uttflytting/innflytting

Det har gått i ett det siste, så det har ikke blitt mye tid til overs for å oppdatere bloggen. Nå har jeg endelig fått pakket ned hybelen, og flyttet inn hos Pål. Hybelen har ikke akkurat blitt flittig brukt, og har internt blitt kalt hytta. Det sier vel litt om hvor ofte jeg har vært der. Så nå er vi samboere og bor i pappeskekaos i leiligheten til Pål. Enda litt lykkeligere.

Det begynner å nærme seg avreisedato, og billettene har blitt booket. Om Lånekassen kan bli noe tregere når det gjelder behandlingstid av søknadene sine er et tema i seg selv. 2 måneder! Jeg ble nesten stresset her over å kunne reise på feltarbeid i det hele tatt. For det krever jo en god slump i reisekassa. Flybilletter, forsikring og visum må jo ordnes på forhånd, og det koster. Men det hele ordnet seg, og den 22.oktober flyr jeg østover. Ikke spør om jeg er klar...

Nå står det falaffel på menyen!

fredag 17. september 2010

Forfatter? Jeg?

I dag fant jeg denne merkelige mailen i innboksen min:

Dear Oda ,
I am writing on behalf of the International publishing house, LAP Lambert Academic Publishing. In the course of a research on the University of Bergen, I came across a reference to your work in the field of Development Studies.

We are an International publisher whose aim is to make academic research available to a wider audience. LAP Publishing would be especially interested in publishing your dissertation in the form of a printed book.

Your reply including an e-mail address to which I can send an e-mail with further information in an attachment will be greatly appreciated.

I look forward to hear from you.

Kind regards,

Ecaterina Tomsa
Acquisition Editor
LAP LAMBERT Academic Publishing AG & Co. KG Saarbrücken
Dudweiler Landstraße 99, 66123 Saarbrücken Germany
Fon +49 681 3720-310
Fax +49 681 3720-3109
e.tomsa(at)lappublishing.com / www.lappublishing.com
Handelsregister Amtsgericht Saarbrücken HRA 10752

Partner with unlimited liability:
VDM Verwaltung Aktiengesellschaft
Board of Directors: Dr. Wolfgang Müller (CEO), Christoph Schulligen, Esther von Krosigk
Supervisory Board: Prof. Dr. Johannes G. Bischoff (Chairman), RA Thomas Bischoff, RA André Gottschalk


Så hva skal en tro om det her? For det første lurer jeg på hvor i all verden de har funnet e-postadressen min. Den står ikke referert noe sted på Universitetet i Bergen sine sider. Og hvorfor spør de etter min e-postadresse når de faktisk kontakter meg via e-post? For det andre, jeg har da virkelig ikke noe de kan publisere! Om de hadde gjort research ved UiB hadde de straks sett at jeg bare er en masterstudent, og det i sosialantropologi, ikke Development Studies, slik denne dama refererer til. Ikke har de klart å skrive navnet mitt rett heller, så det her lukter råttent lang vei... Jeg googlet forlaget og fant hjemmesiden deres, som mildt sagt var uproffesjonell, spesielt når det kom til skriftlig fremstilling. Det virket ikke seriøst i det hele tatt! Er det her en ny scam med akademikere på alle nivåer som mål? Jeg har ikke blitt spurt om å betale noe, det må understrekes. Men går folk virkelig med på dette?

Jeg skjønner ikke logikken bak når stort sett alle akademiske arbeider som masteravhandlinger og doktoravhandlinger finnes tilgjengelig gratis på nett, enten via universiteters hjemmesider eller bibliotektjenester som BibSys, hvorfor er dette forlaget interessert i å publisere det da? På hjemmesiden lokker de med royalties for hver solgte bok, og at hvem som helst kan bli forfatter. Men det må jo finnes en baktanke/foretningsidè bak! Mulig dette er et reelt forlag, men når utgivelsessprosessen tar 6 uker, stiller jeg spørsmål til kvaliteten. Mange unge akademikere går nok med en drøm om å få avhandlingene sine publisert, og jeg lurer på hvor mange denne personen har sendt lignende mail til. Er de et seriøst forlag burde de revurdere fremstillingsevnen sin, for det virker tvilsomt fra mitt ståsted. Jeg ville tenkt meg om flere ganger før jeg solgte rettighetene til tekster jeg har slitt, svettet og grått over i månedsvis til hvem som helst!

tirsdag 7. september 2010

En helg i Stockholm

I helga var Pål og jeg i Stockholm, og for en fantastisk by det er! Jeg forelsket meg i de smale smugene i Gamla Stan, de gamle bygårdene, de utallige koselige cafeene og restaurantene.. Veggis-heaven! Sverige har virkelig skjønt det! Men, bestill bord i forveien.. Så slipper en å traske gatelangs med Google Maps på jakt etter det 3. beste, når sted 1 og 2 er stappfulle. Men vi hadde flaks. Akkurat da vi hadde kapitulert og satt kursen mot nærmeste t-bane og hotellet, snublet vi over en tapas-restaurant. Tapas og Cava slår aldri feil!

Det kulturelle alibiet for helgen, slik at litt shopping og caféturer kunne rettferdiggjøres, ble Östasiatiska Museum. Museet huser for tiden den omreisende utstillingen av Kinas Terracottasoldater i berghulene under selve museet. Selv om jeg har sett the real thing i Xi'an, var det virkelig verdt besøket, samt å få opplevd soldatene på nært hold uten sinte kinesiske vakter som ikke liker at folk står for lenge stille. Jeg hadde glemt hvor høye og detaljerte de var. Alle ansiktstrekk er unike og utført for hånd, noe som er ganske imponerende når det antas å være ca 8000 av dem. Bare våpnene er borte, ellers ser de ut som de ble laget i går, ikke 210 år før kristus. Utstillingen var nok mest spennende for Asia-nerden, men Pål mente at resten av hæren var verdt et besøk, så nå er Kina også satt på reiselisten. (Den listen begynner å bli lang!)

Speilrefleksen lå igjen på Hamar, men jeg knipset noen bilder med iPhone'n:
1:Terracotta-soldat. 2: Östasiatiska Museum. 3: En kjekkas på gata 


Mulig det var tapas'en og thaimaten som forvirret meg, for jeg glemte flere ganger at det var Sverige jeg faktisk var i. Tapasrestauranten kunne likesågodt vært i Barcelona. Kanalene minnet meg om Seinen i Paris og de koselige, små butikkene og cafeene i Gamla Stan minnet meg om Øst-Berlin. Så en trenger ikke lete lenger en nabolandet for å finne en storby som byr på det meste, i tillegg til det lokale svenske. Stockholm anbefales på det varmeste!
 
Hadde jeg hatt Canon'et mitt skulle jeg tatt et bilde av utsikten fra hotellrommet by night. Så dette bildet får duge:

Veien gikk rett under hotellet. Jeg har en greie for å bare sitte og stirre på trafikken. Det er så beroligende på en måte.



torsdag 2. september 2010

Oppfriskning

Etter en lang sommerpause er det vel på tide å starte å blogge igjen? For å kick-starte bloggmotivasjonen har jeg frisket opp bloggen med et nytt design. Hva er dommen? Yay or nay?


Det har vært mye grublerier på meg i sommer, til tider litt for mye. Den første delen av sommeren gikk jeg og ventet på svarbrevet fra UiO angående en master jeg søkte på i vår. Jeg var veldig spent på dette, og selvtilliten fikk seg en liten knekk da avslaget kom. Da hjelper det lite at det var 350 stk som konkurrerte om 20 plasser. Men avslaget tvang meg til å tenke fremover, og ironisk nok måtte jeg se tilbake for å finne løsningen. Og nå er det offisielt: Jeg er UiB-student igjen. Jeg satser nå alt jeg har på å fullføre masteren min!

Vimsete? Jeg? Neida.. Så nå bærer det tilbake til Thailand og Hmongene. Og det allerede i høst. Frykten er der, bakerst i hodet, men motivasjonen er sterkere. Etter å hatt en luftslott-jobb det siste halvåret har jeg skjønt at jeg vil noe mer og at jeg (forhåpentligvis) er nærere målet enn jeg sist trodde. Så jobben og hybelen er oppsagt og jeg er klar for nye eventyr!

Men i tiden før avreise har jeg mye her hjemme å se frem til. Allerede i morra går turen til Stockholm hvor jeg skal møte min kjære som holder kurs. Det skal bli godt med en mini-ferie for å glemme all jobbrelatert frustrasjon for en stund... Men nok om det!

Igjen lover jeg å være flinkere til å blogge fremover! (Det er aldri for sent, sant?)

Ha en god sensommer-/tidlig-høst- helg!

torsdag 24. juni 2010

Brumunddal feirer byfest - En semantisk utfordring

I disse dager annonseres det kraftig for helgens Byfest i Brumunndal, stedet jeg jobber og pendler til (og vips avslørte jeg min personlige mening), og jeg kan ikke annet enn å undre. Brumunddal får bystatus, men hva innebærer egentlig dette? Dette måtte undersøkes nærmere.

Jeg har tenkt på problemstillingen bystatus i noen dager og synset uopplyst for meg selv. Jeg er virkelig så kjedelig at slike ting får meg til å lure... At et tettsted får bystatus, hvilke implikasjoner gir dette? Gir det økonomiske, politiske eller administrative fordeler? Gir det større innflytelse og økt selvbestemmelse i møte med Fylkeskommunen? Økt statstøtte? Så i dag skummet jeg gjennom noen sider Google mente det var lurt av meg å besøke. Og hva fikk jeg vite? Jo, i dag finnes det ingen lovmessige fordeler ved at et tettsted blir tildelt bystatus. Så hvorfor vil da Brumunddal kalles by?  La synsingen begynne!

Historisk sett for at et tettsted kunne oppnå bystatus måtte dette godkjennes av selveste Kongen. Hensikten med å bli tildelt bystatus var å sikre monopol på næringsvirksomheter i det nærliggende området, såkalte kjøpstadsrettigheter. På denne måten kunne skatteinnkrevingen lettere sikres og bedre kontrolleres, spesielt når det gjaldt eskport og import av varer. Det ble også opprettet et lokalt rettsvesen. Bystatus innebar derfor økt selvstyre både politisk og økonomisk sett. I 1837 ble det innført et lovmessig skille mellom bykommunene og landkommunene. Dette innebar egne lover for kjøpestedene i forhold til landkommunene, noe som førte til opprettelse av et eget styre i kjøpestedene, kalt nettopp bystyre. Bystyret skulle organisere kjøpestedene, (heretter kalt byene) som en bykommune, og det er akkurat her forskjellen mellom by og tettsted oppstår. Ettersom det ofte fantes flere tettsteder i en landkommune, ble landkommunen øverste administrative instans, og tettstedene måtte dermed innordne seg etter landkommunens bestemmelser. Med bystatus ble det også av staten satt større krav til blant annet helsevesen. Som en konsekvens av dette ble det også behov for mer penger, noe som kreativt ble løst gjennom egne skatteregler for å sikre disse ekstra midlene. Inntekter landkommunene ikke kunne opptjene på samme måte. Hørte jeg enklaveutvikling? Det hele koker altså ned til byråkrati. Jeg kan jo skjønne at Brumunddal derfor ønsker seg bystatus. Men vent litt..

Det interessante er at det kommunalrettslige skillet mellom by og tettsted ble avskaffet i 1990 da denne lovgivningen ble ansett som foreldet. Formelt sett etter overnevnte definisjon er Stavern Norges siste by og fikk bystatus i 1946. Så hva er egentlig greia?

Det finnes ingen reelle lovmessige fordeler lenger ved å erverve bystatus. Dreier det seg derfor om en søken etter anerkjennelse fra staten? Eller Storebror knappe mila lenger sør? Ikke akkurat, i følge Kommuneloven paragraf 3, 5. ledd kan vi lese at

 "Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse".

Hva? Avgjør de bystatusen selv? Inget besøk av Jens eller Kong Harald? Jeg må si at jeg er litt forvirret..

Hvis det ikke dreier seg om lovmessige fordeler, da må det jo ligge noe sosiokulturelt bak. Sannsynligvis et ønske om å endre eller styrke lokal identitet. Jeg mener ikke å være nedlatende om jeg fremstår som det. Men som nylig tilbakeflyttet Hamarsing etter 6 år tilbrakt i litt mer urbane strøk (altså ikke Hamar) må jeg si at det innfødte skillet mellom by og land ligger latent i min habitus. Brumunddal har alltid vært bygda, og vil trolig alltid være det. Dette er synlig gjennom den spøkende tonen Hamarsinger generelt sett innehar når de omtaler sine bygdenaboer. Til sammenligning, litt slik Nordmenn generelt sett snakker om Søta Bror på. Det betyr ikke at vi diskriminerer våre naboer. Så fort diskusjonen om den rette versus den gæli sida dukker opp, støtter vi opp om hverandre. Men tilbake til saken, hvis det dreier seg om lokal identitet, hvor kommer begjæret om bystatus inn?

Brummundal... by?
Søknaden om bystatus må etter min mening ses på som et ønske om å avskaffe den (u)offisielle dikotomien i distriktet mellom bygd og by. Om dette er reelt er èn ting, men kanskje viktigere, hvorfor ønskes dette? Paradoksalt danner jo dette skillet grunnlaget for nettop den lokale identiteten kalt Brumunddøl i forhold til f.eks identiteten Hamarsing. I allefall ut ifra et historisk perspektiv. Jeg anser identitet for å være dynamisk og dermed i konstant endring, men likevel må jo denne konstruerers på basis av gitte kategorier, gjerne knyttet opp mot historie og tradisjoner. Når det gjelder ens stedsidentitet, altså identiteten en forbinder med stedet en bor eller har vokst opp på, må jo denne logisk nok forbindes med nettopp et sted. På hvilken måte endres identiteten Brumunddøl fra å ga fra tettstedet Brumunddal til byen Brumunddal? En kan jo bemerke at historien her endres, og at stedsidentiteten ergo endres. Men historien endres på basis av selvbestemmelse. Nærmere bestemt, Brumunddølene skriver sin egen historie. Og ikke akkurat en revolusjonerende en, spør du meg. Brumunddølene konstaterer bare for seg selv og andre at de har mer enn 5000 innbyggere, konsentrert bebyggelse og handels-og servicefunksjoner. Og når det gjelder sistnevnte kan det nevnes at det har blitt gjort en iherdig innsats for å utvide denne den siste tiden. Jeg overdøves på kontoret av gravemaskiner, borring og dundring for at det lokale kjøpesenteret skal utbygges. Noe som får meg til å undre, er det her konspirasjonen ligger? Samler kommunen folket sammen for å feire at Brumunddal blir by som en måte å legitimere de økte ressursene brukt til utbygging av den lokale handelstanden? Er det hele en forbruksfest i fåreklær for å få Brumunddøler til å bruke mer penger? Et skalkeskjul for stormannsgale lokalpolitikere og investorer? Som et: Skal vi være by, så får vi jammen meg gjøre mer for å ligne på en! Penger, penger, penger! Noe som skal være en feiring for folket fremstår for meg som det stikk motsatte. Det kulturelle aspektet overkommuniseres gjennom annonsering av gratiskonserter og andre arrangement i Brumunddal i helgen. Samtidig er ikke byfest-tilbudene i de lokale butikkene langt unna. Alle vil tjene på den nyervervede statusen.

I følge Ringsaker Kommune sliter kommunen med denne problemstillingen:

    Ringsakers innbyggertall må vokse raskere for å sikre inntekter til drift og utvikling av de kommunale velferdstjenestene. Ved lav vekst taper vi årlig millioner i statlige bevilginger.

Bystatusen er altså et ledd for å forhindre dette. Men er kosmetiske forbedringer av byens gågate, ny asfalt og større kjøpesentre den beste måten å gjøre dette på? Kall meg gjerne dum, men bevilger staten penger til dette? Ble ikke den lovmessige diskrimineringen mellom by-og landkommuner avskaffet i 1990?

For den gjennomsnittlige Brumunddølen har nok ikke den nye bystatusen noe særlig å si. Brumunddal er vel Brumunddal slik den alltid har vært uansett, på godt og vondt. De samme menneskene bor her, og de samme menneskene velger å ikke bo her. Den kulturelle dikotomien vil nok bestå, i alle fall i noen generasjoner til. Med andre ord, så lenge Hamar er en faktisk motsats og det mest sannsynlige grunnlaget for sammenligning slik situasjonen er i dag. Å sikre den lokale næringen er ikke negativt i seg selv. På lang sikt fører det nok til flere arbeidsplasser for lokalbefolkningen, og en og annen (u)heldig pendler. Men å tilsynelatende legitimere utbyggingen av den lokale næringen ved å kalle det en byfest? Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om det.

Uansett om det lovmessige skillet mellom by og bygd er avskaffet ser det ut som om det handelspolitiske ikke er det. Mye vil ha mer og stormannsgalskapen regjerer.

Det må i tillegg opplyses at Moelv også får sin bystatus i dag, som ligger i samme kommune som Brumunddal.

torsdag 17. juni 2010

Hvorfor liker gutter å kysse på jenter?

Jeg kom over en søt liten sak i lunsjpausen min som jeg bare må dele (det er stille på jobb i dag også.. Sjokk!). Den fikk i hvertfall meg til å smile.

To unge forskere har observert undomskoleelever og kan ikke skjønne hvorfor gutter liker å kysse på jenter. Det ser jo pyton ut! Selv går de i 4. klasse og er mer opptatt av å unngå jentelus... For å finne ut av hvorfor gutter frivillig utsetter seg for slike ekle ting, laget de et eget forskningsprosjekt.

Etter å ha grublet mye kom de til frem til 3 hypoteser. Gutter kysser jenter fordi:
  • Det er kult
  • Det smaker godt
  • Det gir en dirrefølelse
Men som forskere vet, hypoteser må jo testes ut! Datainnsamling er ikke lett, og siden deltagende observasjon var utelukket, laget de et eget spørreskjema. Her er spørsmålene de brukte:
  • Har du kysset noen gang?
  • Har du kysset så mange som 100 ganger?
  • Hvorfor kysset du?
  • Var det kult?
  • Smakte det godt?
  • Fikk du en dirrefølelse?
Søtinger!
Etter å ha intervjuet gutter i sin egen klasse, gutter på 10.trinn, 3 voksne menn og 2 biologer(?) kom de frem til konklusjonen at det ikke fantes noe entydig svar, men at kyssing sannsynligvis gir en dirrefølelse. 
De vi spurte var ikke enige om alt. For eksempel synes de voksne det var kult, men det syntes ikke de i 10. klasse. Nokså mange syntes det var litt godt. Nesten alle syntes det ble en dirrefølelse i kroppen og mange mente at da var de forelska. Og det tror vi andre må forske på.
I sin leting fant de en undersøkelse om at sjokolade er bedre enn kyssing, og den kjøpte de lett. Uten å benytte komparativ forskning vel og merke. (Hallo?!, jentelus!).

En skal tidlig krøkes, hvis god forsker skal bli. Noe sier meg at det ikke tar mange årene før gutta skjønner det. Og da spørs det om de fremdeles foretrekker sjokolade ;)

Guttas forskningsprosjekt kan du lese mer om her: http://nysgjerrigper.no/filearchive/hvorfor_liker_gutter_aa_kysse_paa_jenterweb.pdf