søndag 21. juni 2009

Fugl Fønix

Hvor skal jeg starte?
Siden siste blogg-innlegg har jeg gitt opp sikkert 3 ganger, og 2 ganger verdt i ferd med å endre hjemreisen da plutselig et glimmer av håp har blitt sendt meg, og jeg har på ny tatt beslutningen om å prøve enda en gang til.

Etter mye om og men har jeg nå skaffet meg en tolk. Men hun kan bare hjelpe meg i 1 uke, og ikke før i neste uke. Og dette fikk jeg vite for litt over 1 uke siden. Jeg ble skuffet (og litt sint), men valgte likevel å bli. Alternativet var å reise hjem med kun det jeg har oppdaget frem til nå. Og det er ikke så veldig mye.. Så jeg får bare jobbe skikkelig hardt! Jeg har også begynt å planlegge neste feltopphold som sannsynligvis blir i november og desember, og kanskje januar. Det er den beste muligheten jeg har til å kunne fullføre graden samtidig som resten av kullet mitt. Takk Meltzerfondet!!

Ellers har jeg vært syk, igjen, og ganske så ubrukelig. Det er ikke noe særlig å være sengeliggende når en er på egenhånd. Spesielt når en ikke er i stand til å gå ut å lete opp vann og mat.. Jeg har også flyttet på meg til et annet gjestehus for å slippe å få, en her lite omtalt, men derimot daglig opplevd, fjortisforelskelse slengt i trynet ved enhver mulig anledning. Du tror du kjenner noen bedre enn noen andre i hele verden helt frem til de finner et nytt leketøy og går fra å være din beste venn til nær umulig å omgås for ikke å snakke om umulig å regne med... Tross i at du går gjennom den vanskeligste perioden i ditt liv, og har umulige valg å ta og trenger din beste venn som værst, er et leketøy som ble oppdaget for en måneds tid siden alt som betyr noe.

Men jeg hever meg over det så godt jeg kan. Min nye overlevelsesstrategi er ute av syne, ute av sinn (selv om ikke dette enkle ønsket kunne respekteres engang..). Jeg gleder meg til å komme i felt igjen, og få noe annet å tenke på. Ikke minst har jeg begynt å glede meg til å komme hjem, slik at jeg kan begynne å leve noe som ligner et normalt liv igjen, i stedet for å gå rundt som en skygge av meg selv slik jeg har gjort den siste tiden her. Jeg fikk endret flybilletten min og vender snuten mot fedrelandet 10 dager før (yay!). De ekstra dagene på Hamar skal bare nytes! Men først 1 uke med planlegging (les: daffing) i Chiang Mai, 1 uke i felt og en drøy uke med opprydding i feltnotater. Og pakking... Hjelp! Jeg har alt for mange ting!


onsdag 3. juni 2009

Game over?

Jeg skal prøve å ikke syte så mye denne gangen.. I alle fall ikke like lenge som sist. Jeg er nå tilbake i Chiang Mai etter en ukes felttur til Khun Tan-distriktet på grensen til Laos. Jeg klarte å skjerpe meg nok til å få hentet inn overraskende mye data, og hadde akkurat fått selvtilliten tilbake da den på nytt ble knust. Etter et 8 (!)timer langt intervju om Hmong begravelsesritualer (inkl. detaljer jeg ikke har sett andre antropologer nevne), får tolken min en telefon og kommer tilbake med beskjeden at hun har fått jobben hun drømte om, og at hun dermed ikke kunne hjelpe meg lenger. Så vips! Tilbake der jeg var for 1 måned siden, bare at denne gangen hadde jeg følelsen av å virkelig ha kommet i gang og at det fremdeles var håp for meg.



I det fjerne ligger Laos..


På rismarkene til familien jeg bodde hos
En liten del av meg holder fast på den følelsen ennå, for det er ekstra vanskelig å gi opp når ting for en gangs skyld går min vei. Om kun for en liten stund. Jeg har nå, igjen, sendt ut en drøss med mail til universiteter og frilanstolker i hele området hvor jeg trygler om hjelp, men det funket ikke sist, så jeg klarer ikke helt å tro på det denne gangen heller. Etter planen reiser jeg hjem om drøye 7 uker, og siden jeg allerede hadde mine tvil om å få til en masteroppgave basert på denne tiden, blir ikke disse annet enn forsterket nå. Så hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?

Jeg gir det hele litt mer tid. Jeg vil tilbake i felt og jeg vil ha den følelsen av at jeg endelig forsker igjen. Det var en ubeskrivelig god følelse... Jeg vil ikke gi opp!