Halvveis i avhandlingen!

Jeg liker ikke nye Blogger.. Jeg hadde nå skrevet et ganske langt innlegg som av en eller annen grunn ikke ville lagres. Ikke gøy! Da hjelper det lite med "oppgi denne feilmeldingen", spesielt når linken for å rapportere feilen ikke fungerer. Som min kjære pleier å si: Vi lever i 2011, hvorfor kan ikke ting bare fungere? Smart mann! 

Som tittelen sier, jeg er endelig halvveis i avhandlingsprosessen! Juhuuu! Jeg fikk levert inn del 4 en liten uke etter fristen og har fått tilbakemelding. Og enda bedre, jeg er godt igang med den siste delen der alt skal settes i sammenheng og diskuteres. Kanskje den største utfordringen av dem alle, hvis jeg ser bort i fra redigeringen da. Jeg gleder meg ikke til å måtte kutte vekk og pirke på avsnitt jeg har brukt timevis på.. Men det er visst en del av prosessen har jeg hørt. Jeg må virkelig skjerpe meg og følge tidsrammen fremover. Ellers er jeg på dypt vann... Førsteutkast av avhandlingen i sin helhet skal leveres 15. oktober. 

I del 4 skrev jeg om urtedoktorer og urtemedisin, hvordan behandlinger gis samt behandlingsformer. En stor del omhandlet også hvordan planter klassifiseres og hvordan denne kommer til utrykk i form av tabuer. En rød tråd i oppgaven er hvordan kunnskap erverves og legitimeres, og ikke minst viderføres mellom generasjoner. I motsettning til sjamanisme ( nærmere bestemt den "tradisjonelle" sorte sjamanen) som legitimeres av åndelig utvelgelse, har alle i utgangspunket mulighet for å bli en urtedoktor. Naturlig nok følger derfor videreføringen av kunnskap om medisinplanter andre mønstre enn for sjamanisme. I forhold til sykdomsforståelse kan en kort si at urtedoktorene heler kroppen mens sjamanene heler sjelen. Så hva skjer med videreføring av kunnskap når stadig færre viser interesse for urtemedisin samtidig som flere Hmong har valgt å konvertere til ulike former for Kristendom? Det er noe av det jeg forsøker å svare på. 

I den siste delen skal Hmong drøftes i detn store sammenhengen; Det kulturelle, sosio-politiske bildet kalt Thailand. Kampen for rettmessig statsborgerskap, stigmatisering og marginalisering, NGOs og selvrepresentering er noen av overskriftene. Og vips føltes ikke de ekstra 10 000 ordene jeg oppdaget at jeg hadde nok lenger. Men vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel? Innledning må også på plass. Og det er den delen av oppgaver jeg alltid har likt minst. Supert at den skal skrives aller sist! Er det flere enn meg som mener at døgnet fint kunne vært noen timer lenger? Null sosial-liv for meg de neste månedene! Men når alt kommer til alt, jeg er sikker på at det er verdt det. 

Hva jeg vil huske fra feltarbeid: De fantastiske utsiktene. Jeg kan virkelig skjønne hvorfor Hmong vil bo i høylandet! Her fra en landsby i Chiang Rai, juni 2009.

Jeg savner noen å snakke antropologi med... Jeg føler meg som verdens særeste som kun tenker, grubler, rabler og drømmer Hmong ispedd med litt Gramsci, Bordieu og Foucault. Det kan da ikke være normalt, eller? Apropos, nå er det natta. Min søvn er hellig!