Hjelp! Det er snart jul! For første gang på lenge har jeg endelig litt julestemning i kroppen og gleder meg faktisk litt. Det beste har vært å ha nesten hele desember hjemme på Hamar, med masse førjulskos. Eller bare kos, rett og slett. Det har vært en lang høst. Et langt år, når jeg tenker nærmere etter. Et år hvor livet mitt slik jeg kjente det ble snudd på hode opptil flere ganger, på vondt og godt, rent kronologisk sett. Det har vært et år full av utfordringer som har resultert i både gode og dårlige erfaringer, og tidvis en gnagende følelse av mislykkethet. Ubegrunnet eller ei, det har vært vanskelig. Så vanskelig at jeg til slutt ikke taklet humlebolet av et kaos som surret konstant i hodet mitt til alle døgnets tider, at jeg valgte å ta en liten pause fra det hele og gi slipp. I alle fall for en stund. Det var en stor lettelse, selv om tankene ikke helt vil gi slipp og nå roper et stille: Hva nå?, litt panikkgrepet på tampen av året. Hvorfor kan jeg aldri få fred?
Det nye året skremmer meg, men mest på en positiv måte (om noe sånt i det hele tatt eksisterer...). Det skremmer meg fordi jeg ikke har den minste anelse om akkurat hva jeg skal ta meg til, noe som kan være både bra og dårlig. Det skremmer meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg, og at å slave på Haukeland er det mest sannsynlige.. Noe som i begrenset mengde er helt greit, men ikke på fulltidsbasis. (All beundring til de som faktisk er i stand til det!). Byen jeg har bodd i drøye 2 år lokker ikke lenger. Det føles som om livet jeg hadde der ikke finnes lenger. Som det tynger meg og trekker meg ned. Og tanken på å ha det slik og samtidig lengte etter den jeg aller helst vil være sammen med, som er milevis borte, skremmer meg kanskje aller mest.
Det er vel bare meg som kan ha slike tanker i bakhodet samtidig som jeg er håpløst, klissete fjortisforelsket. Skikkelig fnisete er jeg! Og det er herlig! Helt fantastisk, og totalt uforutsett. Noe som gjør det hele enda bedre. Om det i det hele tatt er mulig. Det er så fint å tenke på at gode ting faktisk skjer når du minst venter det, og at dette også gjelder meg. Jeg svever på min lille rosa sky, og har ingen planer om å komme ned på jorda i nærmeste fremtid.
Jeg hørte en analogi i går som kort sagt dreide seg om at sinnet er som en kommode med mange skuffer hvor vi alle putter våre problemer i. Det som intetsigende skiller menns kommoder fra kvinners er at menn har flere skuffer, som de uten særlige problemer klarer å lukke og åpne når det trengs, mens kvinner gjerne har en skuff som de lar stå åpen natt og dag. I mitt tilfelle har det seg slik at jeg har en eneste stor skuff hvor alt er kaos. Med andre ord; en roteskuff! Null system eller orden på ting. Den beste løsningen for meg hadde jo vært å kunne dratt på IKEA og skaffet meg en ny kommode, men det er nok ikke så enkelt..
Det trengs oppryddning til, en skikkelig vårrengjøring! Men jeg aner ikke hvor jeg skal starte.. Hva kan jeg kvitte meg med? Hva skal jeg ta vare på? Og er det virkelig så lurt å ta vare på ting "for sikkerhets skyld?" En ting er sikkert: Jeg trenger mer plass for rotet flyter alt over!
Fra :
Jeg trenger ingen redningsmann. En ridder i skinnende rustning, en Drømmeprins eller superhelt. Alt jeg behøver er en som lytter og gir meg en klem når jeg helt klart trenger en, mer enn alt i verden
Lørdag 19.09.2009 vil alltid være Veronika og Thorbjørns dag. Høstsolen skinner som bestilt over begynnende høstfarger på Opaker gård. Det høres et stille gisp, og vi snur oss. Der kommer hun, den vakreste bruden jeg noen sinne har sett, og ikke et øye er tørt. Gleden og lykken stråler fra hele henne. Hun ser sin kjære Thorbjørn. Han tar henne i armen og de går sammen opp mot oss som venter i spenning og glede, for vi har alle sett frem til denne dagen. Dagen da Thorbjørn og Veronika lover å elske hverandre og dele resten av livet med hverandre. Vi smiler, ler og det faller noen tårer. Mest for deres lykke, som er så tydelig at vi ikke kan gjøre noe annet enn å la oss rive med. Men også fordi vi vet at dette er en helst spesiell dag, på så mange måter. Selv om den kanskje ikke ble akkurat slik du forestilte deg som liten jente, så kan den ikke beskrives som noe annet enn unik. Det er en dag hvor gode minner tenkes tilbake på og erindres, men også den dag hvor nye minner skapes.
Jeg ønsker dere alt godt fremover kjære brudepar! Måtte hell og lykke følge dere. Nyt tiden dere har fremover og nyt hverandre! Tusen takk for at jeg fikk være med å feire den store dagen deres!
I forrige uke var mamma og jeg i Paris for å feire hennes soixantième. Snill datter som jeg er, mente jeg at hun fortjente en skikkelig jentetur for å feire den store dagen, og siden jeg ikke fikk være med å feire den i april tok vi turen nå. Og for en tur! Flott hotell i Montmartre i beste rokokkostil, en smule for romantisk kanskje for vårt bruk, men vi koste oss masse i denne velfortjente luksusen. På 4 dager presset vi inn så mye vi kunne av det Paris har å tilby, som Montmartre, Louvre, Eiffeltårnet, Notre Dame, Seinen, Sacre Caeur, Champs Elysèes, og så klart litt shopping ("litt" er vel kanskje høstens underdrivelse, men nok om det.. Sko-addict som jeg er, var Paris et Paradis!). Får jeg plass til noen bilder tro?
Paris er en flott by som jeg helt klart vil tilbake til! Var så mye vi gjerne skulle ha sett, og det var altfor lite tid til å rekke over alt. Og påstanden om at franskmenn er arrogante fant jeg svært få bevis på.. Var bare èn som snøftet litt da jeg spurte om han ikke kunne lage til en vegetarlasagne. Stakar, han tok det nok personlig!
Tiden etter hjemkomsten har ikke blitt brukt til essayskriving slik jeg hadde planlagt.. Det var så mye annet som fristet mer! Likevel sitter jeg med verdens største smil om munnen i skrivende stund for essayet ble endelig ferdig, og det uten nattearbeid! Utrolig, men sant.. I morra skal jeg endelig få flyttet alle tingene fra lageret og over i den nye leiligheten. Tross i et halvår i Asia uten "skikkelige" senger, har jeg fort vendt meg til denne luksusen, og feltseng er derfor ikke øverst på elsk-lista, snarer tvert imot. Så det skal bli godt å få sin egen seng igjen. I alle fall madrassen. Senga står på IKEA og venter på meg. Jeg gleder meg skikkelig til å få leiligheten i orden, og til at Mona også flytter inn. Selv om det har vært nyttig for konsentrasjonen min, blir det koselig med litt selskap snart :)
PS: Jeg er virkelig ikke fan av løsningen blogger bruker på bildeapplikasjonen... Umulig å få det slik jeg vil jo!
Plutselig kom hverdagen igjen, og essayskriving står på agendaen. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse på noen at jeg er treg med å komme i gang, og at skippertak trolig vil prege min nære fremtid. Vel, hvis en skal se nærmere på det, så er jeg egentlig tidlig ute, siden fristen ikke er før den 10. september, men i mellomtiden skal Je et mon maman à Paris! for å feire mammas 60 års-dag, så etter planen må jeg strengt talt være ferdig mandag (natt... Jeg er realistisk her). Og det er lettere sagt enn gjort.. Etter et minor breakdown i går (Med utbrudd som "Jeg vil slutte på master og ta meg jobb på Kiwi!" og "Hva fudge menes med å problematisere feltobservasjoner når en nesten ikke har noen?!") stilte M opp som mental søppelbøtte, og noen tårer senere hadde jeg en aldri så liten disposisjon på gang. Så i dag skulle være den store skrivedagen!
Men akk, nei. Så lett skulle det ikke være.. En tanke her, og et flashback der, og jeg er milevis fra fokus. Det kribler i hele kroppen, og jeg klarer ikke å sitte stille. Jeg går rundt og fniser og smiler for meg selv, og lengter etter å reise fra Bergen.. Tirsdag... Tirsdag! Jeg gleder meg!
Da har den store dagen endelig kommet! Dagen jeg har ventet på siden, eh, november?! COLDPLAY på Koengen! Jeg og 19 999 andre kommer til å få den beste kvelden i våre liv! (ja, jeg er veldig gira og overlykkelig over at jeg etter så mange år endelig skal få oppleve Coldplay, Live!) Dette kommer jeg til å leve på lenge! I tillegg til Coldplay spiller også White Lies og Datarock, fant jeg ut i går, så nå kan du sitte der og angre ;) haha
Da har denne peioden av livet mitt kommet til veis ende, i alle fall for denne gang. Siste felttur er overstått, og den gikk veldig fint! Denne gangen fikk jeg et innblikk i kristne Hmongs tradisjoner, og fikk dermed en uventet interessant vinkel på oppgaven min. I landsbyen der jeg bodde i Mae Hong Son, var det ca 50 hushold, hvor 35 av de var kristne (konvertert de siste 20-30 årene) og det var en interessant blanding av tradisjoner og praksis som møtte meg. Jeg trodde at da enkelte familier konverterte til kristendommen, gikk de vekk fra ritualer og skikker forbundet med tradisjonelle Hmong praksiser, men kort og godt, risvinen (som spiller en sentral rolle i mange ritualer) har blitt byttet ut til fordel for Sprite, og Sjamaner og ånder ertsattet med Jesus. Så veldig interessant med andre ord! ( I alle fall for meg...). Jeg fikk også dokumentert ca 60 ulike medisinplanter og deres nytte, besøkt en Karen-doktor (mer om det ved en senere anledning) og holdt en rekke intervjuer med både "old school" Hmong og den nye bevegelsen, for å kalle dem det. Så det ble en positiv slutt på et slitsomt feltopphold!
Jeg fikk lov til å ta et bilde av et sjaman-alter i en av landsbyene jeg besøkte i Mae Hong Son *stolt*
Nå sitter jeg på flyplassen i Wien og prøver å slå ihjel noen timer før flyet mitt til gode gamle Norge. Men det var bare så vidt at jeg kom meg hit. Da jeg kom til flyplassen i Chiang Mai, var flyet mit kansellert! Å, panikk! Jeg formet et mentalt hatbrev til Air Asia mens jeg trallet rundt på bagasjen min på jakt etter flyselskapets kontor. Men heldigvis for 2 flotte Air Asia-damer fikk jeg haike med Thai Air, og løp i noe som føltes som slow motion fra bagasjebåndet til Austrian innsjekkingen. 10 min før gaten stengte stod jeg heseblesende med boarding-passet i hånden foran en forvirret steward og var nest siste passasjer ombord. Puh! By the way, vegetarmiddagen på Austrian var lite å skryte av. Gourmet, du liksom!
What to do for 4 hours? Let's hit the duty free! Kjempeskuffet over at jeg måtte løpe forbi MAC- standen i Bangkok. All the pretty colours... *sukk*
Hvor skal jeg starte?
Siden siste blogg-innlegg har jeg gitt opp sikkert 3 ganger, og 2 ganger verdt i ferd med å endre hjemreisen da plutselig et glimmer av håp har blitt sendt meg, og jeg har på ny tatt beslutningen om å prøve enda en gang til.
Etter mye om og men har jeg nå skaffet meg en tolk. Men hun kan bare hjelpe meg i 1 uke, og ikke før i neste uke. Og dette fikk jeg vite for litt over 1 uke siden. Jeg ble skuffet (og litt sint), men valgte likevel å bli. Alternativet var å reise hjem med kun det jeg har oppdaget frem til nå. Og det er ikke så veldig mye.. Så jeg får bare jobbe skikkelig hardt! Jeg har også begynt å planlegge neste feltopphold som sannsynligvis blir i november og desember, og kanskje januar. Det er den beste muligheten jeg har til å kunne fullføre graden samtidig som resten av kullet mitt. Takk Meltzerfondet!!
Ellers har jeg vært syk, igjen, og ganske så ubrukelig. Det er ikke noe særlig å være sengeliggende når en er på egenhånd. Spesielt når en ikke er i stand til å gå ut å lete opp vann og mat.. Jeg har også flyttet på meg til et annet gjestehus for å slippe å få, en her lite omtalt, men derimot daglig opplevd, fjortisforelskelse slengt i trynet ved enhver mulig anledning. Du tror du kjenner noen bedre enn noen andre i hele verden helt frem til de finner et nytt leketøy og går fra å være din beste venn til nær umulig å omgås for ikke å snakke om umulig å regne med... Tross i at du går gjennom den vanskeligste perioden i ditt liv, og har umulige valg å ta og trenger din beste venn som værst, er et leketøy som ble oppdaget for en måneds tid siden alt som betyr noe.
Men jeg hever meg over det så godt jeg kan. Min nye overlevelsesstrategi er ute av syne, ute av sinn (selv om ikke dette enkle ønsket kunne respekteres engang..). Jeg gleder meg til å komme i felt igjen, og få noe annet å tenke på. Ikke minst har jeg begynt å glede meg til å komme hjem, slik at jeg kan begynne å leve noe som ligner et normalt liv igjen, i stedet for å gå rundt som en skygge av meg selv slik jeg har gjort den siste tiden her. Jeg fikk endret flybilletten min og vender snuten mot fedrelandet 10 dager før (yay!). De ekstra dagene på Hamar skal bare nytes! Men først 1 uke med planlegging (les: daffing) i Chiang Mai, 1 uke i felt og en drøy uke med opprydding i feltnotater. Og pakking... Hjelp! Jeg har alt for mange ting!
Jeg skal prøve å ikke syte så mye denne gangen.. I alle fall ikke like lenge som sist. Jeg er nå tilbake i Chiang Mai etter en ukes felttur til Khun Tan-distriktet på grensen til Laos. Jeg klarte å skjerpe meg nok til å få hentet inn overraskende mye data, og hadde akkurat fått selvtilliten tilbake da den på nytt ble knust. Etter et 8 (!)timer langt intervju om Hmong begravelsesritualer (inkl. detaljer jeg ikke har sett andre antropologer nevne), får tolken min en telefon og kommer tilbake med beskjeden at hun har fått jobben hun drømte om, og at hun dermed ikke kunne hjelpe meg lenger. Så vips! Tilbake der jeg var for 1 måned siden, bare at denne gangen hadde jeg følelsen av å virkelig ha kommet i gang og at det fremdeles var håp for meg.
I det fjerne ligger Laos..
På rismarkene til familien jeg bodde hos
En liten del av meg holder fast på den følelsen ennå, for det er ekstra vanskelig å gi opp når ting for en gangs skyld går min vei. Om kun for en liten stund. Jeg har nå, igjen, sendt ut en drøss med mail til universiteter og frilanstolker i hele området hvor jeg trygler om hjelp, men det funket ikke sist, så jeg klarer ikke helt å tro på det denne gangen heller. Etter planen reiser jeg hjem om drøye 7 uker, og siden jeg allerede hadde mine tvil om å få til en masteroppgave basert på denne tiden, blir ikke disse annet enn forsterket nå. Så hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?
Jeg gir det hele litt mer tid. Jeg vil tilbake i felt og jeg vil ha den følelsen av at jeg endelig forsker igjen. Det var en ubeskrivelig god følelse... Jeg vil ikke gi opp!
Er vel på tide å oppdatere litt.. Ikke at det har skjedd så mye (interessant/spennende/positivt, take your pick) siden sist og siden jeg har gått lei av å skrive at jeg venter og venter, og er enda mer lei av aktiviteten venting i seg selv, har det ikke vært store trangen til å skrive noe mer om akkurat det (Dere har hørt det nok allerede!). Men jeg kan skrive litt likevel for å få tiden til å gå..
Siden siste felttur (eneste felttur, vel og merke) har hver dag gått med til å tenke at i morra løser det seg, og om ikke i morgen, så i alle fall dagen etter, over helgen, neste uke.. Og vips hadde det gått 3 uker. Tidligere hadde problemet mitt vært at jeg hadde en tolk, men ingen steder å dra. Når jeg endelig fikk fikset et sted å dra, var tolken ikke lenger tilgjengelig. Så, jeg måtte vente og skruppelløst håpe at denne tolken, mitt eneste håp, ikke fikk drømmejobben hun hadde søkt på. Jeg har spurt meg selv utallige ganger hvorfor alt har gått galt, og har ennå ikke funnet et svar. Jeg har gitt Thai-tid skylla mesteparten av gangene, men etter å ha snudd situasjonen rundt kommet frem til at det er poengløst. Hadde en person fra f. eks Nigeria kommet opp på sos.ant. instituttet på UiB og spurt om hjelp fra en masterstudent til å oversette fra norsk til engelsk på et feltarbeid i la oss si indre Troms, tviler jeg på at noen ville ha sluppet alt de hadde og blitt med denne personen. Så hvorfor skulle jeg ha mer flaks? Ting funker rett og slett ikke slik.
Resten av gangene har jeg derfor tenkt at det hele er min feil, men det hjelper heller ingenting og er langt fra konstruktivt. Spesielt siden alt er utenfor min kontroll siden jeg har gjort alt jeg kan og er totalt avhengig av andres hjelp og kontakter, ergo det kan ikke være min feil, ikke alene i hvert fall. Vennlige sjeler rundt meg sier bare at jeg har vært maks uheldig. Trøstende ord (som har hjulpet meg mye), men heller ikke konstruktivt. Det betyr jo at alle de andre i klassen min har vært maks heldige for at de har kommet godt i gang med sine prosjekter. Jeg tror på tilfeldigheter, men også på sannsynligheter, og sannsynligheten for at de ikke har påvirket sine situasjoner selv med hardt arbeid og planlegging (og gode antropologiske evner, så klart) er liten. Jeg tror mer at jeg har havnet i situasjoner jeg umulig kunne ha forespeilet, og derfor ikke har hatt noen plan eller sikkerhetsnett for å komme meg gjennom det. Jeg er en planlegger av natur med en tendens til å (over)analysere en hver faktisk og mulig situasjon (kontrollfrik, vil kanskje noen si *kremt*) og jeg liker å tro at 3,5 halvt år med antropologi har gitt meg en viss antropologisk tankemodell, så i bunn og grunn er det ingen forklaring på hvorfor alt har gått til helvete (gjentatte ganger) med akkurat meg og ikke de andre. Det eneste jeg har skyld i er å naivt reise halve jorden rundt uten å kunne vietnamesisk/thai/hmong og håpe på at alt ville gå i orden så lenge prosjektbeskrivelsen var god. Og det var den! Så hvorfor stoppet ingen meg og sa ”Oda, har du virkelig tenkt godt nok gjennom det her?”. Og hvorfor sa en avgjørende person for min feltarbeidssituasjon til Martin at Vietnam var håpløst, men at Thailand var et bedre valg? Og hvorfor i alle dager trodde jeg selv at Thailand ville være noe annerledes? Essensen i det hele er kontakter, kontakter, kontakter! Uten nettverk kommer du ingen steder. Og gitt den politiske situasjonen i Vietnam, var rådet jeg fikk å danne kontakter under radaren. Noe jeg straks etter ankomst skjønte ikke var lett, og 2,5 måned senere innså at aldri ville skje i tide. Det jeg ikke har skjønt før nå er at det tar minst like lang tid i Thailand og at folk ikke kan slippe alt de har i hendene for å hjelpe en ukjent uviktig masterstudent fra andre siden av jorda. Uansett hvor pent jeg ber eller hvor mye jeg maser.
Realiteten er at jeg har 2 måneder før jeg må hjem å skaffe 6 måneders verdt data på, a.k.a Mission Impossible. Oppdraget starter i morra, men jeg har mistet den lille gnisten jeg hadde og reiser kun av plikt og som et resultat av indirekte tvang signert Lånekassen med beskjeden 50 000 norske kroner ekstra i lån. Det er ikke noe liv å leve, men jeg har ikke stort valg. Pessimistisk, jeg vet, men det er slik det føles akkurat nå. Ikke en gang en uke i Malaysia hadde noe effekt på motivasjonen min, og jeg klarte ikke en gang å puste lettet ut da jeg fikk sms fra tolken om at hun ikke hadde fått jobben og at vi kunne reise i morra. Apatisk har jeg nå pakket feltsekken for en ukes tid. Mirakler har visstnok skjedd før, så det kan vel også skje meg at motivasjonen og engasjementet kommer tilbake. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fremdeles brant for prosjektet mitt slik jeg gjorde for kun 3 uker siden, men akkurat nå vil jeg bare komme meg gjennom det, få semesteret godkjent, så finne ut hva jeg vil senere. En masteravhandling basert på 8 uker i felt har jeg aldri hørt om før (Skrivebordsantropologene unntatt) og jeg vet ikke om jeg kan stå for en slik. Hadde jeg ikke skammet meg så mye over min egen mislykkethet, men ironisk nok samtidig vært så naivt sta, hadde jeg reist hjem for lenge siden…
Planen var egentlig å skrive om turen til Kuala Lumpur og Langkawi, ikke å spre min egen pseudo-filosofiske pessimisme, men slik ble det nå bare.. Noen bilder kan dere likevel få:
Etter å ha brukt en helg på å være sint på situasjonen og gjentatte forsøk på å ringe hjem for å surve uten å komme igjennom, hadde jeg akkurat slått meg til ro med at jeg bare måtte vente, ringte telefonen min. Det var kontakten min fra Hilltribe.org som lurte på om vi kunne møtes om 10 min, så jeg småløp ut døra og til det avtalte møtestedet. ”Men Oda, har du ikke pakket?” kom det oppgitt fra kontakten min. Pakke? Hvor? Hva? Jeg var mildt sagt forvirret. Jo da, vi skulle på felttur! Det hadde kanskje vært en idé å innlemme meg i planleggingen så jeg kunne ha forberedt meg litt, men det var ikke tid til å tenke, bare løpe tilbake til gjestehuset, stresspakke, sjekke ut og hoppe i songthaew’en. 20 min senere var vi endelig på vei!
Etter en tre timer lang tur i 40 grader med en dorian-spisende sjåfør, var vi endelig fremme i Hmonglandsbyen ca 70 km fra Chiang Rai. Kontakten min (som skulle oversette for meg) og jeg tuslet rundt og spurte etter Ken som vi skulle bo oss. Tilslutt fant vi huset, hilste på vertskapet og ble geleidet ut på gårdsplassen til der vi skulle sove: En bambushytte på stylter omgitt av skrikene høns og grisunger. Jeg var i ekstase! Endelig skulle jeg få gjort noe. ”Now we take a rest”, sa oversetteren min og la seg ned og sovnet. Så jeg hadde ikke mye valg jeg heller. Da kvelden kom og det var middagstid startet problem 1: Hvordan forklare på en høflig måte at jeg ikke kunne spise middagen Kens 16-årgamle kone hadde svettet over de siste timene. Det gikk tilsynelatende fint, og oversetteren og jeg la ut på tofu-jakt. Og der kom problem 2: Hvordan oppnå respekt når det ropes farang farang! hvor enn jeg går, som om pesten skulle ha kommet til landsbyen og de gamle baksnakker og anklager meg for å være nok en turist på jakt etter autentiske opplevelser.
Etter å ha hakket kål med machete, fyrt opp kjelen til nudlene, og slengt i litt løk, tofu og egg var min middag klar og oversetteren og jeg satte oss ned til å spise sammen med resten av familien. Interessant nok spiser hele familien sammen i dette huset i forhold til i Sapa, hvor kvinnene og mennene spiste hver for seg. Det ble mange spørsmål om hva jeg gjorde i Thailand, og hvorfor i alle dager jeg hadde lyst til å komme til landsbyen deres. Jeg takket så mye for gjestfriheten og fortalte at jeg var student, at jeg skrev oppgave om Hmong medisin og religion og at for å gjøre det var avhengig av å gjøre forskning på egenhånd. Det hadde tydeligvis vært litt forvirring, siden mor i huset, som er urtedoktor, trodde at jeg var lege og at det var derfor jeg var der for å kritisere urtemedisin. Det ble mye latter og stemningen lettet med en gang. Vi planla å ha et intervju etter middagen slik at hun kunne fortelle meg om de ulike urtene og om livet som urtedoktor.
Intervjuet gikk strålende, selv om de lo litt av de ”dumme” spørsmålene mine, som hvorfor blir en syk, hvordan behandles sykdommen, og kan alle bli urtedoktorer. Jeg måtte jo forstå at det var mange grunner til at en person ble syk. Enten hadde personen gjort noe galt eller uforsiktig, slik at sjelen forlot kroppen og at personen da ble ekstra sårbar for sykdommer. Ellers så hadde personen bare vært uheldig, spist noe galt eller blitt smittet av noen andre. Hovedregelen var at viste en hvorfor en var syk, gikk en til urtedoktoren. Hvis årsaken var ukjent, gikk en til sjamanen. Han ville da spørre åndene om hvorfor personen hadde blitt syk. Personen hadde da trolig gjort noe som hadde gjort forfedreåndene eller naturåndene sinte. Alle kunne bli urtedoktorer i den forstand at alle kan gå ut å samle medisinplanter. Men behandlingen har mer effekt hvis en går til urtedoktorene som ”har medisinåndene”. Mor viste meg hvor hennes var. Hvis hun trengte hjelp fra medisinånden, gikk hun til alteret hun hadde for den, ved siden av forfedrealteret i husets hovedrom. Hun fortalte meg at fordi hun hadde medisinånden med seg var hennes behandlinger kraftigere, og derfor kom folk heller til henne i alvorlige tilfeller fremfor å behandle sykdommene selv. Situasjonen med sjamanen er annerledes. Sjamanen er utvalgt, fortale hun. Sjamanen har spesielle evner som nedarves fra forfedrene. Ofte er sjamanen en person som plutselig har blitt alvorlig syk uten å vite hvorfor. Etter å ha bedt en sjaman om helbredelse, har sjamanen i samtale med åndene fått vite at denne personen har sjamanistiske evner, og at sykdommen er en måte å fortelle den utvalgte dette på. Personen har dermed valget å begynne trening til å bli sjaman eller ikke.
Etter nesten to timer (gull verdt!) ble det avtalt at neste dag skulle jeg få bli med til fjells for å sanke medisinplanter. Så etter noen timer med ikke akkurat skjønnhetssøvn (3 iskalde timer med konstant hundegjøing etterfulgt av soloppgang og hese hanegal hvert 3.sekund, ja jeg telte..) var det frokost og dags for fjelltur. Ett fullastet lasteplan med en stykk trøtt farang, 2 gamle koner, 7 hyperaktive unger og en sovende Bangkok-boer (oversetteren) tøffet sakte men sikkert ut av landsbyen og opp i fjellene. Jeg var ikke helt forberedt på terrenget så ”jungelen” som ventet meg var litt av et sjokk. Jeg klistret på meg smilet og kjente på antropologfølelsen i magen, og hadde ca 10 minutter med lykke før det bar nedover skråninger, ut i gjørmete elver, og oppover igjen. Jeg gjorde det beste jeg kunne for å holde følge med de gamle konene, men jeg var ikke helt i mitt element og sklei litt der, datt på rumpa litt her og satte fast skoen i gjørma og måtte hjelpes på bena igjen. Det må ha vært litt av et syn! Da jeg endelig hadde fått teken på jungelvandringen var vi fremme og de gamle damene plukket planter for harde livet. Macheter hugget i ett sett, røtter ble hakket opp og bark raspet av. Innimellom stilte jeg mine dumme spørsmål, og ble møtt av mer vennlig latter. Det var litt av en tur, og det var en meget sliten Oda som sovnet på lasteplanet blant sekker med medisinplanter og utslitte unger på vei hjem.
Medisinplanter sankes i skogen
Da oversetteren og jeg igjen la ut på tofu-jakt vel tilbake i landsbyen kom sønnen i huset løpende, og dro oss med til et hus i landsbyen. Det var et helbredelses-ritual på gang! Utrolig nok (for meg) fikk jeg lov til å observere hendelsen, og jeg satt der med notatblokken og en skrekkblandet fryd mens sjamanen messet, og gris og høns ble slaktet like ved siden av meg. Jeg prøvde å ikke kaste opp og begynne å gråte mens jeg sa inni meg: du er antropolog, skjerp deg! Du får kanskje aldri sjansen igjen! Så jeg holdt hodet hevet og lukket øynene i gjerningsøyeblikket, og konsentrerte meg heller om sjamanen. Han var litt av et syn der han satt på en trebenk under alteret med en svart hette på hodet og trampet med bena i gulvet i takt med messingen. Innimellom reiste han seg og hoppet opp på benken med samlede ben, og byttet retningen han messet i. Bak han satt en gammel kone, og jeg ble fortalt at ritualet ble holdt for henne. Hun var så gammel at tiden hun hadde igjen var usikker, derfor hadde hun bedt sjamanen kontakte åndene for å forlenge livet hennes. Jeg har lest utallige artikler om hmong sjamanritualer, men det var noe helt annet å bevitne det selv i levende live. I bøkene mine beskrives det hvordan sjamanen rir på en hest til underverdenen for å kontakte åndene. Jeg så det helt klart for meg ved å lytte til rytmen sjamanen messet og trampet med føttene på. Det hørtes virkelig ut som en hest. To timer senere var ritualet over, etter at kona hadde blitt servert deler av den slaktede grisen og hønene, ”velsignet” av mannlige slektninger og sjamanens hjelper, og sjamanen hadde vendt tilbake fra underverdenen. Jeg skulle så gjerne ha snakket med sjamanen og hjelperen hans, men det var tid for middag hjemme hos familien jeg bodde hos, og oversetteren var lei av å sitte der sammen med meg. Hun sa til meg at hun var redd, og at hun ikke likte å se slike ritualer. Jeg fikk ikke noe klart svar å hvorfor, men hun mumlet noe om spøkelser.
Etter middag fikk jeg tillatelse til å gjøre flere intervjuer. Jeg fikk vite mer om de ulike plantene og fikk se hvordan hun gjorde klar urter for salg. Etter at oversetteren min ikke klarte å oversette navnene på plantene, ba jeg om å få Hmongnavnene. Oversetteren min hadde store problemer meg å uttale navnene, så jeg gjorde et forsøk. Og med ett var Hmongleksjonene i gang! Jeg følte meg som en papegøye der jeg satt og gjentok alt mor sa, mens hun lo og klappet meg på skulderen. Det er ikke alle faranger som snakker Hmong, sa hun. Neste gang du kommer hit kan vi endelig kommunisere! Så med ett var all avstand borte og jeg var akseptert. Jeg var ikke lenger turist, men gjest hos familien. Og det med kun noen fraser på Hmong som takk, spise, og mor og far (som det ble insistert på at jeg skulle kalle henne og mannen hennes). Da jeg våknet neste dag hadde sladderen spredd seg i landsbyen om hvordan jeg hadde vært med til fjells på urtesanking og at jeg snakket Hmong, og ropene om farang, farang stilnet, og visstnok baksnakkingen også i følge oversetteren min. Det var trist å måtte forlate landsbyen nå som jeg endelig hadde fått innpass, men oversetteren min måtte tilbake på jobb hos Hilltribe.org etter streng beskjed fra sjefen for Mirror. Så jeg takket for meg, på Hmong. Ojo, nya! Som betyr ”takk mor” og vinket mens vi gikk ned til hovedveien for å kapre en songthaew tilbake til Chiang Rai.
Tørkede medisinplanter klar for salg
Det er litt usikkert hva som skjer fremover nå, siden oversetteren min ikke får mer fri på en stund. Men jeg har fått mye hjelp fra Martins kontakter i IKAP, og fått kontakt med ei Hmong-jente med master i engelsk som er tilgjengelig fra den 28. april. Så jeg venter nå på at de skal få kontakt med en herbal doctor i et annet distrikt i Chiang Rai, som er svært aktiv i diskursen rundt sertifisering av tradisjonelle healere som nå er påkrevd av myndighetene. For det er det som er hovedspørsmålet mitt fremover: Hvordan påvirker den nye loven om sertifisering praktisering av herbal treatment siden denne sertifiseringen er avhengig av thai-sråkkunnskaper og en god slump med penger. Og videre hvordan moderniseringsprosesser i det generelle samfunn (migrasjon, økonomisk og kulturell integrering, konserveringspolitikk) påvirker videreføringen av kunnskap om medisinplanter og sjamanritualer mellom generasjoner. Det var veldig kort sagt i alle fall! I skrivende stund er jeg tilbake i Chiang Mai. Jeg har bestemt meg for å likevel ha base her, siden Chiang Mai har mer å tilby enn Chiang Rai. Chiang Rai virker på meg som en spøkelsesby. Det virker som at det for kanskje 10 år siden ble gjort en enorm utvikling med bygging av hotell, gjestehus og markedskomplekser, men at det nå har forfalt. Byen virker nesten død på ukedagene, med stengte restauranter og butikker og nesten ikke folk i gatene. Så jeg vil heller være i Chiang Mai hvor jeg har litt mer luksus, når jeg ikke er i felt. Men jeg håper å komme i felt igjen snart for det er så mye mer jeg vil finne ut av! Jeg vil ikke kaste bort mer tid!
Dette innlegget ble altfor langt! Men takk for tålmodigheten :D Det er ikke lett å fatte seg i korthet når en endelig har noe positivt å fortelle …
Jeg skulle gjerne ha skrevet et utfyllende innlegg om ukas begivenheter og alle positive planer for tiden fremover, men siden hver dag denne uka har vært lik og det ikke eksisterer noen positive planer, for ikke å si planer i det hele tatt, har jeg ikke mye å rapportere.. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde motivasjonen oppe, siden håpene mine hele tiden blir trampet på. Jeg fikk en telefon i dag med beskjeden om at jeg kunne reise ut i felt allerede i kveld, og jeg var midt i pakkingen da oversetteren ringte og ville prate med meg. Han vil sikkert bare planlegge, tenkte jeg og kvitret videre: Endelig! Nå vil alt løse seg!
Samtalen med oversetteren må være den mest ukomfortable stunden jeg har hatt på lenge. Etter å ha observert alle de synlige tegnene på usikkerhet, tvil og misnøye i vel 10 minutter, holdt jeg ikke ut lenger. Jeg spurte ham rett ut om han hadde noen problemer med å være oversetteren min, og etter mye stotring sa han endelig at han syntes det var best om noen andre ble med meg. Jeg har bare møtt han et par ganger før, og han har alltid opptrådd like ukomfortabel, og vi har hatt store vanskeligheter med å kommunisere. Men jeg synes at han kunne sagt noe før, i stedet for at jeg måtte dra det ut av ham. Enda verre er det å tenke på at han høyst sannsynlig har blitt presset av sjefene sine til å jobbe sammen med meg. Jeg har vondt av ham, men er likevel skuffet og sint. Jeg er drittlei av å høre at ingenting er noe problem, når det helt klart er det, og å hele tiden vente siden jeg gjentatte ganger blir fortalt at det vil gå i orden i morra, når det aldri går i orden. Jeg klarer ikke dette stort lenger. Prosjektet mitt henger i en tynn tråd, og jeg må i felt snart hvis jeg skal klare å få til en masteroppgave i det hele tatt. Men jeg er totalt avhengig av andres hjelp. Det er Sapa igjen, og jeg liker det ikke!
Jeg hadde forresten satset stort på at en Hmong antropolog (høres perfekt ut, sant?) fra Chiang Mai kunne hjelpe meg, men til ingen nytte. Han hadde ingen ressurser å tilby, men ville gjerne lære fra meg så fort oppgaven min er ferdig. Hallo?! Finn 5 feil! Norsk masterstudent, fersk i Thailand, ingen kontakter, aldri vært i felt = muligens ingen masteroppgave i det hele tatt om hun ikke får hjelp snart!
Hva skal jeg si? Jeg kan beskrive sinnsteminingen min som rastløs med et snev av motløshet med frustrasjon strødd på toppen.
Jeg er nå tilbake i Chiang Rai, siden det ikke er noe mer jeg kan gjøre ute hos Mirror. Det er ingenting jeg kan hjelpe til med, og ingen som kan hjelpe meg. I alle fall ikke akkurat nå. Jeg er en smule sint (uten grunn) for jeg ble halveis lovt en felttur allredede i neste uke, i stedenfor fra den 21. april som var det opprinnelige forslaget. Dette etter å ha spilt ut bekymret proffessor-kortet etter råd fra Martin. Det virket som det funket, for følelsen av å ha en autoritetsperson på nakken (fiktivt eller ikke) er en følelse som jeg tror er universelt gyldig. Det satte tilsynelatende fart på sakene, og planleggingen om en 6 netters lang felttur var i gang med beskjeden: Don't worry! Jeg ble så klart lettet fordi jeg var litt stressa over at jeg måtte vente så lenge.. I allefall når det ikke var noe jeg kunne hjelpe til med på prosjektet og siden jeg ikke fikk "lov" til å delta på de andre aktivitetene. Siste beskjeden jeg fikk før kontoret stengte i går var at de ikke fikk kontakt med sin person i landsbyen og at vi bare måtte vente. Det føles meningsløst å vente på at en person skal bevege seg ut fra landsbyen sin slik at han kan nås på mobil. Det kan skje i morra, neste uke eller neste måned! Hvem vet?! Hadde det ikke vært 70 km dit kunne vi bare reist og hørt om det var mulig å intervjue folk der, men det er altså ikke så enkelt. Så jeg får bare vente..
Jeg prøver hardt å ikke skrive noe negativt om Mirror her nå, men det er litt vanskelig ettersom de forlangte 10 000 baht (2000 norske kroner) av meg for de 10 dagene jeg har sittet på rumpa på et kontor og ikke gjort noen ting, sovet på rom med 8 andre, presset i meg babyporsjoner av forferdelig, nær uspiselig vegetarmat og ikke minst blitt holdt utenfor andre konstruktive aktiviteter siden det var så mye jeg måtte hjelpe til med på kontoret... Det er ikke prosjektet jeg jobbet med sin feil at det ikke var noe jeg kunne hjelpe til med for øyeblikket, og de har hjulpet meg utrolig masse selv om jeg måtte spørre og grave selv. Så ja... Jeg har ikke bare positive kommentarer om frivillighetsprogrammet deres for å si det sånn, men jeg velger å holde dem for meg selv. Frivillighet har blitt big business, også i Thailand og det er trist å se..
Jeg fikk forhandlet med ned noen tusen baht og bor nå på gjestehus i Chiang Rai By (noe jeg egentlig kunne ha gjort hele tiden; levd i relativ luksus med eget rom og bad, spiselig mat og pendlet frem og tilbake for under 1000 baht per dag) mens jeg venter på at telefonen skal ringe med beskjeden om at feltturen er klar. Hørte jeg déjà vu? Det hele minner mestenkelig om ventetiden i Sapa, og jeg liker det ikke i det hele tatt!
Den berømte gullklokka i Chiang Rai by: Tiden går!
Etter en noe strabasiøs bussbillettkjøpeproses i Chiang Mai og en rolig natt i Chiang Rai er jeg på plass hos Mirror Foundation, ca 45 minutter med tuk-tuk fra Chiang Rai. Det er dag 3 som frivillig og jeg begynner å komme inn i de daglige gjøremål i Mirror-leiren, som jeg velger å kalle det. Jeg har blitt plassert på Hilltribe prosjektet hvor min jobb er å organisere innholdet på den engelske hjemmesiden, samt redigere og lese korrektur på artikler staben har skrevet. Helt greit arbeid (om litt forvirrende mht tilsynelatende svekket evne når det gjelder verbbøying. Har det/holder det på/ eller vil det skje?) og det er godt å endelig ha noe å gjøre. Forhåpentligvis reiser jeg på noen feltturer allerede i neste uke så fort vannkastefestivalen er over (ja, faktisk!). Men det er thai-tid, så hvem vet.. Det tar litt tid å venne seg til den avslappede holdningen når det gjelder planlegging og gjennomføring, for ikke å snakke om ventetid. Men jeg er redd for at når det er på tide å fly hjemover til Norge at jeg kommer til å være helt inne på Thaitid selv.
Førsteinntrykkene av stedet er blandet. Arbeidet til og ideologien bak Mirror Foundation er imponerende. De har virkelig gode prosjekter som hjelp til thai citizenship i form av ID-kort for de ulike minoritetsgruppene, anti-trafficking opplysningskampanjer, og egenprodusert hilltribe tv. De har også et Eco-tour prosjekt hvor de frivillige kommer inn. De som har valgt å være frivillig for organisasjonen har meldt seg på ulike prosjekter, men de fleste blir likevel plassert som engelsklærere for hilltribe barn, munker og ansatte. I tillegg finnes aktiviteter innen manuelt arbeid som bygging av gjerder og mursteinslaging. For min del virker det som om organisasjonen finansierer sine prosjekter nettopp ved å ta inn frivillige. I tillegg har de interns (thai universitetsstudenter på sommerferie) som en sentral del av prosjektet, som det tilsynelatende blir lagt mer tilrette for. Mulig at de frivillige er lei av å gjøre ting som de ikke har meldt seg på, men arbeidsmoralen og innstillingen er overraskende dårlig. Det går i klaging og syting over å måtte undervise i grunnleggende engelsk 2 timer om dagen (som navn på farger, ukedager, følelser, enkel setningsoppbygging osv) samt mursteinslagingen som foregår mest som på hobbybasis når det ikke er noe annet å finne på. Bortsett i fra 3 andre jenter som begynte samtidig som meg, går det i baksnakking så fort noen forlater rommet og enda mer klaging over de "dumme munkene som ikke skjønner noen ting" og de uinteresserte barna/staben. Disse har da valgt å bruke tid på dette selv, men klage skal de gjøre likevel mens de tilsynelatende bidrar til lokalsamfunnet og får gullstjerne på CV'en. Ja, jeg er en smule frustrert og forvirret!
Hadde det ikke vært for at organisasjonen er religiøst og politisk uavhengig skulle en tro at det var en misjonsleir jeg har havnet i (altså, slik jeg forestiller meg en, ekskludert de utenlandske frivillige). Barn synger og leker overalt og vennlige smil møter deg hvor enn du går. Vi bor i hus på sovesaler som rommer 18, men vi er 9 jenter der jeg sover for øyeblikket. Jeg er absolutt ikke vant til å bo så tett på noen, i hvertfall ikke etter å ha vært alene i 3 måneder, og enkelte går meg litt på nervene... På mange måter føles det som om jeg er 16 år igjen pga den mentale alderen til noen av jentene selv om de fleste er 20-22 år gamle. Jeg føler meg gammel og seriøs, ja til og med voksen i forhold til gjennomsnittet her, og jeg lurer på når dette skjedde. Jeg, voksen? Hadde jeg aldri trodd.... For dem som har vært på folkehøyskole så skjønner de kanskje hvordan det er her.. Og det er 4 år siden jeg var på det nivået. Så det var utrolig godt å bli plassert på Hilltribe-prosjektet, så jeg kunne slippe alt styret og klagingen.
I dag er det fredag noe som betyr gratis transport og middag i Chiang Rai på Big C. Jeg blir igjen i Chiang Rai i helgen for å forberede meg til feltturene i neste uke og for å få litt tid for meg selv. En myk seng, varmt vann i dusjen, myggnetting og edderkoppfrie bad er også en del av grunnen. Jeg tuller ikke, i dag morges var det en edderkopp på størrelsen med hånden min i taket på doen, og alt jeg kunne tenke mens jeg tisset fort var: håper de ikke hopper, håper de ikke hopper! FF, min frykt for edderkopper topper listen av irrasjonelle tankemønstre! Jeg vet jeg er større og at de påståelig nok er mer redd for meg enn jeg for dem, men jeg har vanskelig for å tro på det. Hadde de vært like redde hadde de løpt av gårde skrikende først!
Det går rykter om at vi har blitt bedt i bryllup på lørdag i en Karen-landsby i nærheten, så jeg får se om jeg får med meg det også. Hadde vært en god måte å få igang observasjonsegenskapene før feltturene mine, så håper jeg kan rive meg løs fra planleggingen. Jeg håper virkelig jeg får noe ut av de turene, for jeg vet ikke hvor lenge jeg har tid til å bare være her. Jeg vil ut og feltarbeide!
Da er jeg endelig i Thailand :D Eller, jeg kom hit nærmere bestemt på lørdag. Blid som en sol og med et 2 måneders visum i hånda!
Visumprosessen i Hanoi gikk overraskende fint og jeg slapp å tilbringe helgen der, noe jeg er sjeleglad for! Jeg har fått nok av den byen. Denne gangen var det ikke like ensomt siden jeg ble kjent med 2 gutter fra Singapore på toget, så hadde noen å snakke med og spise middag med. Utrolig hvor lei en blir av å stadig spise alene.. Fikk også sett waterpuppets, så nå er vel sightseeingen i Hanoi komplett.
I skrivende stund sitter jeg i Chiang Mai og venter på en rykende varm bolle med Kao soi, min nye favoritt thairett. Roper også hurra for vegetarrestauranten Aum! Plutselig luksus med 32 ulike vegetarretter! Absolutt verdt et besøk om du befinner deg i Chiang Mai :)
Planen fremover er å bli her til lørdag eller søndag, så reise videre til Chiang Rai. Jeg har kanskje klart å skaffe meg jobb som frivillig i en lokal NGO som til gjengjeld kan sette meg i kontakt med de rette folkene. Så *bank i bordet*, det lover godt! Frem til da skal jeg bare slappe av og nyte thaimaten. Martin er på en konferanse med IKAP denne uka, så jeg har ikke så mye å finne på når jeg ikke kan plage ham. Det var godt å se ham igjen, og det er enda bedre å vite at han er bare 4-5 timer unna om ting skulle bevege seg nedover igjen. Men det føles veldig godt å være i Thailand og motivasjonen er stigende. det eneste er at kroppen er innstilt på Sapa temperatur og takler ikke helt de plutselig 20 ekstra varmegradene. Så det går en del iskaffe for å si det sånn ;)
Ellers er det godt å endelig skrive at jeg har det bra og at jeg trives! At jeg har håp for tiden fremover og at prosjektet mitt kommer til å ta form ganske snart! Jeg har troen!
Nå har jeg kanskje tatt det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt. Etter dagevis med hodevrenging, dusinvis med fordeler og ulemper-lister for ikke å snakke om lange telefonsamtaler og mailer hjem til Norge har jeg bestemt meg for å reise fra Sapa. Det føles litt som et nederlag å gi slipp på et prosjekt jeg har jobbet med i nesten ett år, men jeg har kommet frem til at dette er noe jeg må gjøre. Jeg kommer fremdeles til å være på feltarbeid, men ikke i Vietnam. Jeg reiser fra Sapa til Hanoi allerede i kveld og jeg håper på å få fikset visum til Thailand ganske fort. Thailand har alltid vært reserveplanen, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville bli nødt til å benytte meg av den..
Det er utrolig vanskelig når virkeligheten plutselig slår deg i trynet og du må innse at feltet slik du har visualisert det ikke passer inn i det rammeverket du hadde tenkt å bruke. At du ikke lenger kan rasjonalisere og skyve til side vanskelighetene du møter på, men blir nødt til å innse at du har gjort alt du kan, og at det ikke var godt nok. At du ikke kan planlegge til den minste detalj på forhånd og forvente at det skal gå etter planen. At det til syvende og sist er ditt prosjekt og at du ikke kan vente på andres hjelp, men at du må gripe tak i det selv. Det hardeste slaget er når du innser at du er totalt avhengig av nettopp andres hjelp, men at tiden begynner å renne ut. Du kan ikke vente lenger, så du må tenke ut noe annet, gi slipp og gå videre. Det er det jeg nå gjør.
Prosjektet vil i stor grad forbli det samme, men i stedet for Sapa blir det Chiang Rai. Jeg kjenner at ved å bare å ha tatt denne avgjørelsen føles alt mye lettere og jeg ser lyst på å få en sjanse til og å prøve på nytt. Det er vemodig å reise fra Sapa siden jeg tross alt har bodd her i 2 måneder. Jeg er frustrert over at en del av meg føler at jeg har kastet bort masse tid, tid som jeg kunne brukt mye bedre om jeg hadde bestemt meg for å dra til Thailand før. Men selv om ikke tiden her har bidratt så mye til forskningsprosjektet mitt så har jeg personlig lært mye. Både på godt og vondt. Jeg tar med meg både gode og litt mindre gode minner fra Sapa, og jeg håper at jeg en dag kan komme tilbake og fullføre det jeg startet.
Siden dagene blir tilbrakt for det meste foran pc'en med desperat leting etter barmhjertige sjeler, kommer jeg over mye rart. Og sjokkerende, ikke minst. Spesielt sjokkerende og ubehagelig var det å lese om en BurgerKing-reklamekampanje i USA hvor Hmongbefolkning i Thailand blir fremstilt som såkalte Whopper Virgins. Det sentrale temaet for reklamen er at tilsynelatende isolerte, tradisjonelle og "primitive"grupper som Hmong i Thailand, Inuitter på Grønland og folk fra Maramures i Romania aldri har sett en hamburger før, og dermed er de beste til å avgjøre hva som er best av Whopper og Big Mac. Reklamen lyder som følgende:
“What happens if you take remote Chiang Mai villagers who have never seen a burger? Who don’t even have a word for burger? And ask them to compare a Whopper versus Big Mac in the world’s purest taste test. The Whopper is America’s favorite. But what will these people choose? The Whopper Virgins will decide.”
At det finnes flere BurgerKing og MacDonald's restauranter i Chiang Mai ignoreres fullstendig. Tro meg, jeg har akkurat vært i Chiang Mai og sett disse selv! Pga min nye livsfilosofi (les : vegetarianer) gikk jeg aldri inn på disse (skrekkelige) stedene, men jeg hadde ikke blitt overrasket om det stod en Hmongjente eller gutt bak kassa og tok bestillinger. Bildet BK prøver å skape kunne ikke være lengre fra sannheten! For ikke å snakke om alle reklamene for restaurantkjedene som flurerer på thailandsk TV. Jeg vil anta at Hmongbefolkningen i det relativt rikere Thailand har TV, når hus i landsbyer timevis fra Sapa både har TV og DVD-spiller. Det hele er et kronekspempel på etnosentrisme blandet med en god porsjon uvitenhet. Det tross i at en uttalelse fra BurgerKing hevdes av visepresidenten Susan Robison at BK har som policy å være sensitive til kulturelle tema og å holde sine kampanjer innenfor det som blir ansett som "good taste" og ikke fornærmende til ulike befolkningsgrupper. Videre lyder uttalelsen at BK har sendt representanter til de ulike landsbyene for å lære om deres kultur, samt donert midler til hver enkelt gruppe. Virkelig? Så da er det greit å utnytte dem i en reklamekampanje og fremstille dem som vår tids noble savages? Det hele er fullstendig smakløst (treffende ordspill?) og et sjokkerende dårlig forsøk på reklamehumor. Jeg lukter et enormt søksmål fra de vel 350 000 hmong-amerikanerne i USA som ikke deler BurgerKings (manglende) sans for humor. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg ler ikke...
Så, hurra for BurgerKing som slår et slag for hverdagsrasismen ved å skape negative stereotypier om andre folkegrupper på nasjonal TV! Og globalt for den saks skyld siden reklamene ligger ute på youtube.. Døm selv:
What to say, what to say.... Det lille snevet av motivasjon jeg hadde klart å erverve er borte. I går var en dritt-dag, hvor minnene fra bedre dager grep tak i meg og ikke ville forsvinne. Og det hjelper ikke at Sapa er et ensomt sted. Alle andre er kun på gjennomreise..
Dagen i dag er en likegyldig dag. Hverken god eller dårlig, bare tom. Jeg sitter å balkongen på hotellet med pc'en min for å opprettholde illusjonen "hardtarbeidende forsker". Så slipper jeg spørsmålene om hvordan det går for en stund..
Mest for moroskyld følger jeg horoskopet mitt fra tid til annen, og dette er dagens:
Friday, Mar 13th, 2009 -- You are still being buffeted about by gale force winds today, so it's pointless to think you're going to make much progress toward your goals. But you can still do amazing things as long as you don't waste energy fighting against the prevailing currents. Everything is moving fast and you would be wise to focus on the immediate events in the present moment, instead of thinking of the future. By narrowing your attention, you'll be able to express the full power of now.
Det er ikke ofte en får følelsen av at det stemmer, men dette traff ganske godt. Men de strømmene har jeg ikke sett snurten av ennå... I mellomtiden får jeg bare vente. Jeg tar helg i kveld og satser på at den nye uka bringer med seg noe positivt. Men først litt research på nett og evig venting på mail som aldri kommer..
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det for en ukes tid siden, men det føles godt å være her igjen. Jeg prøver så godt jeg kan å legge de vonde dagene bak meg og tenke fremover. Det er uansett ubeskrivelig herlig å slippe unna kaoset i Hanoi. 1 dag til der alene og jeg hadde sannsynligvis blitt gal!
Det beste med å nå bunnen er at det bare kan gå oppover. Og det virker som om ting begynner å ordne seg for meg også *bank i bordet*. Jeg har endelig vært i kontakt med de jeg har ventet på svar fra i over en måned, og skal møte dem i løpet av uka. Muligens allerede i morra. Så her skjer det endelig ting! I tillegg ventet en positiv overreaskelse på meg i dag. Mot all forventning har jeg blitt tildelt et forskningsstipend på 45 000 kroner, noe som jeg aldri hadde trodd at jeg var kvalisert for. Så det er lov å juble litt! Nå har jeg endelig fått den grunnen jeg trenger til å bli og forsøke litt til. Hvis det finnes noen som tror på meg og prosjektet mitt såpass mye, så skal vel jeg klare å tro på meg selv også? Jeg får bare ta en dag av gangen og jobbe meg sakte, men sikkert oppover.
Tittelen sier vel det meste. Jeg tusler rundt i Hanoi, igjen. Forskjellen er at jeg ikke har motivasjonen jeg hadde sist gang. Jeg maa tilbake til Sapa, men jeg har ikke lyst. Jeg har mest lyst til aa forsvinne og glemme at de siste ukene har funnet sted. Jeg vil bare hjem... Hva enn det betyr, for jeg har ikke noe hjem. Jeg sitter fast i ingenmannsland. Jeg kan ikke gaa tilbake, men det er ingenting som dytter meg fremover. Saa jeg bare er. Vandrer rundt i min egen boble og venter paa at det skal bli mandag kveld. Saa jeg kan komme meg vekk fra dette havet av ukjente mennesker som gir faen i meg. Og jeg i dem! Jeg har aldri foelt meg saa alene foer...
I dag er ikke verden det samme lenger. Vi er ikke det samme lenger. Jeg har en stor klump i magen og har mest lyst til aa forsvinne. Eller spole 4 aar tilbake i tid til en tid da alt var saa mye enklere. For naa er livet alt annet enn enkelt. Jeg vet bare hvor jeg har vaert og ikke hvor jeg skal. Jeg klarer bare aa se tilbake. Det eneste jeg vet er at veien fremfor meg, den maa jeg gaa alene...
I skrivende stund sitter jeg paa en liten nettcafe i Chiang Mai og venter.. Venter og venter paa mail som aldri kommer. De siste 3 ukene i Sa Pa har for det meste blitt brukt til akkurat det: Venting. Saa jeg bestemte meg for at jeg likesaagodt kunne vente i Chiang Mai og faa litt sol i sinnet igjen. For vaaren har ikke kommet til Sapa ennaa. Vel, den siste uken foer jeg reiste til Thailand var veldig fin! Straalende sol og oppi 20 grader. Saa den uken klager jeg ikke over. Venner hadde jeg ogsaa den uken, 1 engelskmann, 1 chilener og 1 australier. Merket det fort hvor lite jeg faktisk hadde kommunisert med omverdenen naar jeg plutselig fikk noen aa snakke med, mer enn "nei, jeg er ikke interessert i aa kjoepe haandarbeidene dine, men dyrker du medisinplanter?".
Chiang Mai er flott! Men jeg maa innroemme at jeg angrer litt paa at jeg ikke reiste til en strand et sted. 2 uker i en by er ikke den ideelle Thailand-ferien. Men vi har kost oss masse og reist paa en masse dagsturer rundt i omraadet, hvor hoydepunktene var nasjonalpark og Tiger Kingdom. Ja, jeg maatte kose paa litt flere tigere! Jeg fikk ogsaa presset inn et mini feltstudie i en Hmonglandsby, men det gjorde mer skade paa paagangsmotet mitt en nytte. Etter 2,5 time med egen tolk og en fantastisk kunnskapsrik Hmongmann fikk jeg mer informasjon om medisinplanter og kunnskapstradisjoner enn jeg har gjort i Sapa paa 1 maaned... Har jeg valgt feil land?
Vi reiste ogsaa sorover til Pitsanoluk Sak Lek for aa hilse paa Kanson og Alex og foreldrene til Kanson. Det var moro aa se dem igjen, og se en litt mer "autentisk" del av Thailand. Vi var de eneste farangene i byen og bare det var en attraksjon i seg selv. Paa det lokale markedet ble det konkurranse om aa tippe hoyden til Martin, og skoleguttene diskuterte ivrig mens Martin tuslet rundt paa jakt etter shorts. Det ogsaa skapte mye latter da de maatte maale han paa langs og paa tvers for aa finne ut om de hadde nok X'er til han :)
Forhaapentligvis forsvinner frustrasjonen over endelos venting og null resultater snart, og kanskje faar jeg muligheten til aa faa tenkt litt ogsaa i dagene som kommer. For her har det gaatt i ett, saa noen ny strategi kan jeg ikke paastaa at jeg har.. Jeg merker naa at jeg trenger tid for meg selv til aa faa tenkt, og det har jeg ikke hatt. Jeg maa gruble ut noe lurt snart..
Nyttårsfeiringen i Vietnam er kanskje den viktigste feiringen i året. Både for majoritetsbefolkning og minoritetsgrupper. Nyttår er tiden hvor (nesten) alle har fri og reiser hjem til familiene sine. Kanskje den eneste gangen i året familien er samlet. Dette kunne observeres allerede da jeg tok toget til Sapa. Det var vanskelig å få billetter siden så mange allerede hadde startet reisen hjem til familien og også stedet de vokste opp. Stedet hvor foreldrene og besteforeldrene fremdeles bor. I Hanoi kunne forberedelsene observeres i det gamle kvarteret av byen i ”Dekorasjonsgaten”, hvor fargerike ornamenter som røde silkelykter og gullkantede plakater av oksens tegn gikk unna som varmt hvetebrød. Her og der suste en motorsykkel forbi med et svært kumquat-tre i potte bakpå. Og blomstermarkedet i gamlebyen flommet nesten over av solgule krysantemum. I tillegg ble mange av byens attraksjoner rengjort og/eller malt for å bringe lykke til den nye året. Her i Sapa strømmer det inn ferskentrær både på motorsykler og til fots. Disse plasseres inne og pyntes med blinkende lys og ballonger, nesten slik vi pynter juletre hjemme. Men den fineste pynten er de små lyserosa blomstene på selve treet. Et sikkert tegn på at våren er underveis. Vietnamesisk nyttår går også under navnen Vårfestivalen. Og ordet Vår gleder i alle fall mitt hjerte!
Siluett av en mann på moped med nyttårstre spent på bak, Hanoi.
Siden Nyttårsfeiringen er en viktig feiring også hos Hmongene ble jeg veldig glad da jeg ble invitert til å feire nyttår hjemme hos ei jente jeg har blitt kjent med her. Dagen før dagen hentet hun og mannen meg på motorsykkelen og vi tok fatt på den 1 mil lange humpete fjellveien til landsbyen hennes. Eller nærmere bestemt hans, dette ekteskapet er virillokalt, det vil si at da jenta giftet seg flyttet hun til mannens landsby og inn i hans foreldres hus. Så det var en familie på 7 som møtte meg. Slik som sist da jeg var å besøk sprang de tre barna hennes rundt på egenhånd og underholdt seg selv. Og det tross i at eldstemann er 8 og yngstemann 2. Farfar slipte kniver på gårdsplassen (noe jeg burde tatt som et hint for fremtidige begivenheter) og Farmor matet familiens 4 griser, 3 bøfler og en flokk med høns. Rundt meg sprang 3 små valper og 2 sultne katter. Etter å ha gjort sine huslige plikter tok jenta og barna meg med på en liten omvisning i landsbyen og området rundt. Det var en helt spesiell opplevelse å se tåken forsvinne og solen titte fram ettersom vi gikk videre opp i høylandet. Her sprang barn rundt med en slitt forball mens mødrene satt i solen og broderte på barnas nyttårsklær. For det er en av de viktigste tradisjonene. Til nyttår skal alle ha nye klær for å bringe lykke til det nye året. Og den som har tatt Hmongenes klesdrakter ved nærmere øyesyn blir fort klar over at dette er et langtekkelig og nøysomt arbeid.
Utsikt over fjellene nær landsbyen.
Kvelden ble tilbrakt foran ildstedet i det ellers iskalde og trekkfulle huset. Det er meg en stor gåte hvordan barna kan springe rundt barbeint og bukseløse på jordgulv uten å bli syke. Fjelllivet i Vietnam er ikke for pyser! Selv snugglet jeg meg inn i min varme sovepose så kun snuten vistes. Vi nordmenn er ikke så vant til kulde som vi selv ønsker å tro. I alle fall ikke kulde ute OG inne.
Tidlig neste morgen tok familien fatt på nyttårsforberedelsene på alvor etter en kort morgenbønn, som da vekte meg. Etter en frokost bestående av halvkokt kylling og risnudler gikk Farfar og hentet kniven mens jentas mann og svoger hentet selve nyttårsmiddagen: En svær purke! Antropologen i meg sa at dette var en viktig hendelse å dokumentere og jeg stilte meg derfor opp ved siden av landsbybarna for å få bivånet det hele på best mulig måte. Ved nærmere ettertanke ble det hele mer en traumatisk opplevelse enn nyttig feltdata. Den som har vært med på griseslakting selv er de eneste som kan skjønne hvor forferdelig prosessen er! Og blodet er langt fra det verste, det er skrikingen! Ordtaket ”Hyler som en stukket gris” er ikke for ingenting for å si det sånn. En skingrende skriking som skjærer gjennom marg og ben fylte gårdsplassen blandet med barnefryd. Og der stod en skrekkslagen Oda med frokosten i halsen og steinansikt mens blodet sakte ble tappet fra grisehalsen i en svær balje, og prøvde å ikke dette i bakken. Deretter ble kadaveret brakt inn i huset, skåldet og partert etter beste evne av jentas mann og svoger. Dette var mannfolkarbeid. Jenta satt ved siden av og dynket grisedelene i salt ettersom de ble slengt henne. Tarmene ble hengt opp i taket til tørk. Så begynte selve matlagingen og alle mulige slags grisekroppsdeler ble slengt i gryter og panner over ildstedet sammen med ris og grønnsaker. Jeg gjorde mitt beste for å følge med på hvilke deler av grisen som havnet sammen med hvilke typer grønnsaker for å bedre kunne nyte middagen senere. Men det uten særlig hell, for det er uhøflig å takke nei til mat når noen byr. Det samme gjelder å ikke drikke når noen utbringer en skål. Så det ble en interessant middag ettersom alle ville skåle med meg siden jeg var en ærbar gjest, og siden det var nyttår måtte alle vise at de var glade ved å spise og drikke av hjertets lyst! Så jeg presset ned det ene ufyseligere enn det andre og skylte det hele ned med hjemmelaget risvin. Den største prøvelsen var selve kronen på kransekaka; størknet griseblod i puddingform med peanøtter og koriander! Jeg slapp unna med èn risskje (stor fjaseskje som er vanlig i Asia). Jeg svelget faenskapen med et påklistret smil og et ”skål!”, samt et inderlig ønske om å ikke spy utover festbordet. Blodsmak i munnen får nå en helt annen mening. Og jeg som synes koriander i seg selv er det verste som finnes! Vel, griseblod krydret med koriander topper vel den listen…
Da jeg trodde showet var over ble festen flyttet til nabohuset og jentas svoger, og hele prosessen ble gjentatt en gang til, denne gangen uten griseblodet, heldigvis. Jeg hadde bevist mitt mot. Needless to say, magen min begynte å lage trøbbel etter all festligheten og jeg kjente på kroppen at det var på tide å komme seg tilbake til Sapa. Men det var lettere sagt enn gjort! Etter å høflig prøvd å trekke meg tilbake i 3 timer uten hell, klarte jeg endelig å gå fra bordet. Ute var det blitt mørkt og tåken hadde senket seg som et tykt teppe over landsbyen. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å famle i mørket etter stien tilbake til Sapa alene, uten å vite veien, men jeg visste at landsbyen ikke var stedet for en eventuell matforgiftning. Men jentas mann kom meg til unnsetning og kjørte meg tilbake til Sapa på motorsykkelen sin. Akkurat da var jeg glad det var tåke, for han var ikke akkurat edru og tidligere har han kjørt veldig fort. Men jeg kom meg trygt ”hjem” til hotellet akkurat i tide for ja, detaljene kan jeg spare dere for! Men glad var jeg for å være tilbake til varme og kjente sanitære forhold. Ikke at det var så ille i landsbyen, for det fantes en squatte-do ved siden av landsbykirken som var helt ok. Men å måtte ytre en hel natt at ”jeg måtte gå i kirken” var jeg veldig glad for at jeg slapp!
Hele nyttårsfeiringen var en utrolig og unik opplevelse. Selv om jeg nå har arr i sjelen, er jeg likevel glad for at de åpnet hjemmet sitt for meg og for at jeg fikk oppleve hvordan Hmongene feirer nyttår.
When in Rome.... Å spise sammen med mennene i familien var en ære. Kvinner og barn spiser normalt for seg selv ved spesielle anledninger som denne.
