Festival of Lights- Loi Krathong og Yi Peng-fering i Chiang Mai

Loi Krathong er en festival som feires over hele Thailand og i enkelte deler av Laos til ære for vanngudinnen Mae Khongkha (Grovt oversatt “Alle vanns mor”). Feiringen finner sted ved fullmåne i den tolvte måneden etter den tradisjonelle månekalenderen, som ofte er i midten av november. I år var fullmånen den 21.november. Små flåter, kalt krathong, dekorert med blomster og lys plasseres på elver, innsjøer, eller en balje med vann som reserveløsning, for å vise takknemmelighet til gudinnen for å ha sikret livsviktig vann det siste året og samtidig be om tilgivelse for å ha forurenset og forsøplet henne. Ved å plassere flåtene på vannet som et offer til gudinnen kvitter en seg samtidig med all sorg og ulykke i året som har gått, og flåten bærer ofte små ofringer i form av mynter. Flåtene symboliserer små ønsker om hell og lykke, både i livet og i kjærligheten.

I Nord-Thailand, i det gamle Lanna-kongedømmet, sammenfaller Loi Krathong-festivalen med lanna-festivalen Yi Peng. Ved fullmåne i den tolvte måneden sendes tusenvis av lanterner til himmels. Lanternene er laget av tynt rispapir og drives oppover ved hjelp av varm luft. De flytende lyktene sendes med små og store ønsker for det neste året.

Her i Chiang Mai har hele byen vært dekorert med lanterner i forskjellige farger og størrelser, og vollgraven i Gamlebyen har blitt fargesatt med svære flåter i form av alt fra rosa elefanter til hvite lotusblomster. Feiringen er spesiell her siden de to festivalene feires samtidig, og byen er definitivt verdt et besøk ved Novembers fullmåne. Ved siden av krathongene er fyrverkeri en sentral del av feiringen, og symboliserer på mange måter det samme som flåtene. Under selve feiringen var det storslåtte fyrverkeri over alt på nattehimmelen, som allerede var dekket av små blinkende, flytende lys, som en strøm av stjerner. Høydepunktet for de fleste Chiang Maiere, og meg selv, var Yi Peng-feiringen i San Sai kanskje 40 min fra CM der tusenvis av lykter ble sendt til himmels samtidig. Bildene nedenfor er derfra, samt fra selve Chiang Mai sentrum nede ved Mae Ping-elven.

Selv om selve festivalen ble offisielt feiret fra 18-22 november i år her i Chiang Mai, har jeg hørt fyrverkeri hver natt i over 2 uker, og tidvis også på dagen. Det virker som smellet er selve moroa, så om det er natt eller dag er ikke så viktig. Selve festivalhelgen var det som å sove i en krigssone med smell og rabalder stort sett hele natten. Noe en må finne seg i når man bor midt i Gamlebyen, vil jeg tro. For meg var festivalen veldig fin, men det er veldig godt at den nå er over! Typisk nok ble jeg syk, så jeg fikk ikke med meg Loi Krathong-paraden som fant sted mandag. Den var visst storslagen med svære flåter på hjul med musikk, sangere og dansere på rad og rekke. Visstnok var den ekstra kontroversiell i år siden kathoey fikk lov til å delta for aller første gang. Flaks for meg paraderer de utenfor vinduet mitt høylytt hver natt uansett, så jeg gikk vel ikke glipp av så mye annet enn flotte kostymer…

Jeg har virkelig ikke noe i mot Lady boys, misforstå meg rett. På ett nivå er de faktisk ganske fascinerende. De har en helt unik posisjon i Thai-samfunnet, og blir ofte kategorisert som det tredje kjønn, og blir sett på både med respekt og frykt. Dessverre, særlig fra myndighetenes side, blir de også sett på med diskriminerende øyne og nyter ikke de samme rettighetene som mainstream thaier. Dette krever kanskje et eget innlegg, så jeg stopper her. Poenget var; Det eneste problemet jeg har med Lady boys omfatter de som absolutt skal skrike og herje utenfor akkurat mitt vindu nattestid. De kunne vel funnet et bedre sted å plukke opp vestlige menn, og latt meg få søvnen min?!

Så, her kommer bilder!

Jeg har støttet meg til info om festivalene hentet herfra:

http://www.cnngo.com/bangkok/visit/ultimate-guide-loy-krathong-823312

http://www.tatnews.org/events/events/2010/nov/5129.asp

http://www.tatnews.org/events/events/nov/2375.asp

5 uker unnagjort

... og det føles som en liten evighet siden jeg forlot kalde Norge. Og den siste uka har vært veldig lang. Jeg våknet med feber på mandag og den ville ikke gi slipp på noen dager, og siden den endelig slapp har jeg vært helt slått ut. Som i bare-sove/ligge-hele-dagen-så-stille-som-mulig- slått ut. Men andre ord: Ingen feltturer og ingen moro. Bare feber-grubling over felt-temaer jeg ikke får utforsket, ergelse over tapt tid, frustrasjon over å "være innesperret" som resulterer i enda mer stress. Ikke en gang når jeg er syk, legger jeg prosjektet til side. For tiden er det altoppslukende, lille larven aldri mett, som spiser opp nesten all tankekapasitet, og gir lite rom for noe annet. Heldigvis har jeg kunne avreagere med Angry Birds og dermed spore hjernen inn på noe annet. Jeg er nok den siste i rekken av avhengige, men synet av de små grisene som blir most gir en slags indre (sadistisk?) glede! Spoken like a true vegetarian...

Formen er nå på vei opp og ny tur er planlagt for tirsdag. Det skal bli godt å få gjort noe igjen, samt å fylle ut hullene i oppgaven min. Problemet er bare at når ett hull fylles igjen, dukker det opp 3 nye.. Jeg fikk en liten smell på søndag da jeg sist var i felt, da det gikk opp for meg at en av Hmongforskerne jeg har så stor respekt for så tydelig har misforstått seremoniene i rekken av begravelsesritualer. Jeg sier misforstått fordi jeg kan ikke vite sikkert, siden hans informanter ikke er de samme som mine og at forskjeller eksisterer fra klan til klan, fra landsby til landsby, fra gruppe til gruppe, for ikke å snakke om fra land til land! Men når informantene ler av en forskers beskrivelse av deres eget samfunn, tradisjoner og ritualer, blir en veldig usikker. Hva annet har denne og andre forskere misforstått? Hva har jeg selv misforstått? Så får selve prosjektet en liten eksistensiell krise og undertegnede antropologspire fylles av tvil.

Tvil om jeg noen gang kommer til å forstå. Litt er svaret, jeg forstår litt. Om det er nok? Det får jeg sannsynligvis aldri vite. Så lenge mine teorier baseres på hva jeg selv blir fortalt, hva jeg selv ser, kan det ikke bli feil. All informasjon jeg får er jo basert på individuelle perspektiv og meningsforklaringer. Slik er det når en jobber med kvalitativ forskning. Dette er ikke fysikk eller matematikk. Det finnes ingen fasit, to streker under svaret. Det er både befriende og skummelt på en gang. Befriende fordi jeg først nå skjønner at min informasjon også er verdt noe, at den er like mye riktig som andre Hmongforskeres, selv om jeg ikke har noen doktorgrad og årevis meg forskning bak meg. Skummelt fordi jeg må tørre å tro på min egen oppfatning av den informasjonen jeg får, tross i at den ikke alltid stemmer  med det som beskrives  i de 30-talls bøkene og artiklene jeg har lest. Der ligger nok den største utfordringen.

Innlegg om søndagens felttur, helgas festival og andrer store og små opplevelser kommer fortløpende, kanskje allerede i løpet av helgen :) Imens, noen bilder fra Tae Pae Gate der dekorasjonene allerede er hengt opp.


"If you stand under the lamps, you will look beautiful" Takk for den, Golf!

Golf, fetteren til Kanson, gjør seg til for kamera

Lykter som dekorasjon på Ta Pae Gate

Kjærestepar på Tae Pae Gate

Nå skal jeg ut å jakte på noen ruller med film! Jeg har nå to munner å mette!

Plastic fantastic!

Jeg er forelsket, faktisk helt betatt av en liten asiatisk frøken. Hennes navn er Diana og siden sist onsdag har hun vært med meg overalt hvor jeg har dratt, dag som kveld. Hun kan gjøre de helt fantastiske ting, og er så liten og søt at hun får plass i vesken min. Et lite stykke hverdagsmagi!

Nei, jeg har ikke blitt helt farget av mine omgivelser, og farangutangene jeg daglig ser sikle over bittesmå thaidamer. Dette er min Diana:

Diana er en analog frøken som fores med 35mm film, gjerne film som har gått ut på dato for ekstra effekt. Hun er laget av plastikk og er derfor lett å ha med å gjøre. Min Diana er en remake av det originale Dianakameraet som ble produsert i Hong Kong på 60 og 70-tallet. Jeg har akkurat skutt ferdig min aller første rull, og fikk innscanningene tilbake i dag. Hensikten med denne nye følgesvennen er å eksperimentere, leke og utforske, og dermed ikke nødvendigvis tenke altfor mye før du presser på utløseren. Spontanitet er nøkkelfilosofien. Hun er en smule uforutsigbar, men det er hele spenningen. Du får ikke tilfredsstilt nysgjerrigheten din umiddelbart, og når du endelig får bildene dine tilbake kan det vente noen overraskelser, og ja, en del crappy bilder også. Men moro er det!

Her er noen av bildene mine fra første oppdagelsesferd med lille frøken Diana.

Tempelfotografering 1: Leker meg med dobbeleksponering

Tempelfotografering 2: Diana kan også ta halvformatfoto, altså 2 bilder per ramme.

Sunday Market: Dobbeleksponering nattestid måtte også testet ut

Freshly painted nails. (Inspirert av tempeldragen...?)

Strømnettet i Gamlebyen

You got me! Dobbeleksponering fasinerer meg!

Har nå kjøpt nye ruller, 1 farge negativ og 1 svart/hvitt. Kan nesten ikke vente med å reise ut på oppdagelsesferd igjen. Mulig Diana får være med på neste felttur? 

You know you're an anthropologist when...

... you spend hours next to a decaying body, all in the name of ethnography! Kort fortalt, mandagens felttur var observasjon av en Hmong-begravelse. Nærmere bestemt, ett av de mange ritualene hmongene utfører når en av deres kjære går bort. Ritualet det dreide seg om her var selve gravleggingen og kalling av sjelen som har sin rettmessige plass ved graven.

For ordens skyld, hmongenes syn på sjel innbefatter en forståelse av at en person er i besittelse av flere sjeler. Antall sjeler er et symbolsk tall, fremfor et fastsatt tall. Jeg har blitt fortalt alt fra 3, 9 og 12 sjeler. For det meste blir jeg fortalt tallet 3. Fremfor å se på det som bestemte tall, kan det også forståes som deler av en sjel som utgjør den metafysiske delen av en person. Når en person dør, forlater sjelene kroppen. Èn sjel blir værende ved graven, mens de to andre reiser til Åndeverden. Den ene sjelen blir til en forfedreånd, mens den andre sjelen venter på å reinkarneres slik at livets sirkel kan starte på ny. For at sjelen skal kunne foreta disse reisene fra den dødes kropp, kreves det spesielle ritualer. Disse ritualene er så omfattende at de tar flere dager å fullføre. Det er bestemte krav til tidspunktet de bør utføres på, nærmere bestemt hvilken dag som ansees som passende etter den kinesiske månekalenderen, og rituelle spesialister som må hyres inn. Kort fortalt omfatter dette fløytespillere, trommeslagere, sangere, samt noen som har ansvaret for matlagingen og èn eller to personer som har ansvaret for å organisere selvet ritualet. Interessant nok har ikke sjamanen noen sentral rituell posisjon i begravelsesritualene, dersom han/hun da ikke er den avdøde eller i nær familie med den døde. Begravelsesritualene overlates til andre spesialister.

Som nevnt var ritualet som foregikk denne dagen selve gravleggingen og kallingen av den sjelen som blir værende ved graven. Til opplysning fikk jeg bare observert deler av ritualet, og det er flere grunner til det. Ritualene for gravleggingsdagen starter ved morgengry, ved at den døde fraktes fra sitt hjem til et sted litt utenfor landsbyen. I landsbyen jeg var i hadde de et eget område hvor de utfører denne delen av begravelsen på, men det er ikke nødvendigvis slik i alle landsbyer. Med i følget er familie av den avdøde, også tilreisende (søstre og døtre som er gifte bor gjerne i en annen landsby) de rituelle spesialistene, og et visst antall bøfler, avhengig av den dødes status. Mennene i samme klan som den døde har en sentral posisjon. Selv om kvinner deltar i seremoniene, er de ekskludert fra visse deler, som selve gravleggingen. Fremme på det angitte stedet for ritualet, plasseres den døde på et åpent område og i åpen “kiste” (kisten ligner mer på en krybbe). I nærheten slås et visst antall trepåler i jorden, 1 påle for hver bøffelokse, som bøffelen knytes fast til. Det samme tauet/båndet knytes også fast til krybben. Bøflene ofres etter en bestemt rituell måte for at den døde skal kunne ta de med seg til Åndeverden. Det plasseres også mat og klær i krybben, som den døde skal ta med seg. Jeg ble fortalt at alt dette gjøres slik at den døde skal ha alt den hadde i dette livet, når han/hun starter sitt nye liv i Åndeverdenen. Skikken sier at alle som deltar i begravelsen, må gi noe til den døde for å vise respekt, familiebånd og takknemmelighet. Det er kvinnene som gir disse ofrene, i form av klær de har brodert selv (eller mer vanlig nå, kjøpt i egne butikker som har spesialisert seg på Hmongklær). Antall bøfler som ofres varierer fra klan til klan og fra tilfelle til tilfelle. Men det må være minst 2 bøfler. I dette tilfellet observerte jeg 7 blodige påler da jeg ankom landsbyen i 9-tiden på morgenen. Dette var en mann av status, og hver av hans sju sønner hadde ofret en bøffel for sin far. Jeg ble fortalt at begravelsesritualene er de mest kostbare av alle hmongritualene. Mer tid og ressurser brukes på begravelsen enn persons eget bryllup. Begravelsen koster ofte så mye at den avdødes familie er villig til å ta opp dyre pengelån for å kunne vise den døde den respekt han eller hun fortjener. Men som regel er begravelsen i samsvar med den avdødes faktiske formue, og kan ses på som en demonstrasjon av status og velstand.



Fløytespilling og trommeslag er en viktig del av ritualet. Gjennom musikk kommuniseres det med den døde og dens sjeler.

Sjelekallings-seremonien er i gang. Kvinnene gråter ved den døde, mens mennene synger sanger for å hedre den dødes minne. Sang, trommeslag og fløytespill brukes for å fortelle sjelen at den skal følge med til gravstedet.

Jeg pustet lettet ut da jeg skjønte at selve ofringen var over. 1 griseslakt under nyttårsfeiringen i Sapa var nok for meg.. Men dagen viste seg å bli traumatisk nok likevel. Jeg skal prøve å beskrive det så “pent” jeg kan, men når jeg tenker over det, så er det nok ikke mulig.

Etter å ha hatt et 8 timer langt intervju om hmongenes begravelsesskikker under forrige feltopphold, visste jeg mye om hva som ventet meg, i teorien vel og merke. Hvordan det skulle føles på kroppen, burde jeg vel forberedt meg litt mer på. Jeg visste at etter vanlig hmong-skikk ville gravleggingen skje på den 3. dagen etter personen gikk bort. Det jeg derimot ikke visste var at den døde ville vises frem i en åpen kiste. I dette tilfellet hadde det gått 6 dager siden personen gikk bort. Det føles usmakelig å beskrive dette, men jeg føler at det er en viktig del av min opplevelse, så jeg velger å fortelle det. Dette på grunnlag av at begravelse er sentralt uansett hvilket samfunn det dreier seg om, og hos hmongene er det kanskje det aller viktigste. I tillegg var hmongene svært imøtekommende ovenfor meg, og jeg møtte ingen motvilje med hensyn til min tilstedeværelse. Både de rituelle spesialistene og familien til den døde snakket gjerne med meg og forklarte velvillig om seremoniene, og de ville gjerne at jeg skulle dokumentere informasjon om den døde, så vel som selve seremonien, både i form av ord og bilder. Det ble sett på som et tegn på respekt, og statusbekreftelse for den avdøde, fortalte den eldste sønnen meg angående min tilstedeværelse. Så jeg ble på ingen måte sett på som en inntrenger, og var ikke uønsket.

Når det er sagt har jeg aldri følt meg mer mistilpasset og hvit. Både kategorisk, men aller mest fysisk. Det var en svært varm dag, med kanskje 30 grader i skyggen, og solen stekte. Den eneste skyggen på området var i en femmeters radius fra der kisten var plassert, så det var der folk oppholdt seg, meg inkludert. Herfra observerte jeg sjelekallingen og foretok intervjuene. Jeg vet ikke om det var solen, synet eller lukten, aller helst var det nok kombinasjonen av alle tre, men etter 4 timer taklet jeg det ikke lenger og måtte kapitulere. Da hadde jeg nesten besvimt 3 ganger, og var hvit som snø, et syn som ga både medfølelse og godlynt latter fra de gamle damene som satt ved siden av meg. Så etter å ha fått med meg 1 tredjedel av dagens ritualer, måtte jeg småskuffet reise tilbake til Chiang Mai. Den siste tredjedelen stod igjen; selve gravleggingen. Jeg ble først fortalt at jeg kunne få være med på denne, og var svært skuffet over at jeg ikke var i form nok til det. Heldigvis sa assistenten min seg villig til å bli igjen og dokumentere det for meg. Bedre enn ingenting, tenkte jeg småfurten og satte meg i bilen. Senere på dagen, trygt tilbake i CM med stigende form, fortalte assistenten meg at det var like greit at jeg hadde reist, fordi kun menn kunne delta på selve gravleggingen. Skuffelsen forsvant dermed fort, men sjokket over denne dagens opplevelser sitter i ennå.

Under gårsdagens felttur ble jeg fortalt at det var begravelse i landsbyen, og om jeg ikke ville delta på denne. Jeg tenkte meg ikke lenge om før jeg høflig takket nei. Selv om en gjør feltarbeid der deltagende observasjon er en sentral metode for datainnsamling og forståelse, har jeg erfart at det er lov å sette grenser for seg selv for hvor deltagende en skal være. Enkelte aspekter, uansett hvor sentrale de er for samfunnet en studerer og sin egen avhandling, er det greit å utelate. Nå har jeg erfart begravelse og dyreslakting/ofring én gang, og det er nok for meg. Jeg baserer meg på verbale forklaringer og referanser heretter.

Første felttur

Forrige fredag var jeg på den første feltturen for "Oda prøver seg på etnografi, 2. omgang, 2010". Jeg var veldig spent, og sov ikke stort natta før. Erfaringene fra 2009, som tidvis blusser opp i form av en negativ tankestorm med påfølgende kvalme, gjorde det vanskelig å fokusere på at denne gangen måtte det bare gå bra, denne gangen SKAL det gå bra! Så det var en småskjelven antropolog som satte seg i Red Car'en hyret inn for dagen for å frakte hun selv og assistenten opp i fjellene.

Omtrent to timer senere var vi fremme i Hmonglandsbyen. Vi var "heldige", for det regnet og folk var derfor hjemme fremfor å jobbe på åkrene sine. Intervjuene gikk dermed radig, uten særlig ventetid, og det virket som om folk var glade for å få en pause fra åkrene. Praten gikk lett, selv om jeg ble litt skuffet over engelsken til assistenten min. Neste gang skal jeg be han ta seg bedre tid, å ikke stresse med å oversette, og om å være litt nøyere. Du skjønner at du ikke får med alle detaljene når en 10 minutters samtale gjenfortelles på under ett minutt... Men det var første felttur, så jeg må nok fortelle han nærmere hvordan jeg liker å jobbe. Det er ikke så lett å måtte hevde seg selv som sjef i et samfunn der mannen stereotypisk nok er lederen, for han vet mest, kan mest og jenter bare skal smile og være feminine hele tiden (med fare for å virke etnosentrisk). Sånn sett var det lettere sist da jeg hadde en kvinnelig oversetter. Denne gangen fikk jeg følelsen av å bli overstyrt og tidvis oversett, til tross for at det var jeg som hadde hyrt inn han. Og dette plagde meg litt en stund etterpå. Det positive med turen var at jeg fikk snakket med 4 sjamaner, 1 av landsbyens Eldre, samt selve landsbylederen. Alt dette i løpet av snaue 7 timer. Forvirrende nok ble jeg introdusert for en (for meg) ny form for sjaman, noe som kort fortalt knuste en av hovedteoriene mine, men som samtidig utvidet den etnografiske horisonten litt, og som derfor kan ta prosjektet i en litt annen rettning. Hmongsamfunnet slutter aldri å overraske meg!

Etter en informativ dag i høyt tempo gikk turen tilbake til Chiang Mai. En av fordelene ved akkurat denne labdsbyen er at den ligger så nærme Chiang Mai at jeg kan ta dagsturer dit om jeg ønsker det. Akkurat nå føles det veldig behagelig, men etterhvert vil jeg ta noen overnattingsturer om det er mulig. Det plager meg litt at jeg ikke får være skikkelig antropolog, som lever og bor sammen med menneskene en har som fokus, i Malinowskis ånd, men på den andre siden så finnes det vel svært få slike tradisjonelle feltarbeid rundt omkring i dag. Modernisering, integrering, globalisering osv. Avstandene er ikke så store lenger..



Utsikt over landsbyåkrene

Planen nå er to nye feltturer neste uke, til samme landsby pluss nabolandsbyen. Jeg håper at jeg får gått mer i dybden da, og få oppklart mye av forvirringen om denne nye formen for sjaman. Hvorfor har jeg ikke møtt en av disse før? Blir jeg klokere, skal jeg utdype dette litt. Kanskje jeg burde skrive et kort innlegg om akkurat hva prosjektet mitt dreier seg om?

Det har drøyet litt for meg å skrive dette innlegget for jeg vet ikke helt hva jeg synes om selve feltturen. I dagene etter var jeg nok litt i sjokk, og prøvde hardt å sloss mot demonene fra forrige opphold. Jeg kjente mye ubehag, hjemlengsel, frustrasjon og motløshet, samtidig som jeg var svært oppgitt over min egen innstilling. Lenge har jeg latt de dårlige erfaringene og opplevelsene fra sist gang dominere over de få gode, dagene da jeg hadde svært gode feltdager med lange intervjuer og tonnevis med informasjon. Kanskje ikke så rart når sistnevnte var i undertall. Når jeg i tillegg ga opp hele prosjektet, og stemplet det som "misslykket" for ett år siden, og dermed satte en strek over hele opplevelsen, er spørsmålet "Hvorfor i all verden utsetter jeg meg selv for det her igjen?" et naturlig spørsmål å stille seg selv. Og det tok meg noen dager å finne et svar jeg kunne holde fast ved, og ikke minst tro på. Jeg er her fordi jeg vil være her, for å fullføre det jeg startet, og ikke minst for å fullføre antropologimasteren min en gang for alle!