Vi er nå godt ute i juli måned. Midt på sommeren. Faktisk på dagen 8 år siden Pål og jeg møttes for første gang (!). At vi skulle oppleve så mye i løpet av de 8 årene hadde nok ingen av oss forestilt seg. For ikke å snakke om den totale omveltningen vi har hatt det siste året, og spesielt de siste 4 månedene. Og slik penser vi oss inn på temaet Tobias og at det virkelig er på tide med en liten oppdatering. Jeg må passe på nå mens sjarmøren min tar formiddagsluren sin...
Siste innlegg var 31. mars, og det har skjedd mye siden nyfødtbildene! Følger du meg på Instagram ser du jo titt og ofte små Tobias-øyeblikk, men gjerne bilder tatt med iphonen. På månedsdagen hans rigger jeg til mitt provisoriske fotostudio på gjesterommet og knipser i vei med fujien. Layouten er i starten den samme: Tobias og bamsen hans. Bamsen som målestokk for å se hvor fort han vokser. Etter det knipser vi bare så lenge tålmodigheten hans varer... Det er viktig at han skal synes det er greit å bli tatt bilder av, at det skal være moro. Vi (les meg) fjaser og tuller for å få frem de små smilene. Vi holder ikke på lenger enn han synes det er OK. Og ja, han gir klar beskjed når det er nok. Den første måneden sov han på bildene, men etter det har han blitt mye mer med og våken. Tiden går så fort! Her kommer et utvalg av de første 4 månedene med Tobias:
1 måned
2 måneder
3 måneder
4 måneder
Jeg får ikke nok av den herlige latteren hans og det store tannløse smilet. Finnes det noe mer herlig? Som du ser begynner han å bli en stor gutt! Hver dag oppdager vi noe nytt sammen. En ny ferdighet, en ny lyd eller en ny grimase. Jeg nyter virkelig de små tingene like mye som de store. Jeg føler meg heldig som får lov til å oppdage verden sammen med han. Det har vært en bratt læringskurve å bli mamma, og tidvis har det vært mye å takle, men en mer givende jobb har jeg aldri hatt! Det er en klisjè, men å føle så mye kjærlighet for noen at man nesten sprekker, og noen ganger bare gråte fordi han er så fin! er altoppslukende og overveldende på en veldig, veldig herlig måte. 4 måneder på denne reisen, og jeg kan noen ganger ikke tro at han er min. At noe så perfekt har blitt gitt oss. Gjetter på at alle foreldre føler det sånn!
Det sparker nå høyt med beina borti babynestet og det kommer små ojojojojoj-lyder, noe som betyr at noen er våkne etter luren sin og er sulten. På tide å runde av! Jeg satser på at det ikke blir like lenge til neste gang.
