Voksenpoeng

Jeg føler jeg scorer litt voksenpoeng her jeg sitter. Helt alene, en lørdagskveld på Park Inn på Gardermoen. Tiiidlig flight i morra til Zurich og videre med tog til Basel. Hva jeg skal der? Jo, jeg skal holde en presentasjon. Prosjektet jeg har jobbet med siden i sommer går mot slutten og det er internasjonalt prosjektmøte nettopp i Basel. Hjelp! Jeg begynner å bli voksen...

For to år siden satt jeg i Chiang Mai og planla intensivt feltarbeid. Feltarbeid nummer to som skulle redde masteroppgaven min. Det krevde mye mot å reise tilbake, å prøve igjen, å fullføre hva jeg hadde startet. Og jeg kan ærlig talt si nå at jeg var ikke sikker på at jeg skulle klare det... Det krevde alt jeg hadde, jeg satset alt og det gikk bra. Og nå ser jeg tilbake på tiden med feltarbeid, og jeg savner det. Blir rastløs, får lyst til å reise tilbake, bare pakke sekken og dra. En stor del av hjertet mitt tilhører Thailand, Chiang Mai, og alle de fantastiske menneskene jeg skylder hele masteroppgaven til. Nostalgi. Merkelig hvordan de vonde tingene nå nesten er glemt.

Oldie but a goodie: Chiang Mai Temple by Night.

For ett år siden hadde jeg masterinnspurt. Jeg skrev og skrev, og skrev litt til. Det føltes som om jeg aldri kom til å bli ferdig. Så mye jeg ville si og plassen begynte å ta slutt. Var jeg på rett spor? Dagen jeg skulle forsvare avhandlingen var jeg så nervøs som jeg aldri har vært før. Rett og slett uvell, og jeg husker bare glimt av den. Intens eksamen, min siste noen sinne, og alt stod på spill. Men jeg visste at når den var ferdig, var jeg også ferdig. Levert, og jeg kunne begynne å leve igjen. Og jeg svevde ut derfra med verdens største smil. Hei, verden her er jeg: Jeg er ferdig sosialantropolog!

Jeg regnet ikke med at jobbtilbudene kom til å stå i kø, men at det skulle bli så vanskelig ble et slag i trynet. Enten var jeg overkvalifisert eller så hadde jeg ikke nok erfaring. Et Catch 22, du må ha erfaring for å få jobb, men uten en jobb får du heller ikke erfaring. Og jeg søkte overalt, nær 100 søknader ble sendt mellom oktober 2011 og september i år. 5 intervjuer har jeg vært på. En liten stund trodde jeg at ting skulle endre seg, men det endte med fullstendig kaos og utpsyking, så jeg holdt bare en måned der. Og vi lar det ligge med det.

Så, endelig fikk jeg en sjanse. Et engasjement der kvalitativ metode og intervjuerfaring var etterspurt. Lykketreff! Jeg fikk jobben, og for første gang på lenge følte jeg meg tilnytte og gledet meg til å gå på jobb. Min kunnskap var etterspurt og ikke minst ble den satt pris på. At jeg jobbet mens alle andre hadde ferie gjorde ingen ting. Settingen var litt anerledes enn jeg var vant til. Ingen sjamaner, urtemedisin, jungel og fjell. Men å farte rundt i Hamar og intervjue kreative talenter om livskvalitet, det var interessant det også. Etnografi på hjemmebane, auto-antropologi.  Nå er rapporten klar og jeg skal presentere resultatene fra undersøkelsen i Hamrarregionen. Og det er offisiellt: Jeg har fått vikariat som rådgiver frem til 1.juli! Det tar visst litt tid etter fullført utdanning å komme seg i relevant jobb. Det er flere med lignende historier som min. Jeg har jobbet hardt og har vært heldig, jeg har møtt mennesker som tør å satse og som ser verdien av utdanningen av min. Det er desverre for få av dem...

Det ordner seg alltid for snille piker, sier mamma'en min. Så da har jeg tydeligvis vært snill. Karmaen har snudd, kanskje? Det er en spennende tid fremover. Sveits denne uka, Nederland neste uke for et annet prosjektmøte, og langweekend i Dublin etter der. Da er det ikke jobb, men Pål sin julegave: Stand-up med Michael McIntyre! Altså, julegaven han fikk i fjor. Måtte vente litt på den, stakkar, men jeg er sikker på at det blir verdt det. Ting ordnet seg til slutt, men veien hit var lang, og vanskelig til tider. Men nå er jeg frøken positiv og kan med hånden på hjertet si at jeg er fornøyd. Og det føles godt!

Nå gir jeg meg med refleksjonene for i dag. Jeg har ikke storbyutsikten jeg kunne ønsket meg fra vinduet mitt, men mer utsikt mot parkeringshuset på Gardermoen. I drømmehuset mitt vil jeg også ha et slikt vindusete. Jeg prøvde meg på et par langeksponeringer med Canon'et mitt, men det er ikke like spennende når det bare er en tynn liten rød lyslinje å spore. Kanskje jeg får bedre muligheter i Basel? Canon, Diana Mini og LCA+ er med, i tillegg til Hipstamatic.Ny by -nye fotomuligheter! Jeg tror ikke jeg får blogget noe, men Instagrammer som vanlig. Starbuck's kaffe i morra tidlig må jeg nok unne meg. Og hotellfrokost! Frokostmenneske som jeg er står og faller nesten hele hotellopplevelsen på frokosten. Det og senga. Her har den verdens største gap i midten, så jeg håper jeg ikke faller igjennom i natt...



Rommet mitt på Park Inn, Gardermoen.



Ha en kjempefin helg alle sammen! Nyt den ekstra timen med søvn. Jeg håper iphonen stiller seg av seg selv...



7 dager i sort/hvitt

Jeg har ikke følt meg så inspirert i det siste, så i starten av uka ga jeg meg selv en utfordring: 1 uke i sort/hvitt gjennom Hipstamatic. Jeg må innrømme at det ikke har vært helt lett. Det er lenge siden sist jeg har hatt sort/hvitt som utgangspunkt, i alle fall digitalt. Vanligvis er det så enkelt å bare konvertere til sort/hvitt i etterkant. Lettvint og safe, jeg vet. Og siden det ikke har vært noe fotosafari-vær i helga, var jeg nødt til å lete etter motiv innendørs. Excuses, excuses. Så, her kommer i alle fall resultatet som jeg er noenlunde fornøyd med:

Dag 1: Siluett.  Tatt med komboen Jimmy og Blackey's Super Grain

Dag 2: Løper til jobb med kaffen i ene hånda og iphone'n i den andre. Kjent stil med andre ord. Også tatt med komboen Jimmy og Blackey's Super Grain. 

Dag 3: Tidlig morgen på kontoret med utsikt over byggeplassen på gamle Hamar station. Tatt med komboen Helga Viking og Blackey's Super Grain. 

Dag 4: Min nye venn! Han er ikke så skummel som han ser ut som. Også tatt med komboen Helga Viking og Blackey's Super Grain.

Dag 5: Et slags selvportrett. Tatt med komboen Kaimal Mark II og Rock BW11. En av komboene jeg liker best, som jeg ikke tror jeg har brukt før. 

Dag 6: Mitt kjære Lubitel svikter aldri som motiv. Tatt med komboen Hornbecker og AOBW

Dag 7: Multiple exposure funksjonen i Hipstamatic måtte testet, selvfølgelig. En av mine favoritttriks analogt, som også gir Hipstamatic-bildene et mer analogt preg. Tatt med komboen Helga Viking og Blackey's Supergrain.

Det er litt tilfeldig at komboene har blitt som de har blitt. Men ikke like tilfeldig at Blackey's Super Grain er filmen jeg har brukt mest, for jeg synes den gir best resultater uten å bli for grå, stort sett. Og det er der utfordringen har vært størst: Å finne nok kontraster! Ikke så lett på grå dager uten perfekt lys. Jeg synes sort/hvitt fungerer best når jeg skal ta portretter eller bybilder, og ingen av delen har jeg hatt muligheten til nå, eller oppsøkt for den saks skyld. Jeg må nok fortsette å utforske Hipstamatic i sort/hvitt form, så kanskje jeg liker bedre å bruke sorthvitt analogt i fremtiden også. Men, jeg må innrømme at jeg liker fargefilm/digitalbilder i farger best (så kan en alltids jukse litt med sistnevnte). Bildene ligger på Instagram'en min hvis noen vil titte :)

Ha en god søndagskveld. Ny uke - nye fotomuligheter!

Høstfarger

Da vi vår på hytta fikk jeg testet ut MD-converteren min litt nærmere. Jeg mener fortsatt at det var et godt kjøp og at det er en veldig smart dings. Rimelig fornøyd, med andre ord. Litt mer testing må nok til, men det er jo bare moro! Denne gangen har jeg brukt Kenlock Mc-tor 200mm f/3.5 -objektivet mitt (som i forrige post) og Kalimar 50mm f/1.7 -objektivet mitt, som er et auto-objektiv (altså, ingen zoom). Puh, tunga rett i munnen! Om jeg ikke tar heeeelt feil, er de første fire bildene fra 200mm og de neste er tatt med 50mm. Jeg skal spesifisere i bildeteksten for de spesielt interesserte :) Enjoy!

Strå i vinden (200mm f/3.5)

Flere strå + bokeh (200mm f/3.5)

Morgentåke (200mm f/3.5)

Høstgull! (200mm f/3.5)

Skiftende farger (50mm f/1.7)

Blåbærlyng (50mm f/1.7)

Til slutt tar jeg med dette som jeg tok gjennom stuevinduet i forrige uke før lønnetreet mistet nesten alle bladene sine:

Golden hour (200mm f/3.5)

Objektivene gir ikke så skarpe bilder på lang avstand som jeg skulle ønske, men til det får jeg nok bruke Canon-objektivet mitt på 200mm med autofokus (jeg hater litt å innrømme at det digitale er bedre...) Problem solved! Nå er det nesten ikke igjen blader på trærne, og jeg har ikke fått tatt en skikkelig analog fotosafari, og jeg sparker meg litt selv bak.... Jeg får ta det igjen neste år da. Utfordringen jeg har gitt meg selv for å holde inspirasjonen oppe likevel er en Hipstamatic B&W Challenge. Hele uka skal jeg kun instagramme svart-hvitt foto tatt med Hipstamatic. Like greit når alle de fine fargene har havnet på bakken... Jeg har fallt litt vekk i fra sort/hvitt fotografering, så jeg må vri hjernen litt og tenke monokromt. Bloggpost kommer ved ukeslutt med resultatene. Wish me luck! 

Mini-høstferie på hytta

Høsten, nå har den kommet for fullt. Frostfylte morgener, eksplosjoner av farger mot en klar blå himmel, eller høst-tåke om du vil. For det har vært noen dystre morgener med nær kappgang til jobben med kaffen trygt i hånda. Men selv høst-tåka er vakker. 

Det skjer endringer rundt meg, store endringer, og luften fylles med spenning og forventninger. Men ting er usikkert, og litt skummelt, og det har blitt en god del grubling. Mye grubling. Og da er det godt å reise opp på hytta og slippe unna stress, tankekverner og sosiale forventninger for en stund. Nok med det kryptiske! 

Siden vi sist var på hytta i mai, har vi prøvd i hele sommer å få til en ny hyttetur. Da vi så på kalenderen i juni var dette første helga som passet. Ganske trist i grunn, men vi kom da oss av gårde. Og som alltid var det godt å komme opp på fjellet og nyte nesten øredøvende stillhet, høstsol og ingen forpliktelser. Jeg tror skuldrene mine senket seg 5 cm i løpet av helga... 

Vi gikk en liten tur bort til høyfjellshotellet på lørdagen og vi ble begge overrasket over hvor fint det var der. Et lite stykke norsk nostalgi. Til og med elghodet på veggen passet inn, og det er første (og sikkert siste) gangen du får høre det fra meg. Jeg skjønner ikke hva det er som får folk til å henge døde dyr på veggen og synes det er fint... Anywho, Fefor Høyfjellshotell, ta deg en tur! Jeg håper å poste litt fler bilder når jeg får tatt ut rullen på Minolta'en min. Imens, litt hipstamatic magic:

Utsikt over Feforvatnet

Vaffelfrokost!

Fokusert mann

Høst på fjellet.

Ut på tur aldri sur!

Feforsætra

My man

Kaffe og Baileys på Fefor Høyfjellshotell, ikke feil! (Jeg følte meg i pensjonistkategorien, men det var verdt det!)

Tv-stue, sier elgen.

Ut på tur aldri sur del 2.

Tilbake i hverdagen igjen. Hjemmekontor denne uken, noe som passer godt siden jeg skal skrive ferdig prosjektrapporten min. Jeg er så lydsensitiv når jeg skal skrive, og irriterer meg grønn over de aller fleste lyder rundt meg, og blir distrahert av nesten ingenting. Så, veldig glad for at jeg får lov til å jobbe hjemmefra. Det bringer tilbake litt master-skrive-minner fra denne tiden i fjor, og nå kan jeg nesten le av det. Bare nesten... Glad jeg er ferdig med det! Og jeg lar det ligge der. 

R.I.P Smena 8M

Snufs... Smena'en min var ikke til å redde. I alle fall ikke av pappa, som dedikert og nøysomt har prøvd å skru på plass fjærer og skruer som poppet ut kun etter å ha tatt 1 rull med det. Jeg skulle ønske at det fantes en snill person et sted som hadde kunnskap nok til å fikse det for meg innenfor rimelighetens pris, men det eneste alternativet er 1000 kroner for å diagnostisere og ytterligere 1000 for å reparere det(!). Og siden det kun er et Smena, et såkalt masseprodusert sovjetisk knock-off produkt og ikke et Hasselblad, for eksempel, må jeg nok heller finne meg i at mitt første LOMO-kamera er en lost cause... Vi rakk ikke å ha det så mye moro sammen, men la oss mimre tilbake til din jomfru-tur sammen med meg, kjære Smena 8M:

Testrunde i Chiang Mai november 2010

Sunday Market i CM

Første forsøk på dobbeleksponering

.... noe jeg testet mye i Chiang Mai

Wat Suan Dok i Chiang Mai

Wat Suan Dok, et av CMs største templer

Monks ride in style!

Light leaks, noe jeg forelsket meg mest i med deg, Smena

Thailand i mitt hjerte

Jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke tar meg råd til å fikse deg, Smena. Jeg lover at du alltid vil ha en spesiell plass i mitt hjerte som min første ekte LOMO-kjærlighet. Jeg lover at jeg ikke skal erstatte deg med et nytt Smena med en gang, OK? Rest in peace...

Det er passende at jeg velger det aller første bildet jeg tok av deg. R.I.P. 

MD converter: Smart dings!

Da jeg gjorde research i sommer da jeg funderte på om jeg skulle by på Minolta-kameraet mitt, kom jeg over en veldig smart dings: en objektiv-converter eller overgang på godt norsk. Denne smarte oppfinnelsen gjør at objektiv med én type montering kan brukes på et annet system, som for eksempel Minoltas MD-system på mitt digitale Canon EOS-utforming. Smart, sant? Og på e-bay fant jeg en selger som kunne tilby et slikt monteringsledd til en veldig hyggelig pris. Det var ikke avgjørende for avgjørelsen å by på kameraet, men var en god bonus. Selvfølgelig, jeg var (og er) litt skeptisk til hvor godt det egentlig fungerer i praksis å bruke analoge objektiv på digitale SLR, men så langt er jeg positivt overrasket. Jeg har ikke rukket å fått testet det skikkelig ennå, men her kommer førsteinntrykket:

Converter'en. Nett liten sak som monteres mellom MD-objektivet og EOS-systemet på Canon'et mitt. 

Min type converter har en type glass i seg som gjør det mulig med uendelig fokuspunkt. Dette var visst en stor fordel, skal en tro på spesialistene på nettforumene. For, problemet, hvis en kan kalle det noe problem, er at ved å bruke MD-objektivene kan jeg ikke benytte autofokus på Canon-kameraet mitt siden objektivene har manuell eller fast fokus. Dette er ikke noe problem etter min mening, siden Minolta-kameraet mitt heller ikke har autofokus. For jeg har ikke skaffet meg denne converter-tingen i tro om at MD-objektivene mine kvalitetsmessig kan erstatte dyre autofokus-objektiv, men mer som et substitutt. Og ikke minst kan jeg lære mye om hvordan mine nye objektiv fungerer i praksis (tilnærmet sett) på Minolta'en uten å kaste bort dyrebar film. For som nevnt, Minolta-kameraet er ikke noe fjase-kamera, men et kvalitetsanalog kamera. Og moro er det at converter'en funker! Super-bokeh elsk!

Høstsolen skinner utenfor soveromsvinduet

Bokeh!

Mer bokeh!

Og helt blurret bakgrunn.

Alle bildene er tatt med Kenlock Mc-tor 200 f/3.5- objektivet mitt som er et teleobjektiv uten zoom. Gleder meg til å utforske høstfargene nærmere og ta noen makro-bilder og kanskje noen portrett-bilder med 35mm-objektivet mitt! Dommen er foreløpig at converteren var et godt kjøp. Utfordringen er å bruke manuell fokus når synet mitt ikke er perfekt ;)