To skritt frem, ett tilbake

Hva skal jeg si? Jeg kan beskrive sinnsteminingen min som rastløs med et snev av motløshet med frustrasjon strødd på toppen.

Jeg er nå tilbake i Chiang Rai, siden det ikke er noe mer jeg kan gjøre ute hos Mirror. Det er ingenting jeg kan hjelpe til med, og ingen som kan hjelpe meg. I alle fall ikke akkurat nå. Jeg er en smule sint (uten grunn) for jeg ble halveis lovt en felttur allredede i neste uke, i stedenfor fra den 21. april som var det opprinnelige forslaget. Dette etter å ha spilt ut bekymret proffessor-kortet etter råd fra Martin. Det virket som det funket, for følelsen av å ha en autoritetsperson på nakken (fiktivt eller ikke) er en følelse som jeg tror er universelt gyldig. Det satte tilsynelatende fart på sakene, og planleggingen om en 6 netters lang felttur var i gang med beskjeden: Don't worry! Jeg ble så klart lettet fordi jeg var litt stressa over at jeg måtte vente så lenge.. I allefall når det ikke var noe jeg kunne hjelpe til med på prosjektet og siden jeg ikke fikk "lov" til å delta på de andre aktivitetene. Siste beskjeden jeg fikk før kontoret stengte i går var at de ikke fikk kontakt med sin person i landsbyen og at vi bare måtte vente. Det føles meningsløst å vente på at en person skal bevege seg ut fra landsbyen sin slik at han kan nås på mobil. Det kan skje i morra, neste uke eller neste måned! Hvem vet?! Hadde det ikke vært 70 km dit kunne vi bare reist og hørt om det var mulig å intervjue folk der, men det er altså ikke så enkelt. Så jeg får bare vente..

Jeg prøver hardt å ikke skrive noe negativt om Mirror her nå, men det er litt vanskelig ettersom de forlangte 10 000 baht (2000 norske kroner) av meg for de 10 dagene jeg har sittet på rumpa på et kontor og ikke gjort noen ting, sovet på rom med 8 andre, presset i meg babyporsjoner av forferdelig, nær uspiselig vegetarmat og ikke minst blitt holdt utenfor andre konstruktive aktiviteter siden det var så mye jeg måtte hjelpe til med på kontoret... Det er ikke prosjektet jeg jobbet med sin feil at det ikke var noe jeg kunne hjelpe til med for øyeblikket, og de har hjulpet meg utrolig masse selv om jeg måtte spørre og grave selv. Så ja... Jeg har ikke bare positive kommentarer om frivillighetsprogrammet deres for å si det sånn, men jeg velger å holde dem for meg selv. Frivillighet har blitt big business, også i Thailand og det er trist å se..

Jeg fikk forhandlet med ned noen tusen baht og bor nå på gjestehus i Chiang Rai By (noe jeg egentlig kunne ha gjort hele tiden; levd i relativ luksus med eget rom og bad, spiselig mat og pendlet frem og tilbake for under 1000 baht per dag) mens jeg venter på at telefonen skal ringe med beskjeden om at feltturen er klar. Hørte jeg déjà vu? Det hele minner mestenkelig om ventetiden i Sapa, og jeg liker det ikke i det hele tatt!

Den berømte gullklokka i Chiang Rai by: Tiden går!