5 uker unnagjort

... og det føles som en liten evighet siden jeg forlot kalde Norge. Og den siste uka har vært veldig lang. Jeg våknet med feber på mandag og den ville ikke gi slipp på noen dager, og siden den endelig slapp har jeg vært helt slått ut. Som i bare-sove/ligge-hele-dagen-så-stille-som-mulig- slått ut. Men andre ord: Ingen feltturer og ingen moro. Bare feber-grubling over felt-temaer jeg ikke får utforsket, ergelse over tapt tid, frustrasjon over å "være innesperret" som resulterer i enda mer stress. Ikke en gang når jeg er syk, legger jeg prosjektet til side. For tiden er det altoppslukende, lille larven aldri mett, som spiser opp nesten all tankekapasitet, og gir lite rom for noe annet. Heldigvis har jeg kunne avreagere med Angry Birds og dermed spore hjernen inn på noe annet. Jeg er nok den siste i rekken av avhengige, men synet av de små grisene som blir most gir en slags indre (sadistisk?) glede! Spoken like a true vegetarian...

Formen er nå på vei opp og ny tur er planlagt for tirsdag. Det skal bli godt å få gjort noe igjen, samt å fylle ut hullene i oppgaven min. Problemet er bare at når ett hull fylles igjen, dukker det opp 3 nye.. Jeg fikk en liten smell på søndag da jeg sist var i felt, da det gikk opp for meg at en av Hmongforskerne jeg har så stor respekt for så tydelig har misforstått seremoniene i rekken av begravelsesritualer. Jeg sier misforstått fordi jeg kan ikke vite sikkert, siden hans informanter ikke er de samme som mine og at forskjeller eksisterer fra klan til klan, fra landsby til landsby, fra gruppe til gruppe, for ikke å snakke om fra land til land! Men når informantene ler av en forskers beskrivelse av deres eget samfunn, tradisjoner og ritualer, blir en veldig usikker. Hva annet har denne og andre forskere misforstått? Hva har jeg selv misforstått? Så får selve prosjektet en liten eksistensiell krise og undertegnede antropologspire fylles av tvil.

Tvil om jeg noen gang kommer til å forstå. Litt er svaret, jeg forstår litt. Om det er nok? Det får jeg sannsynligvis aldri vite. Så lenge mine teorier baseres på hva jeg selv blir fortalt, hva jeg selv ser, kan det ikke bli feil. All informasjon jeg får er jo basert på individuelle perspektiv og meningsforklaringer. Slik er det når en jobber med kvalitativ forskning. Dette er ikke fysikk eller matematikk. Det finnes ingen fasit, to streker under svaret. Det er både befriende og skummelt på en gang. Befriende fordi jeg først nå skjønner at min informasjon også er verdt noe, at den er like mye riktig som andre Hmongforskeres, selv om jeg ikke har noen doktorgrad og årevis meg forskning bak meg. Skummelt fordi jeg må tørre å tro på min egen oppfatning av den informasjonen jeg får, tross i at den ikke alltid stemmer  med det som beskrives  i de 30-talls bøkene og artiklene jeg har lest. Der ligger nok den største utfordringen.

Innlegg om søndagens felttur, helgas festival og andrer store og små opplevelser kommer fortløpende, kanskje allerede i løpet av helgen :) Imens, noen bilder fra Tae Pae Gate der dekorasjonene allerede er hengt opp.


"If you stand under the lamps, you will look beautiful" Takk for den, Golf!

Golf, fetteren til Kanson, gjør seg til for kamera

Lykter som dekorasjon på Ta Pae Gate

Kjærestepar på Tae Pae Gate

Nå skal jeg ut å jakte på noen ruller med film! Jeg har nå to munner å mette!