Thai-time works in mysterious ways...

Etter å ha brukt en helg på å være sint på situasjonen og gjentatte forsøk på å ringe hjem for å surve uten å komme igjennom, hadde jeg akkurat slått meg til ro med at jeg bare måtte vente, ringte telefonen min. Det var kontakten min fra Hilltribe.org som lurte på om vi kunne møtes om 10 min, så jeg småløp ut døra og til det avtalte møtestedet. ”Men Oda, har du ikke pakket?” kom det oppgitt fra kontakten min. Pakke? Hvor? Hva? Jeg var mildt sagt forvirret. Jo da, vi skulle på felttur! Det hadde kanskje vært en idé å innlemme meg i planleggingen så jeg kunne ha forberedt meg litt, men det var ikke tid til å tenke, bare løpe tilbake til gjestehuset, stresspakke, sjekke ut og hoppe i songthaew’en. 20 min senere var vi endelig på vei!

Etter en tre timer lang tur i 40 grader med en dorian-spisende sjåfør, var vi endelig fremme i Hmonglandsbyen ca 70 km fra Chiang Rai. Kontakten min (som skulle oversette for meg) og jeg tuslet rundt og spurte etter Ken som vi skulle bo oss. Tilslutt fant vi huset, hilste på vertskapet og ble geleidet ut på gårdsplassen til der vi skulle sove: En bambushytte på stylter omgitt av skrikene høns og grisunger. Jeg var i ekstase! Endelig skulle jeg få gjort noe. ”Now we take a rest”, sa oversetteren min og la seg ned og sovnet. Så jeg hadde ikke mye valg jeg heller. Da kvelden kom og det var middagstid startet problem 1: Hvordan forklare på en høflig måte at jeg ikke kunne spise middagen Kens 16-årgamle kone hadde svettet over de siste timene. Det gikk tilsynelatende fint, og oversetteren og jeg la ut på tofu-jakt. Og der kom problem 2: Hvordan oppnå respekt når det ropes farang farang! hvor enn jeg går, som om pesten skulle ha kommet til landsbyen og de gamle baksnakker og anklager meg for å være nok en turist på jakt etter autentiske opplevelser.

Etter å ha hakket kål med machete, fyrt opp kjelen til nudlene, og slengt i litt løk, tofu og egg var min middag klar og oversetteren og jeg satte oss ned til å spise sammen med resten av familien. Interessant nok spiser hele familien sammen i dette huset i forhold til i Sapa, hvor kvinnene og mennene spiste hver for seg. Det ble mange spørsmål om hva jeg gjorde i Thailand, og hvorfor i alle dager jeg hadde lyst til å komme til landsbyen deres. Jeg takket så mye for gjestfriheten og fortalte at jeg var student, at jeg skrev oppgave om Hmong medisin og religion og at for å gjøre det var avhengig av å gjøre forskning på egenhånd. Det hadde tydeligvis vært litt forvirring, siden mor i huset, som er urtedoktor, trodde at jeg var lege og at det var derfor jeg var der for å kritisere urtemedisin. Det ble mye latter og stemningen lettet med en gang. Vi planla å ha et intervju etter middagen slik at hun kunne fortelle meg om de ulike urtene og om livet som urtedoktor.

Intervjuet gikk strålende, selv om de lo litt av de ”dumme” spørsmålene mine, som hvorfor blir en syk, hvordan behandles sykdommen, og kan alle bli urtedoktorer. Jeg måtte jo forstå at det var mange grunner til at en person ble syk. Enten hadde personen gjort noe galt eller uforsiktig, slik at sjelen forlot kroppen og at personen da ble ekstra sårbar for sykdommer. Ellers så hadde personen bare vært uheldig, spist noe galt eller blitt smittet av noen andre. Hovedregelen var at viste en hvorfor en var syk, gikk en til urtedoktoren. Hvis årsaken var ukjent, gikk en til sjamanen. Han ville da spørre åndene om hvorfor personen hadde blitt syk. Personen hadde da trolig gjort noe som hadde gjort forfedreåndene eller naturåndene sinte. Alle kunne bli urtedoktorer i den forstand at alle kan gå ut å samle medisinplanter. Men behandlingen har mer effekt hvis en går til urtedoktorene som ”har medisinåndene”. Mor viste meg hvor hennes var. Hvis hun trengte hjelp fra medisinånden, gikk hun til alteret hun hadde for den, ved siden av forfedrealteret i husets hovedrom. Hun fortalte meg at fordi hun hadde medisinånden med seg var hennes behandlinger kraftigere, og derfor kom folk heller til henne i alvorlige tilfeller fremfor å behandle sykdommene selv. Situasjonen med sjamanen er annerledes. Sjamanen er utvalgt, fortale hun. Sjamanen har spesielle evner som nedarves fra forfedrene. Ofte er sjamanen en person som plutselig har blitt alvorlig syk uten å vite hvorfor. Etter å ha bedt en sjaman om helbredelse, har sjamanen i samtale med åndene fått vite at denne personen har sjamanistiske evner, og at sykdommen er en måte å fortelle den utvalgte dette på. Personen har dermed valget å begynne trening til å bli sjaman eller ikke.

Etter nesten to timer (gull verdt!) ble det avtalt at neste dag skulle jeg få bli med til fjells for å sanke medisinplanter. Så etter noen timer med ikke akkurat skjønnhetssøvn (3 iskalde timer med konstant hundegjøing etterfulgt av soloppgang og hese hanegal hvert 3.sekund, ja jeg telte..) var det frokost og dags for fjelltur. Ett fullastet lasteplan med en stykk trøtt farang, 2 gamle koner, 7 hyperaktive unger og en sovende Bangkok-boer (oversetteren) tøffet sakte men sikkert ut av landsbyen og opp i fjellene. Jeg var ikke helt forberedt på terrenget så ”jungelen” som ventet meg var litt av et sjokk. Jeg klistret på meg smilet og kjente på antropologfølelsen i magen, og hadde ca 10 minutter med lykke før det bar nedover skråninger, ut i gjørmete elver, og oppover igjen. Jeg gjorde det beste jeg kunne for å holde følge med de gamle konene, men jeg var ikke helt i mitt element og sklei litt der, datt på rumpa litt her og satte fast skoen i gjørma og måtte hjelpes på bena igjen. Det må ha vært litt av et syn! Da jeg endelig hadde fått teken på jungelvandringen var vi fremme og de gamle damene plukket planter for harde livet. Macheter hugget i ett sett, røtter ble hakket opp og bark raspet av. Innimellom stilte jeg mine dumme spørsmål, og ble møtt av mer vennlig latter. Det var litt av en tur, og det var en meget sliten Oda som sovnet på lasteplanet blant sekker med medisinplanter og utslitte unger på vei hjem.


Medisinplanter sankes i skogen

Da oversetteren og jeg igjen la ut på tofu-jakt vel tilbake i landsbyen kom sønnen i huset løpende, og dro oss med til et hus i landsbyen. Det var et helbredelses-ritual på gang! Utrolig nok (for meg) fikk jeg lov til å observere hendelsen, og jeg satt der med notatblokken og en skrekkblandet fryd mens sjamanen messet, og gris og høns ble slaktet like ved siden av meg. Jeg prøvde å ikke kaste opp og begynne å gråte mens jeg sa inni meg: du er antropolog, skjerp deg! Du får kanskje aldri sjansen igjen! Så jeg holdt hodet hevet og lukket øynene i gjerningsøyeblikket, og konsentrerte meg heller om sjamanen. Han var litt av et syn der han satt på en trebenk under alteret med en svart hette på hodet og trampet med bena i gulvet i takt med messingen. Innimellom reiste han seg og hoppet opp på benken med samlede ben, og byttet retningen han messet i. Bak han satt en gammel kone, og jeg ble fortalt at ritualet ble holdt for henne. Hun var så gammel at tiden hun hadde igjen var usikker, derfor hadde hun bedt sjamanen kontakte åndene for å forlenge livet hennes. Jeg har lest utallige artikler om hmong sjamanritualer, men det var noe helt annet å bevitne det selv i levende live. I bøkene mine beskrives det hvordan sjamanen rir på en hest til underverdenen for å kontakte åndene. Jeg så det helt klart for meg ved å lytte til rytmen sjamanen messet og trampet med føttene på. Det hørtes virkelig ut som en hest. To timer senere var ritualet over, etter at kona hadde blitt servert deler av den slaktede grisen og hønene, ”velsignet” av mannlige slektninger og sjamanens hjelper, og sjamanen hadde vendt tilbake fra underverdenen. Jeg skulle så gjerne ha snakket med sjamanen og hjelperen hans, men det var tid for middag hjemme hos familien jeg bodde hos, og oversetteren var lei av å sitte der sammen med meg. Hun sa til meg at hun var redd, og at hun ikke likte å se slike ritualer. Jeg fikk ikke noe klart svar å hvorfor, men hun mumlet noe om spøkelser.

Etter middag fikk jeg tillatelse til å gjøre flere intervjuer. Jeg fikk vite mer om de ulike plantene og fikk se hvordan hun gjorde klar urter for salg. Etter at oversetteren min ikke klarte å oversette navnene på plantene, ba jeg om å få Hmongnavnene. Oversetteren min hadde store problemer meg å uttale navnene, så jeg gjorde et forsøk. Og med ett var Hmongleksjonene i gang! Jeg følte meg som en papegøye der jeg satt og gjentok alt mor sa, mens hun lo og klappet meg på skulderen. Det er ikke alle faranger som snakker Hmong, sa hun. Neste gang du kommer hit kan vi endelig kommunisere! Så med ett var all avstand borte og jeg var akseptert. Jeg var ikke lenger turist, men gjest hos familien. Og det med kun noen fraser på Hmong som takk, spise, og mor og far (som det ble insistert på at jeg skulle kalle henne og mannen hennes). Da jeg våknet neste dag hadde sladderen spredd seg i landsbyen om hvordan jeg hadde vært med til fjells på urtesanking og at jeg snakket Hmong, og ropene om farang, farang stilnet, og visstnok baksnakkingen også i følge oversetteren min. Det var trist å måtte forlate landsbyen nå som jeg endelig hadde fått innpass, men oversetteren min måtte tilbake på jobb hos Hilltribe.org etter streng beskjed fra sjefen for Mirror. Så jeg takket for meg, på Hmong. Ojo, nya! Som betyr ”takk mor” og vinket mens vi gikk ned til hovedveien for å kapre en songthaew tilbake til Chiang Rai.

Tørkede medisinplanter klar for salg

Det er litt usikkert hva som skjer fremover nå, siden oversetteren min ikke får mer fri på en stund. Men jeg har fått mye hjelp fra Martins kontakter i IKAP, og fått kontakt med ei Hmong-jente med master i engelsk som er tilgjengelig fra den 28. april. Så jeg venter nå på at de skal få kontakt med en herbal doctor i et annet distrikt i Chiang Rai, som er svært aktiv i diskursen rundt sertifisering av tradisjonelle healere som nå er påkrevd av myndighetene. For det er det som er hovedspørsmålet mitt fremover: Hvordan påvirker den nye loven om sertifisering praktisering av herbal treatment siden denne sertifiseringen er avhengig av thai-sråkkunnskaper og en god slump med penger. Og videre hvordan moderniseringsprosesser i det generelle samfunn (migrasjon, økonomisk og kulturell integrering, konserveringspolitikk) påvirker videreføringen av kunnskap om medisinplanter og sjamanritualer mellom generasjoner. Det var veldig kort sagt i alle fall! I skrivende stund er jeg tilbake i Chiang Mai. Jeg har bestemt meg for å likevel ha base her, siden Chiang Mai har mer å tilby enn Chiang Rai. Chiang Rai virker på meg som en spøkelsesby. Det virker som at det for kanskje 10 år siden ble gjort en enorm utvikling med bygging av hotell, gjestehus og markedskomplekser, men at det nå har forfalt. Byen virker nesten død på ukedagene, med stengte restauranter og butikker og nesten ikke folk i gatene. Så jeg vil heller være i Chiang Mai hvor jeg har litt mer luksus, når jeg ikke er i felt. Men jeg håper å komme i felt igjen snart for det er så mye mer jeg vil finne ut av! Jeg vil ikke kaste bort mer tid!

Dette innlegget ble altfor langt! Men takk for tålmodigheten :D Det er ikke lett å fatte seg i korthet når en endelig har noe positivt å fortelle …