From the USSR with love: Mitt nye gamle Smena 8m-kamera

Puh! Jeg kan puste lettet ut. Jeg fikk hentet ut den første rullen med film fra e-bay impulskjøpet mitt: Et ekte LOMO-kamera, Smena 8m, og det gikk mye bedre enn forventet. Altså, jeg hadde forventet at kameraet ikke funket i det hele tatt etter at mannen i fotobutikken bare lo og ristet på hodet da jeg stolt viste frem fangsten min. Han konstaterte fort at telleren var ødelagt, og at trolig tilbakespolingsmekanismen også, og at jeg bare måtte teste å se om kameraet fungerte. Han avsluttet med å peke på et knall rosa digitalkamera og si at dette var vel mer min stil? Hva er i veien med folk? Analogt er bra! Misforstå meg rett, jeg elsker elsker elsker mitt digitale speilreflekskamera (og har en knall rosa mini-pc), men noen ganger er det mer spennende å get back to basics, i mangel på fullgodt norsk uttrykk, og se hva som skjer. Så her er det, mitt russiske adoptivbarn:

I motsetning til Frøken Diana, som er en reproduksjon, er dette kameraet godt brukt. Jeg vet ikke akkurat hvor gammelt det er, men kameraet ble produsert mellom 1970-1995. Etter litt kjapp googling fant jeg ut at mitt kamera er den andre versjonen av Smena 8m, men jeg ble ikke noe klokere når det gjaldt alderen. Jeg tipper at det er fra tidlig 80-tallet, men det er bare min gjetning. Om noen vet, informer meg gjerne! Selgeren jeg kjøpte det fra er fra Ukraina, men hun selger en haug med kameraer og andre Sovjetunionen memorabilia, så jeg får vel bare dikte opp en forhistorie for det. Smenaene var visst populære spionkameraer, journalistkameraer og førstevalget for mange gryende fotokunstnere, for sistnevnte kanskje mest på grunn av prisen. Til en original pris av hele 15 rubler i 1986 var det nok alle slags mulige mennesker som hadde disse. Det er likevel spennende å tenke over hva slags bilder kameraet har produsert før det nådde meg..

Men nå til et utvalgt fotografier Smena 8m og jeg har laget i fellesskap:

Chiang Mai burde skifte navn til Chang Mai, elefanter over alt!

Gatemat. Krabbeboller anyone? 

Forsøk på dobbelteksponert selvportrett 

Wat Suan Dok en ettermiddag.

Gode ønsker på Kongens bursdag

Jeg liker Smena'n min. Det er litt mer å tenke på før du tar bilder enn med lille frøken Diana, siden du kan velge ISO innstillinger, lukkertid og blender selv. Det viktigste er nok å passe på at fokusavtanden er rett, og det glemte jeg et par ganger. Heldigvis er kameraet utstyrt med praktiske symboler som hjelper deg med dette. Du velger lukkertid etter å bedømme lyset der du befinner deg ved å stille inn på strålende sol, overskyet, regnsky etc. Og fokuset etter å stille inn på person, gjeng med personer, hus frem til evighetssymbolet. Brukervennlig med andre ord! Det eneste som plager meg er at det ikke følger med blits, og at Dianablitsen min ikke kan brukes. Jeg kunne forresten trengt selvutløser på begge to, men det kan jeg vel bare glemme. Smena er nok litt mer temperamentsfull enn Diana, siden bilderesultatene varierer veldig, men vi får vel bruke mer tid på å lære hverandre å kjenne. Siden tilbakespolingen ikke fungerer, må jeg gjøre det selv i absolutt mørke. Også en utfordring, men en overkommelig en. Jeg gleder meg til å ta med begge to på ferie!

Snipp, snapp snute, så var eventyret snart ute...

Feltinnspurten er over, og vel overstått! For en herlig følelse! De siste to ukene har vært ganske hektiske, og jeg har vært småstressa og til tider litt amper over at ting ikke har gått som planlagt, over endringer i siste liten, for at jeg ikke skulle rekke å dekke alle tema jeg hadde satt. Men nå er det over, og 90 prosent av feltønskelista er oppfylt. Og det er over all forventning!

Utsikt fra Hmonglandsby nord for Chiang Mai.

Jeg høres kanskje litt bitter ut når jeg klager over thai-time, at ting ikke går som planlagt eller at det er umulig å planlegge. Og ja, det er frustrerende når du har begrenset med tid til å få svar på så mange spørsmål. Så arbeidsmessig er det frustrerende. Ellers liker jeg thaimentaliteten i forhold til tid og fremtiden. Vi i Norge og kanskje i Vesten generelt, er altfor opptatt av å måle ting i tid, plassere hendelser i tid og sette alle slags mulige mål for morgendagen, neste måned og år frem i tid. For thaier flest er det dagen i dag som gjelder, planlegg for denne dagen, og nyt denne dagen. I morgen er i morgen, og den kan vi ikke kontrollere. Det som har skjedd, har skjedd og er ikke så viktig lenger. Og siden Thailand er Thailand, dukker det opp overraskelser på veien. Og de fleste tar disse med et smil og en god latter, uansett om det byr på utfordringer. Nøkkelen er nok tålmodighet. Tålmodighet og spontanitet. Vi i Norge er altfor kjedelige, fastlåste i rutiner, hele tiden på vei fra A til B. Hva skjedde med å nyte reisen?

Selvfølgelig, et samfunn kan ikke fungere uten planlegging, faste avtaler og målsetninger. Men det må være lov å gi slipp på disse en gang i blant, og ikke la tiden styre oss. Jeg tror nok forskjellen ligger i at vi i Norge ønsker å være så effektive som mulig, vi ønsker å maksimere tid slik at vi får tid til overs, fritid, ferie, helg som vi kan bruke til det vi vil og slappe av. Men tenk litt over hva du bruker denne opptjente tiden på. Er alt stresset virkelig verdt det?

Jeg for min del skal nyte thai-tiden nå. Bare henge meg på og se hva som skjer. Jeg er ferdig med å snakke med sjamaner, urtedoktorer, prester, eldre og Hverhmongsen. Planene og målene er nådd.  Min siste uke i Chiang Mai.. Kanskje blir det en bonus-tur til en urtedoktor noen timer sør for CM, noen museumsbesøk, en siste tur til Universitetet og bokhandelen. Et par turer til Starbuck's, noen kinokvelder, hvem vet? Tid er relativt, og ikke minst subjektivt. Den kan være ulidelig treg eller fly av gårde. Mitt eventyr er snart over, og et nytt venter rundt hjørnet. Jeg kan nesten ikke vente med å dra på oppdagelsesferd til Thailands øyparadis sammen med min kjære! DET er belønning det!

Ha en riktig god helg alle sammen! Bruk overskuddstiden godt sammen med nære og kjære!

Jordbruk involvert i The Royal Project, nord for Chiang Mai

Snakes and ladders

All games have morals; and the game of Snakes and Ladders captures, as no other activity can hope to do, the eternal truth that for every ladder you hope to climb, a snake is waiting just around the corner, and for every snake a ladder will compensate. But it's more than that; no mere carrot-and-stick affair; because implicit in the game is unchanging twoness of things, the duality of up against down, good against evil; the solid rationality of ladders balances the occult sinuosities of the serpent; in the opposition of staircase and cobra we can see, metaphorically, all conceivable oppositions, Alpha against Omega, father against mother.

Slik beskriver Salman Rushdie livets dualiteter eller ironi om du vil, i sin bok Midnattsbarn. Denne metaforen fanget meg umiddelbart og har holdt et fast grep om meg den siste uken. Det vil si, den evige grublerdelen av meg, som har fått mindre hvile enn den pleier de siste 6 ukene. For Rushdie symboliserer stigespillanalogien karma og hvordan våre gjerninger får konsekvenser ut ifra hvorvidt de kan ansees som gode eller onde. Men hva om det dreier seg om mer enn motivet bak handlingene, nærmere bestemt om selve personen som nettopp tar disse valgene? Vil det ikke da finnes to kategorier av mennesker; Slanger og Stiger?

Spillets dualitet

Det høres kanskje enkelt ut å redusere et mangfold av mennesker til to typer, men gjør vi ikke alle det? Verden ses best i svart/hvitt, men fremfor å stemple en person som god eller ond, velger jeg å heller fokusere på handlingene personen gjør. De valgene du tar former ditt eget liv, men ikke minst livet til de rundt deg. Du velger selv om du vil være en slange eller en stige.

Jeg har hatt min del av slanger i mitt liv. Mennesker som ser seg ut et bytte og sjarmerer seg innpå, kun for å tjene sine egne behov før de trekker deg ned. Som med alle slanger finnes det både giftslanger og kvelerslanger, utallige varianter på en skala av dødelighet. Giftslangene er lynraske i gjerningsøyeblikket, mens kvelerslangene tar seg god tid. De torturerer byttene sine og nyter synet av hjelpeløsheten hos sine ofre. De virkelig dyktige slangene er så gode på sitt sjarmerende spill at du ikke skjønner hva du er offer for før det er for sent.

De sleipeste og farligste slangene av alle er de som utgir seg for å være stiger. Enkelte ganger går de så inn i rollen som stige at de overbeviser også seg selv, men slangen vil alltid ligge der, innerst i mørket. Det er en slik slange jeg har vært “offer” for, men det stopper her.

Denne slangen er så god på å skjule sin sanne natur, og fremdeles ser ikke engang de nærmeste denne personen for hva han egentlig er. Ved å kle på seg en maske av tilsynelatende naivitet og uskyldighet kombinert med et fårete glis og fjasete oppførsel, er han vanskelig å gjennomskue. Så god er han i sitt spill at han alltid vender fokuset rundt og vekk fra seg selv. Aller helst ved å ta på seg offerrollen og tynge deg ned med falsk og ubegrunnet skyld og dårlig samvittighet. En ekte mester i manipulasjon!

Det tragikomiske er at det tok meg flere år å innse det, mens jeg sakte ble kvalt til en ugjenkjennelig versjon av meg selv, og det har pågått helt frem til nå. Men kjære slange, sannheten kommer alltid for en dag. Jeg vet hva du er nå. Og triksene dine fungerer ikke lenger på meg. Og du får ikke gleden av å se meg lide. Ærlig talt, så har jeg ikke lidd mye, men jeg har lidd nok. Det eneste resultatet av ditt mangeårige spill er at jeg har følt medlidenhet for deg, syntes synd på deg. Og ubegripelig nok hatt dårlig samvittighet for at jeg kuttet deg ut. En tid følte jeg skyld for dine problemer, for ditt skuespill var så godt, så troverdig, selv krokodilletårene dine kjøpte jeg rått. Men nå vet jeg at dine problemer har du skyld i selv, faktisk er de en del av hva du egentlig er. Et direkte resultat av de valgene du har tatt og fortsetter å ta motivert kun av dine egne mørke tanker og sykelige begjær.

Jeg kan aldri tilgi deg for farene du utsatte meg for! Jeg blir kvalm bare av å tenke på det, og priser meg lykkelig for at jeg innerst inne hadde gitt slipp på deg allerede og dermed slapp unna. Det er bare et tidsspørsmål før også andre avslører deg for hva du virkelig er. Jeg for min del har fått nok. Jeg lar meg ikke manipulere lenger, du har ingen makt over meg mer. Jeg lar meg ikke tråkke på. Jeg trenger ikke slanger som deg i mitt liv. Du er herved slettet, du kan ikke kvele meg lenger. Du er glemt.

Heldigvis har Rushdie rett; for hver slange, venter det en stige. Og på meg ventet den beste stigen av alle. En stige som tok meg opp og reddet meg da jeg var nede i det mørkeste hullet jeg noensinne har falt ned i. En stige som tar meg opp ett trinn for hver dag som går. Jeg velger å omgi meg med stiger heretter, mennesker som løfter meg opp og passer på at jeg ikke faller om det skulle dukke opp noen flere slanger. Vi møter alle på slanger, de aller fleste gjør ikke altfor stor skade, men vi treffer dem oftere enn vi gjerne tror. Likevel, slangene trengs for å bedre sette pris på stigene. Og den gode nyheten er at når du først har blitt offer for én, er de mye enklere å kjenne igjen.

Om du vil være en annens stige eller slange velger du selv. Det er et bevisst valg du tar, og det hver dag. Det finnes håp også for de dødeligste slanger, men for å endre på det er det avgjørende å anerkjenne og ikke minst innse at du er en slange. Jeg håper for din egen skyld at du nå ser hva du egentlig er, for karma vil til slutt ta deg igjen…