lørdag 19. desember 2009

Noen små refleksjoner i julestria (som det visstnok heter)

Hjelp! Det er snart jul! For første gang på lenge har jeg endelig litt julestemning i kroppen og gleder meg faktisk litt. Det beste har vært å ha nesten hele desember hjemme på Hamar, med masse førjulskos. Eller bare kos, rett og slett. Det har vært en lang høst. Et langt år, når jeg tenker nærmere etter. Et år hvor livet mitt slik jeg kjente det ble snudd på hode opptil flere ganger, på vondt og godt, rent kronologisk sett. Det har vært et år full av utfordringer som har resultert i både gode og dårlige erfaringer, og tidvis en gnagende følelse av mislykkethet. Ubegrunnet eller ei, det har vært vanskelig. Så vanskelig at jeg til slutt ikke taklet humlebolet av et kaos som surret konstant i hodet mitt til alle døgnets tider, at jeg valgte å ta en liten pause fra det hele og gi slipp. I alle fall for en stund. Det var en stor lettelse, selv om tankene ikke helt vil gi slipp og nå roper et stille: Hva nå?, litt panikkgrepet på tampen av året. Hvorfor kan jeg aldri få fred?

Det nye året skremmer meg, men mest på en positiv måte (om noe sånt i det hele tatt eksisterer...). Det skremmer meg fordi jeg ikke har den minste anelse om akkurat hva jeg skal ta meg til, noe som kan være både bra og dårlig. Det skremmer meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg, og at å slave på Haukeland er det mest sannsynlige.. Noe som i begrenset mengde er helt greit, men ikke på fulltidsbasis. (All beundring til de som faktisk er i stand til det!). Byen jeg har bodd i drøye 2 år lokker ikke lenger. Det føles som om livet jeg hadde der ikke finnes lenger. Som det tynger meg og trekker meg ned. Og tanken på å ha det slik og samtidig lengte etter den jeg aller helst vil være sammen med, som er milevis borte, skremmer meg kanskje aller mest.
Det er vel bare meg som kan ha slike tanker i bakhodet samtidig som jeg er håpløst, klissete fjortisforelsket. Skikkelig fnisete er jeg! Og det er herlig! Helt fantastisk, og totalt uforutsett. Noe som gjør det hele enda bedre. Om det i det hele tatt er mulig. Det er så fint å tenke på at gode ting faktisk skjer når du minst venter det, og at dette også gjelder meg. Jeg svever på min lille rosa sky, og har ingen planer om å komme ned på jorda i nærmeste fremtid.