Jeg skal prøve å ikke syte så mye denne gangen.. I alle fall ikke like lenge som sist. Jeg er nå tilbake i Chiang Mai etter en ukes felttur til Khun Tan-distriktet på grensen til Laos. Jeg klarte å skjerpe meg nok til å få hentet inn overraskende mye data, og hadde akkurat fått selvtilliten tilbake da den på nytt ble knust. Etter et 8 (!)timer langt intervju om Hmong begravelsesritualer (inkl. detaljer jeg ikke har sett andre antropologer nevne), får tolken min en telefon og kommer tilbake med beskjeden at hun har fått jobben hun drømte om, og at hun dermed ikke kunne hjelpe meg lenger. Så vips! Tilbake der jeg var for 1 måned siden, bare at denne gangen hadde jeg følelsen av å virkelig ha kommet i gang og at det fremdeles var håp for meg.
En liten del av meg holder fast på den følelsen ennå, for det er ekstra vanskelig å gi opp når ting for en gangs skyld går min vei. Om kun for en liten stund. Jeg har nå, igjen, sendt ut en drøss med mail til universiteter og frilanstolker i hele området hvor jeg trygler om hjelp, men det funket ikke sist, så jeg klarer ikke helt å tro på det denne gangen heller. Etter planen reiser jeg hjem om drøye 7 uker, og siden jeg allerede hadde mine tvil om å få til en masteroppgave basert på denne tiden, blir ikke disse annet enn forsterket nå. Så hva skal jeg gjøre? Hva kan jeg gjøre?
 |
| I det fjerne ligger Laos.. |
 |
| På rismarkene til familien jeg bodde hos |
Jeg gir det hele litt mer tid. Jeg vil tilbake i felt og jeg vil ha den følelsen av at jeg endelig forsker igjen. Det var en ubeskrivelig god følelse... Jeg vil ikke gi opp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en liten kommentar eller tilbakemelding :)