Nyttårsfeiring og landsbyliv

Nyttårsfeiringen i Vietnam er kanskje den viktigste feiringen i året. Både for majoritetsbefolkning og minoritetsgrupper. Nyttår er tiden hvor (nesten) alle har fri og reiser hjem til familiene sine. Kanskje den eneste gangen i året familien er samlet. Dette kunne observeres allerede da jeg tok toget til Sapa. Det var vanskelig å få billetter siden så mange allerede hadde startet reisen hjem til familien og også stedet de vokste opp. Stedet hvor foreldrene og besteforeldrene fremdeles bor. I Hanoi kunne forberedelsene observeres i det gamle kvarteret av byen i ”Dekorasjonsgaten”, hvor fargerike ornamenter som røde silkelykter og gullkantede plakater av oksens tegn gikk unna som varmt hvetebrød. Her og der suste en motorsykkel forbi med et svært kumquat-tre i potte bakpå. Og blomstermarkedet i gamlebyen flommet nesten over av solgule krysantemum. I tillegg ble mange av byens attraksjoner rengjort og/eller malt for å bringe lykke til den nye året. Her i Sapa strømmer det inn ferskentrær både på motorsykler og til fots. Disse plasseres inne og pyntes med blinkende lys og ballonger, nesten slik vi pynter juletre hjemme. Men den fineste pynten er de små lyserosa blomstene på selve treet. Et sikkert tegn på at våren er underveis. Vietnamesisk nyttår går også under navnen Vårfestivalen. Og ordet Vår gleder i alle fall mitt hjerte!

Siluett av en mann på moped med nyttårstre spent på bak, Hanoi.

Siden Nyttårsfeiringen er en viktig feiring også hos Hmongene ble jeg veldig glad da jeg ble invitert til å feire nyttår hjemme hos ei jente jeg har blitt kjent med her. Dagen før dagen hentet hun og mannen meg på motorsykkelen og vi tok fatt på den 1 mil lange humpete fjellveien til landsbyen hennes. Eller nærmere bestemt hans, dette ekteskapet er virillokalt, det vil si at da jenta giftet seg flyttet hun til mannens landsby og inn i hans foreldres hus. Så det var en familie på 7 som møtte meg. Slik som sist da jeg var å besøk sprang de tre barna hennes rundt på egenhånd og underholdt seg selv. Og det tross i at eldstemann er 8 og yngstemann 2. Farfar slipte kniver på gårdsplassen (noe jeg burde tatt som et hint for fremtidige begivenheter) og Farmor matet familiens 4 griser, 3 bøfler og en flokk med høns. Rundt meg sprang 3 små valper og 2 sultne katter. Etter å ha gjort sine huslige plikter tok jenta og barna meg med på en liten omvisning i landsbyen og området rundt. Det var en helt spesiell opplevelse å se tåken forsvinne og solen titte fram ettersom vi gikk videre opp i høylandet. Her sprang barn rundt med en slitt forball mens mødrene satt i solen og broderte på barnas nyttårsklær. For det er en av de viktigste tradisjonene. Til nyttår skal alle ha nye klær for å bringe lykke til det nye året. Og den som har tatt Hmongenes klesdrakter ved nærmere øyesyn blir fort klar over at dette er et langtekkelig og nøysomt arbeid.

Utsikt over fjellene nær landsbyen. 

Kvelden ble tilbrakt foran ildstedet i det ellers iskalde og trekkfulle huset. Det er meg en stor gåte hvordan barna kan springe rundt barbeint og bukseløse på jordgulv uten å bli syke. Fjelllivet i Vietnam er ikke for pyser! Selv snugglet jeg meg inn i min varme sovepose så kun snuten vistes. Vi nordmenn er ikke så vant til kulde som vi selv ønsker å tro. I alle fall ikke kulde ute OG inne.

Tidlig neste morgen tok familien fatt på nyttårsforberedelsene på alvor etter en kort morgenbønn, som da vekte meg. Etter en frokost bestående av halvkokt kylling og risnudler gikk Farfar og hentet kniven mens jentas mann og svoger hentet selve nyttårsmiddagen: En svær purke! Antropologen i meg sa at dette var en viktig hendelse å dokumentere og jeg stilte meg derfor opp ved siden av landsbybarna for å få bivånet det hele på best mulig måte. Ved nærmere ettertanke ble det hele mer en traumatisk opplevelse enn nyttig feltdata. Den som har vært med på griseslakting selv er de eneste som kan skjønne hvor forferdelig prosessen er! Og blodet er langt fra det verste, det er skrikingen! Ordtaket ”Hyler som en stukket gris” er ikke for ingenting for å si det sånn. En skingrende skriking som skjærer gjennom marg og ben fylte gårdsplassen blandet med barnefryd. Og der stod en skrekkslagen Oda med frokosten i halsen og steinansikt mens blodet sakte ble tappet fra grisehalsen i en svær balje, og prøvde å ikke dette i bakken. Deretter ble kadaveret brakt inn i huset, skåldet og partert etter beste evne av jentas mann og svoger. Dette var mannfolkarbeid. Jenta satt ved siden av og dynket grisedelene i salt ettersom de ble slengt henne. Tarmene ble hengt opp i taket til tørk. Så begynte selve matlagingen og alle mulige slags grisekroppsdeler ble slengt i gryter og panner over ildstedet sammen med ris og grønnsaker. Jeg gjorde mitt beste for å følge med på hvilke deler av grisen som havnet sammen med hvilke typer grønnsaker for å bedre kunne nyte middagen senere. Men det uten særlig hell, for det er uhøflig å takke nei til mat når noen byr. Det samme gjelder å ikke drikke når noen utbringer en skål. Så det ble en interessant middag ettersom alle ville skåle med meg siden jeg var en ærbar gjest, og siden det var nyttår måtte alle vise at de var glade ved å spise og drikke av hjertets lyst! Så jeg presset ned det ene ufyseligere enn det andre og skylte det hele ned med hjemmelaget risvin. Den største prøvelsen var selve kronen på kransekaka; størknet griseblod i puddingform med peanøtter og koriander! Jeg slapp unna med èn risskje (stor fjaseskje som er vanlig i Asia). Jeg svelget faenskapen med et påklistret smil og et ”skål!”, samt et inderlig ønske om å ikke spy utover festbordet. Blodsmak i munnen får nå en helt annen mening. Og jeg som synes koriander i seg selv er det verste som finnes! Vel, griseblod krydret med koriander topper vel den listen…

Da jeg trodde showet var over ble festen flyttet til nabohuset og jentas svoger, og hele prosessen ble gjentatt en gang til, denne gangen uten griseblodet, heldigvis. Jeg hadde bevist mitt mot. Needless to say, magen min begynte å lage trøbbel etter all festligheten og jeg kjente på kroppen at det var på tide å komme seg tilbake til Sapa. Men det var lettere sagt enn gjort! Etter å høflig prøvd å trekke meg tilbake i 3 timer uten hell, klarte jeg endelig å gå fra bordet. Ute var det blitt mørkt og tåken hadde senket seg som et tykt teppe over landsbyen. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å famle i mørket etter stien tilbake til Sapa alene, uten å vite veien, men jeg visste at landsbyen ikke var stedet for en eventuell matforgiftning. Men jentas mann kom meg til unnsetning og kjørte meg tilbake til Sapa på motorsykkelen sin. Akkurat da var jeg glad det var tåke, for han var ikke akkurat edru og tidligere har han kjørt veldig fort. Men jeg kom meg trygt ”hjem” til hotellet akkurat i tide for ja, detaljene kan jeg spare dere for! Men glad var jeg for å være tilbake til varme og kjente sanitære forhold. Ikke at det var så ille i landsbyen, for det fantes en squatte-do ved siden av landsbykirken som var helt ok. Men å måtte ytre en hel natt at ”jeg måtte gå i kirken” var jeg veldig glad for at jeg slapp!

Hele nyttårsfeiringen var en utrolig og unik opplevelse. Selv om jeg nå har arr i sjelen, er jeg likevel glad for at de åpnet hjemmet sitt for meg og for at jeg fikk oppleve hvordan Hmongene feirer nyttår.

When in Rome.... Å spise sammen med mennene i familien var en ære. Kvinner og barn spiser normalt for seg selv ved spesielle anledninger som denne.