You know you're an anthropologist when...

... you spend hours next to a decaying body, all in the name of ethnography! Kort fortalt, mandagens felttur var observasjon av en Hmong-begravelse. Nærmere bestemt, ett av de mange ritualene hmongene utfører når en av deres kjære går bort. Ritualet det dreide seg om her var selve gravleggingen og kalling av sjelen som har sin rettmessige plass ved graven.

For ordens skyld, hmongenes syn på sjel innbefatter en forståelse av at en person er i besittelse av flere sjeler. Antall sjeler er et symbolsk tall, fremfor et fastsatt tall. Jeg har blitt fortalt alt fra 3, 9 og 12 sjeler. For det meste blir jeg fortalt tallet 3. Fremfor å se på det som bestemte tall, kan det også forståes som deler av en sjel som utgjør den metafysiske delen av en person. Når en person dør, forlater sjelene kroppen. Èn sjel blir værende ved graven, mens de to andre reiser til Åndeverden. Den ene sjelen blir til en forfedreånd, mens den andre sjelen venter på å reinkarneres slik at livets sirkel kan starte på ny. For at sjelen skal kunne foreta disse reisene fra den dødes kropp, kreves det spesielle ritualer. Disse ritualene er så omfattende at de tar flere dager å fullføre. Det er bestemte krav til tidspunktet de bør utføres på, nærmere bestemt hvilken dag som ansees som passende etter den kinesiske månekalenderen, og rituelle spesialister som må hyres inn. Kort fortalt omfatter dette fløytespillere, trommeslagere, sangere, samt noen som har ansvaret for matlagingen og èn eller to personer som har ansvaret for å organisere selvet ritualet. Interessant nok har ikke sjamanen noen sentral rituell posisjon i begravelsesritualene, dersom han/hun da ikke er den avdøde eller i nær familie med den døde. Begravelsesritualene overlates til andre spesialister.

Som nevnt var ritualet som foregikk denne dagen selve gravleggingen og kallingen av den sjelen som blir værende ved graven. Til opplysning fikk jeg bare observert deler av ritualet, og det er flere grunner til det. Ritualene for gravleggingsdagen starter ved morgengry, ved at den døde fraktes fra sitt hjem til et sted litt utenfor landsbyen. I landsbyen jeg var i hadde de et eget område hvor de utfører denne delen av begravelsen på, men det er ikke nødvendigvis slik i alle landsbyer. Med i følget er familie av den avdøde, også tilreisende (søstre og døtre som er gifte bor gjerne i en annen landsby) de rituelle spesialistene, og et visst antall bøfler, avhengig av den dødes status. Mennene i samme klan som den døde har en sentral posisjon. Selv om kvinner deltar i seremoniene, er de ekskludert fra visse deler, som selve gravleggingen. Fremme på det angitte stedet for ritualet, plasseres den døde på et åpent område og i åpen “kiste” (kisten ligner mer på en krybbe). I nærheten slås et visst antall trepåler i jorden, 1 påle for hver bøffelokse, som bøffelen knytes fast til. Det samme tauet/båndet knytes også fast til krybben. Bøflene ofres etter en bestemt rituell måte for at den døde skal kunne ta de med seg til Åndeverden. Det plasseres også mat og klær i krybben, som den døde skal ta med seg. Jeg ble fortalt at alt dette gjøres slik at den døde skal ha alt den hadde i dette livet, når han/hun starter sitt nye liv i Åndeverdenen. Skikken sier at alle som deltar i begravelsen, må gi noe til den døde for å vise respekt, familiebånd og takknemmelighet. Det er kvinnene som gir disse ofrene, i form av klær de har brodert selv (eller mer vanlig nå, kjøpt i egne butikker som har spesialisert seg på Hmongklær). Antall bøfler som ofres varierer fra klan til klan og fra tilfelle til tilfelle. Men det må være minst 2 bøfler. I dette tilfellet observerte jeg 7 blodige påler da jeg ankom landsbyen i 9-tiden på morgenen. Dette var en mann av status, og hver av hans sju sønner hadde ofret en bøffel for sin far. Jeg ble fortalt at begravelsesritualene er de mest kostbare av alle hmongritualene. Mer tid og ressurser brukes på begravelsen enn persons eget bryllup. Begravelsen koster ofte så mye at den avdødes familie er villig til å ta opp dyre pengelån for å kunne vise den døde den respekt han eller hun fortjener. Men som regel er begravelsen i samsvar med den avdødes faktiske formue, og kan ses på som en demonstrasjon av status og velstand.



Fløytespilling og trommeslag er en viktig del av ritualet. Gjennom musikk kommuniseres det med den døde og dens sjeler.

Sjelekallings-seremonien er i gang. Kvinnene gråter ved den døde, mens mennene synger sanger for å hedre den dødes minne. Sang, trommeslag og fløytespill brukes for å fortelle sjelen at den skal følge med til gravstedet.

Jeg pustet lettet ut da jeg skjønte at selve ofringen var over. 1 griseslakt under nyttårsfeiringen i Sapa var nok for meg.. Men dagen viste seg å bli traumatisk nok likevel. Jeg skal prøve å beskrive det så “pent” jeg kan, men når jeg tenker over det, så er det nok ikke mulig.

Etter å ha hatt et 8 timer langt intervju om hmongenes begravelsesskikker under forrige feltopphold, visste jeg mye om hva som ventet meg, i teorien vel og merke. Hvordan det skulle føles på kroppen, burde jeg vel forberedt meg litt mer på. Jeg visste at etter vanlig hmong-skikk ville gravleggingen skje på den 3. dagen etter personen gikk bort. Det jeg derimot ikke visste var at den døde ville vises frem i en åpen kiste. I dette tilfellet hadde det gått 6 dager siden personen gikk bort. Det føles usmakelig å beskrive dette, men jeg føler at det er en viktig del av min opplevelse, så jeg velger å fortelle det. Dette på grunnlag av at begravelse er sentralt uansett hvilket samfunn det dreier seg om, og hos hmongene er det kanskje det aller viktigste. I tillegg var hmongene svært imøtekommende ovenfor meg, og jeg møtte ingen motvilje med hensyn til min tilstedeværelse. Både de rituelle spesialistene og familien til den døde snakket gjerne med meg og forklarte velvillig om seremoniene, og de ville gjerne at jeg skulle dokumentere informasjon om den døde, så vel som selve seremonien, både i form av ord og bilder. Det ble sett på som et tegn på respekt, og statusbekreftelse for den avdøde, fortalte den eldste sønnen meg angående min tilstedeværelse. Så jeg ble på ingen måte sett på som en inntrenger, og var ikke uønsket.

Når det er sagt har jeg aldri følt meg mer mistilpasset og hvit. Både kategorisk, men aller mest fysisk. Det var en svært varm dag, med kanskje 30 grader i skyggen, og solen stekte. Den eneste skyggen på området var i en femmeters radius fra der kisten var plassert, så det var der folk oppholdt seg, meg inkludert. Herfra observerte jeg sjelekallingen og foretok intervjuene. Jeg vet ikke om det var solen, synet eller lukten, aller helst var det nok kombinasjonen av alle tre, men etter 4 timer taklet jeg det ikke lenger og måtte kapitulere. Da hadde jeg nesten besvimt 3 ganger, og var hvit som snø, et syn som ga både medfølelse og godlynt latter fra de gamle damene som satt ved siden av meg. Så etter å ha fått med meg 1 tredjedel av dagens ritualer, måtte jeg småskuffet reise tilbake til Chiang Mai. Den siste tredjedelen stod igjen; selve gravleggingen. Jeg ble først fortalt at jeg kunne få være med på denne, og var svært skuffet over at jeg ikke var i form nok til det. Heldigvis sa assistenten min seg villig til å bli igjen og dokumentere det for meg. Bedre enn ingenting, tenkte jeg småfurten og satte meg i bilen. Senere på dagen, trygt tilbake i CM med stigende form, fortalte assistenten meg at det var like greit at jeg hadde reist, fordi kun menn kunne delta på selve gravleggingen. Skuffelsen forsvant dermed fort, men sjokket over denne dagens opplevelser sitter i ennå.

Under gårsdagens felttur ble jeg fortalt at det var begravelse i landsbyen, og om jeg ikke ville delta på denne. Jeg tenkte meg ikke lenge om før jeg høflig takket nei. Selv om en gjør feltarbeid der deltagende observasjon er en sentral metode for datainnsamling og forståelse, har jeg erfart at det er lov å sette grenser for seg selv for hvor deltagende en skal være. Enkelte aspekter, uansett hvor sentrale de er for samfunnet en studerer og sin egen avhandling, er det greit å utelate. Nå har jeg erfart begravelse og dyreslakting/ofring én gang, og det er nok for meg. Jeg baserer meg på verbale forklaringer og referanser heretter.