Nå har jeg kanskje tatt det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt. Etter dagevis med hodevrenging, dusinvis med fordeler og ulemper-lister for ikke å snakke om lange telefonsamtaler og mailer hjem til Norge har jeg bestemt meg for å reise fra Sapa. Det føles litt som et nederlag å gi slipp på et prosjekt jeg har jobbet med i nesten ett år, men jeg har kommet frem til at dette er noe jeg må gjøre. Jeg kommer fremdeles til å være på feltarbeid, men ikke i Vietnam. Jeg reiser fra Sapa til Hanoi allerede i kveld og jeg håper på å få fikset visum til Thailand ganske fort. Thailand har alltid vært reserveplanen, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville bli nødt til å benytte meg av den..
Det er utrolig vanskelig når virkeligheten plutselig slår deg i trynet og du må innse at feltet slik du har visualisert det ikke passer inn i det rammeverket du hadde tenkt å bruke. At du ikke lenger kan rasjonalisere og skyve til side vanskelighetene du møter på, men blir nødt til å innse at du har gjort alt du kan, og at det ikke var godt nok. At du ikke kan planlegge til den minste detalj på forhånd og forvente at det skal gå etter planen. At det til syvende og sist er ditt prosjekt og at du ikke kan vente på andres hjelp, men at du må gripe tak i det selv. Det hardeste slaget er når du innser at du er totalt avhengig av nettopp andres hjelp, men at tiden begynner å renne ut. Du kan ikke vente lenger, så du må tenke ut noe annet, gi slipp og gå videre. Det er det jeg nå gjør.
Prosjektet vil i stor grad forbli det samme, men i stedet for Sapa blir det Chiang Rai. Jeg kjenner at ved å bare å ha tatt denne avgjørelsen føles alt mye lettere og jeg ser lyst på å få en sjanse til og å prøve på nytt. Det er vemodig å reise fra Sapa siden jeg tross alt har bodd her i 2 måneder. Jeg er frustrert over at en del av meg føler at jeg har kastet bort masse tid, tid som jeg kunne brukt mye bedre om jeg hadde bestemt meg for å dra til Thailand før. Men selv om ikke tiden her har bidratt så mye til forskningsprosjektet mitt så har jeg personlig lært mye. Både på godt og vondt. Jeg tar med meg både gode og litt mindre gode minner fra Sapa, og jeg håper at jeg en dag kan komme tilbake og fullføre det jeg startet.
Utsikt over Sapa |
Du er tøff, jenta mi!
SvarSlettLykke til videre:)