tirsdag 18. juli 2017

1-2-3-4: Som tiden flyr!

Vi er nå godt ute i juli måned. Midt på sommeren. Faktisk på dagen 8 år siden Pål og jeg møttes for første gang (!). At vi skulle oppleve så mye i løpet av de 8 årene hadde nok ingen av oss forestilt seg. For ikke å snakke om den totale omveltningen vi har hatt det siste året, og spesielt de siste 4 månedene. Og slik penser vi oss inn på temaet Tobias og at det virkelig er på tide med en liten oppdatering. Jeg må passe på nå mens sjarmøren min tar formiddagsluren sin...

Siste innlegg var 31. mars, og det har skjedd mye siden nyfødtbildene! Følger du meg på Instagram ser du jo titt og ofte små Tobias-øyeblikk, men gjerne bilder tatt med iphonen. På månedsdagen hans rigger jeg til mitt provisoriske fotostudio på gjesterommet og knipser i vei med fujien. Layouten er i starten den samme: Tobias og bamsen hans. Bamsen som målestokk for å se hvor fort han vokser. Etter det knipser vi bare så lenge tålmodigheten hans varer... Det er viktig at han skal synes det er greit å bli tatt bilder av, at det skal være moro. Vi (les meg) fjaser og tuller for å få frem de små smilene. Vi holder ikke på lenger enn han synes det er OK. Og ja, han gir klar beskjed når det er nok. Den første måneden sov han på bildene, men etter det har han blitt mye mer med og våken. Tiden går så fort! Her kommer et utvalg av de første 4 månedene med Tobias:

1 måned



2 måneder

3 måneder

4 måneder

Jeg får ikke nok av den herlige latteren hans og det store tannløse smilet. Finnes det noe mer herlig? Som du ser begynner han å bli en stor gutt! Hver dag oppdager vi noe nytt sammen. En ny ferdighet, en ny lyd eller en ny grimase. Jeg nyter virkelig de små tingene like mye som de store. Jeg føler meg heldig som får lov til å oppdage verden sammen med han. Det har vært en bratt læringskurve å bli mamma, og tidvis har det vært mye å takle, men en mer givende jobb har jeg aldri hatt! Det er en klisjè, men å føle så mye kjærlighet for noen at man nesten sprekker, og noen ganger bare gråte fordi han er så fin! er altoppslukende og overveldende på en veldig, veldig herlig måte. 4 måneder på denne reisen, og jeg kan noen ganger ikke tro at han er min. At noe så perfekt har blitt gitt oss. Gjetter på at alle foreldre føler det sånn!



Det sparker nå høyt med beina borti babynestet og det kommer små ojojojojoj-lyder, noe som betyr at noen er våkne etter luren sin og er sulten. På tide å runde av! Jeg satser på at det ikke blir like lenge til neste gang. 

fredag 31. mars 2017

Velkommen til verden, Tobias!

Den 10. mars kl. 10.41 kom vår lille hjerteknuser Tobias til verden. Han strakk seg 50 cm og veide 3600 gram. Ikke verst 2 uker før tiden! Tiden har flydd forbi, og vi kan ikke tro at han er 3 uker allerede i dag. Forrige helg rigget jeg til et hjemmesnekret fotostudio på gjesterommet, og med god assistanse fra min herlige assistent (Pål, selvfølgelig) tok vi nyfødt-bilder av lille Tobias. Helt objektivt så klart, er han helt fantastisk nydelig! :)


Nå er det bare å håpe på litt overskudd så vi kan få tatt flere bilder før han vokser helt fra oss! Nyfødt-tiden går jo alt mot slutten...


tirsdag 28. februar 2017

Oss & magen

Mange vil nok synes det er cheesy, men jeg synes parfoto er koselig. Spesielt har jeg lenge hatt lyst til å forevige de fine øyeblikkene med en liten mageboer. Pål + meg + magen. Ikke bare for vår del, men kanskje mini setter pris på det en dag også. Pål er virkelig en tålmodig mann som blir med på mine fotoinnfall. (Han burde jo være vant til det nå, egentlig). Det elsker jeg han for. Litt klisje-posering, mye fjasing, en del bilder som ble slettet umiddelbart akkompagnert av mye latter, men tross alt litt mindre flaut ved bruk av tripod og selvutløser. Sluttsummen ble en god del fine bilder som snart finner veien til veggen hjemme. Her kommer et lite utvalg:


Bilde 1 og 5 er tatt med iphone, mens de andre er tatt med Fujifilm x-e1. Litt dårlig planlagt å gå tom for batteri midt i fotograferingen, men gravidhjerne er virkelig en greie! Nå er det bare å glede seg til mini kommer. Jeg var redd en stund for at vi ikke skulle rekke å ta disse bildene, men hvile har virkelig hatt effekt. Borte er UVI'en, og enkelte dager har jeg energi til å få gjort små gjøremål, noe jeg er svært takknemlig for. Og på en søndag som denne når solen skinner fikk jeg endelig overskudd til å fikse meg til gravidbilder også. Ikke verst! I dag runder jeg uke 37 og lillemann regnes ikke som prematur lenger. Jeg puster derfor lettet ut, mens jeg gleder meg til å møte mageboeren min. Veldig rart å tenke på at det kan skje når som helst nå! Ønsk meg lykke til :)


mandag 30. januar 2017

32

Så har jeg vært med 32 ganger rundt sola. 32 vintre. 32 år. Jeg fyller 32 år i dag og mini i magen runder snart 33 uker. 1 uke eldre enn da jeg kom til verden. Det begynner å nærme seg 50 dager til termin. Nedtellingen nærmer seg med stormskritt.

Dagen tilbringes hjemme, fornøyd, om ikke noe motvillig. Fornøyd fordi jeg får nyte mitt eget hjem, min egen seng, ro og fred og Iso på fanget. Motvillig fordi jeg aller helst skulle vært i bedre form, vært på jobb, bakt bursdagskaker og ikke minst krysse av de siste tingene på lista mi før mini er her. Sistnevnte har jeg forhåpentligvis noen uker til på meg ennå, men etter en liten overnatting på Lillehammer sykehus i helga fikk både Pål og jeg en liten reality check  at fødselen kanskje er nærmere enn vi tror. Det var langt fra dramatisk, bare litt uventet at vi måtte reise inn.

Det er betryggende med en fastlege som tar meg på alvor og med en fødeavdeling som heller tar en sjekk for mye enn en for lite. Hjerterytme ble målt, blodprøver tatt og en ekstra ultralyd for sjekke at lillegutt har det bra. Det hadde han, heldigvis, og det ble ettertrykkelig konstatert at det virkelig er en gutt som gjemmer seg der inne. Mor var det litt verre med. Urinveisinfeksjon/nyrebekkenbetennelse er ikke å spøke med når du er gravid. En forkortet livmorhals i tillegg (visste ikke at dette var et sjekkpunkt engang) gjorde at situasjonen ble litt mer alvorlig, selv om det ikke nødvendigvis betyr tidlig fødsel. Etter litt frem og tilbake fikk jeg lov til å reise hjem med lovnad om å holde meg mest mulig i ro ut uke 34. Etter det stoppes ikke fødsel om den skulle starte. Så klart, vi håper begge at bøllefrø venter litt lenger enn det. Jeg er takknemlig for at jeg slapp å våkne på et sykehusrom på bursdagen min... Det var det eneste jeg ønsket meg i år. 

Tankene begynner å spinne litt rundt fødsel og til alt som venter etterpå. Siden ingen vet når mini melder sin ankomst, benyttet jeg sjansen i dag til å gjenskape et bilde jeg har sett på pinterest nettopp for å huske tiden med den lille i magen. Selv om jeg tidvis føler meg som en hval (mest når jeg skal opp eller ut av senga) har jeg liksom ventet på at magen skulle bli stor nok. Det er den definitivt nå! 



Bildene er tatt med Fuji X-E1 og fått en liten redigeringsrunde i Afterlight. Til og med Iso ville være med på min lille mammafoto-session. Kanskje får jeg lurt med Pål også i helga. Dette er jo en tid vi vil huske begge to, så hvorfor ikke være med på bildet alle to (tre, eller fire om Iso gjentar suksessen)

Dette var en liten oppdatering fra denne kanten. Beklager om det ble litt for mye gravid- og babymas, men det er nå sånn livet mitt har blitt. Jeg bør strengt tatt ikke beklage det ett sekund :) I kveld blir det veggisburgere etterfulgt av svigermors rullekake. Hun var så søt og stakk innom med kake tidligere i dag til gårsdagens bursdagsbarn og meg. Veggisburgere fikset mamma og Johan i Sverige. Så, en liten feiring blir det.