Snakes and ladders

All games have morals; and the game of Snakes and Ladders captures, as no other activity can hope to do, the eternal truth that for every ladder you hope to climb, a snake is waiting just around the corner, and for every snake a ladder will compensate. But it's more than that; no mere carrot-and-stick affair; because implicit in the game is unchanging twoness of things, the duality of up against down, good against evil; the solid rationality of ladders balances the occult sinuosities of the serpent; in the opposition of staircase and cobra we can see, metaphorically, all conceivable oppositions, Alpha against Omega, father against mother.

Slik beskriver Salman Rushdie livets dualiteter eller ironi om du vil, i sin bok Midnattsbarn. Denne metaforen fanget meg umiddelbart og har holdt et fast grep om meg den siste uken. Det vil si, den evige grublerdelen av meg, som har fått mindre hvile enn den pleier de siste 6 ukene. For Rushdie symboliserer stigespillanalogien karma og hvordan våre gjerninger får konsekvenser ut ifra hvorvidt de kan ansees som gode eller onde. Men hva om det dreier seg om mer enn motivet bak handlingene, nærmere bestemt om selve personen som nettopp tar disse valgene? Vil det ikke da finnes to kategorier av mennesker; Slanger og Stiger?

Spillets dualitet

Det høres kanskje enkelt ut å redusere et mangfold av mennesker til to typer, men gjør vi ikke alle det? Verden ses best i svart/hvitt, men fremfor å stemple en person som god eller ond, velger jeg å heller fokusere på handlingene personen gjør. De valgene du tar former ditt eget liv, men ikke minst livet til de rundt deg. Du velger selv om du vil være en slange eller en stige.

Jeg har hatt min del av slanger i mitt liv. Mennesker som ser seg ut et bytte og sjarmerer seg innpå, kun for å tjene sine egne behov før de trekker deg ned. Som med alle slanger finnes det både giftslanger og kvelerslanger, utallige varianter på en skala av dødelighet. Giftslangene er lynraske i gjerningsøyeblikket, mens kvelerslangene tar seg god tid. De torturerer byttene sine og nyter synet av hjelpeløsheten hos sine ofre. De virkelig dyktige slangene er så gode på sitt sjarmerende spill at du ikke skjønner hva du er offer for før det er for sent.

De sleipeste og farligste slangene av alle er de som utgir seg for å være stiger. Enkelte ganger går de så inn i rollen som stige at de overbeviser også seg selv, men slangen vil alltid ligge der, innerst i mørket. Det er en slik slange jeg har vært “offer” for, men det stopper her.

Denne slangen er så god på å skjule sin sanne natur, og fremdeles ser ikke engang de nærmeste denne personen for hva han egentlig er. Ved å kle på seg en maske av tilsynelatende naivitet og uskyldighet kombinert med et fårete glis og fjasete oppførsel, er han vanskelig å gjennomskue. Så god er han i sitt spill at han alltid vender fokuset rundt og vekk fra seg selv. Aller helst ved å ta på seg offerrollen og tynge deg ned med falsk og ubegrunnet skyld og dårlig samvittighet. En ekte mester i manipulasjon!

Det tragikomiske er at det tok meg flere år å innse det, mens jeg sakte ble kvalt til en ugjenkjennelig versjon av meg selv, og det har pågått helt frem til nå. Men kjære slange, sannheten kommer alltid for en dag. Jeg vet hva du er nå. Og triksene dine fungerer ikke lenger på meg. Og du får ikke gleden av å se meg lide. Ærlig talt, så har jeg ikke lidd mye, men jeg har lidd nok. Det eneste resultatet av ditt mangeårige spill er at jeg har følt medlidenhet for deg, syntes synd på deg. Og ubegripelig nok hatt dårlig samvittighet for at jeg kuttet deg ut. En tid følte jeg skyld for dine problemer, for ditt skuespill var så godt, så troverdig, selv krokodilletårene dine kjøpte jeg rått. Men nå vet jeg at dine problemer har du skyld i selv, faktisk er de en del av hva du egentlig er. Et direkte resultat av de valgene du har tatt og fortsetter å ta motivert kun av dine egne mørke tanker og sykelige begjær.

Jeg kan aldri tilgi deg for farene du utsatte meg for! Jeg blir kvalm bare av å tenke på det, og priser meg lykkelig for at jeg innerst inne hadde gitt slipp på deg allerede og dermed slapp unna. Det er bare et tidsspørsmål før også andre avslører deg for hva du virkelig er. Jeg for min del har fått nok. Jeg lar meg ikke manipulere lenger, du har ingen makt over meg mer. Jeg lar meg ikke tråkke på. Jeg trenger ikke slanger som deg i mitt liv. Du er herved slettet, du kan ikke kvele meg lenger. Du er glemt.

Heldigvis har Rushdie rett; for hver slange, venter det en stige. Og på meg ventet den beste stigen av alle. En stige som tok meg opp og reddet meg da jeg var nede i det mørkeste hullet jeg noensinne har falt ned i. En stige som tar meg opp ett trinn for hver dag som går. Jeg velger å omgi meg med stiger heretter, mennesker som løfter meg opp og passer på at jeg ikke faller om det skulle dukke opp noen flere slanger. Vi møter alle på slanger, de aller fleste gjør ikke altfor stor skade, men vi treffer dem oftere enn vi gjerne tror. Likevel, slangene trengs for å bedre sette pris på stigene. Og den gode nyheten er at når du først har blitt offer for én, er de mye enklere å kjenne igjen.

Om du vil være en annens stige eller slange velger du selv. Det er et bevisst valg du tar, og det hver dag. Det finnes håp også for de dødeligste slanger, men for å endre på det er det avgjørende å anerkjenne og ikke minst innse at du er en slange. Jeg håper for din egen skyld at du nå ser hva du egentlig er, for karma vil til slutt ta deg igjen…