Back to SQ1

Da er jeg endelig i Thailand :D Eller, jeg kom hit nærmere bestemt på lørdag. Blid som en sol og med et 2 måneders visum i hånda!

Visumprosessen i Hanoi gikk overraskende fint og jeg slapp å tilbringe helgen der, noe jeg er sjeleglad for! Jeg har fått nok av den byen. Denne gangen var det ikke like ensomt siden jeg ble kjent med 2 gutter fra Singapore på toget, så hadde noen å snakke med og spise middag med. Utrolig hvor lei en blir av å stadig spise alene.. Fikk også sett waterpuppets, så nå er vel sightseeingen i Hanoi komplett.

I skrivende stund sitter jeg i Chiang Mai og venter på en rykende varm bolle med Kao soi, min nye favoritt thairett. Roper også hurra for vegetarrestauranten Aum! Plutselig luksus med 32 ulike vegetarretter! Absolutt verdt et besøk om du befinner deg i Chiang Mai :)

Slik ser Kao Soi ut. Nam!

Veggisrestauranten Aum i CMs gamleby

Planen fremover er å bli her til lørdag eller søndag, så reise videre til Chiang Rai. Jeg har kanskje klart å skaffe meg jobb som frivillig i en lokal NGO som til gjengjeld kan sette meg i kontakt med de rette folkene. Så *bank i bordet*, det lover godt! Frem til da skal jeg bare slappe av og nyte thaimaten. Martin er på en konferanse med IKAP denne uka, så jeg har ikke så mye å finne på når jeg ikke kan plage ham. Det var godt å se ham igjen, og det er enda bedre å vite at han er bare 4-5 timer unna om ting skulle bevege seg nedover igjen. Men det føles veldig godt å være i Thailand og motivasjonen er stigende. det eneste er at kroppen er innstilt på Sapa temperatur og takler ikke helt de plutselig 20 ekstra varmegradene. Så det går en del iskaffe for å si det sånn ;)

Ellers er det godt å endelig skrive at jeg har det bra og at jeg trives! At jeg har håp for tiden fremover og at prosjektet mitt kommer til å ta form ganske snart! Jeg har troen!

Et vanskelig valg

Nå har jeg kanskje tatt det vanskeligste valget jeg noensinne har tatt. Etter dagevis med hodevrenging, dusinvis med fordeler og ulemper-lister for ikke å snakke om lange telefonsamtaler og mailer hjem til Norge har jeg bestemt meg for å reise fra Sapa. Det føles litt som et nederlag å gi slipp på et prosjekt jeg har jobbet med i nesten ett år, men jeg har kommet frem til at dette er noe jeg må gjøre. Jeg kommer fremdeles til å være på feltarbeid, men ikke i Vietnam. Jeg reiser fra Sapa til Hanoi allerede i kveld og jeg håper på å få fikset visum til Thailand ganske fort. Thailand har alltid vært reserveplanen, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville bli nødt til å benytte meg av den..

Det er utrolig vanskelig når virkeligheten plutselig slår deg i trynet og du må innse at feltet slik du har visualisert det ikke passer inn i det rammeverket du hadde tenkt å bruke. At du ikke lenger kan rasjonalisere og skyve til side vanskelighetene du møter på, men blir nødt til å innse at du har gjort alt du kan, og at det ikke var godt nok. At du ikke kan planlegge til den minste detalj på forhånd og forvente at det skal gå etter planen. At det til syvende og sist er ditt prosjekt og at du ikke kan vente på andres hjelp, men at du må gripe tak i det selv. Det hardeste slaget er når du innser at du er totalt avhengig av nettopp andres hjelp, men at tiden begynner å renne ut. Du kan ikke vente lenger, så du må tenke ut noe annet, gi slipp og gå videre. Det er det jeg nå gjør.

Prosjektet vil i stor grad forbli det samme, men i stedet for Sapa blir det Chiang Rai. Jeg kjenner at ved å bare å ha tatt denne avgjørelsen føles alt mye lettere og jeg ser lyst på å få en sjanse til og å prøve på nytt. Det er vemodig å reise fra Sapa siden jeg tross alt har bodd her i 2 måneder. Jeg er frustrert over at en del av meg føler at jeg har kastet bort masse tid, tid som jeg kunne brukt mye bedre om jeg hadde bestemt meg for å dra til Thailand før. Men selv om ikke tiden her har bidratt så mye til forskningsprosjektet mitt så har jeg personlig lært mye. Både på godt og vondt. Jeg tar med meg både gode og litt mindre gode minner fra Sapa, og jeg håper at jeg en dag kan komme tilbake og fullføre det jeg startet.

Utsikt over Sapa

Fy skamme seg, BurgerKing!

Siden dagene blir tilbrakt for det meste foran pc'en med desperat leting etter barmhjertige sjeler, kommer jeg over mye rart. Og sjokkerende, ikke minst. Spesielt sjokkerende og ubehagelig var det å lese om en BurgerKing-reklamekampanje i USA hvor Hmongbefolkning i Thailand blir fremstilt som såkalte Whopper Virgins. Det sentrale temaet for reklamen er at tilsynelatende isolerte, tradisjonelle og "primitive"grupper som Hmong i Thailand, Inuitter på Grønland og folk fra Maramures i Romania aldri har sett en hamburger før, og dermed er de beste til å avgjøre hva som er best av Whopper og Big Mac. Reklamen lyder som følgende:

“What happens if you take remote Chiang Mai villagers who have never seen a burger? Who don’t even have a word for burger? And ask them to compare a Whopper versus Big Mac in the world’s purest taste test. The Whopper is America’s favorite. But what will these people choose? The Whopper Virgins will decide.”

At det finnes flere BurgerKing og MacDonald's restauranter i Chiang Mai ignoreres fullstendig. Tro meg, jeg har akkurat vært i Chiang Mai og sett disse selv! Pga min nye livsfilosofi (les : vegetarianer) gikk jeg aldri inn på disse (skrekkelige) stedene, men jeg hadde ikke blitt overrasket om det stod en Hmongjente eller gutt bak kassa og tok bestillinger. Bildet BK prøver å skape kunne ikke være lengre fra sannheten! For ikke å snakke om alle reklamene for restaurantkjedene som flurerer på thailandsk TV. Jeg vil anta at Hmongbefolkningen i det relativt rikere Thailand har TV, når hus i landsbyer timevis fra Sapa både har TV og DVD-spiller. Det hele er et kronekspempel på etnosentrisme blandet med en god porsjon uvitenhet. Det tross i at en uttalelse fra BurgerKing hevdes av visepresidenten Susan Robison at BK har som policy å være sensitive til kulturelle tema og å holde sine kampanjer innenfor det som blir ansett som "good taste" og ikke fornærmende til ulike befolkningsgrupper. Videre lyder uttalelsen at BK har sendt representanter til de ulike landsbyene for å lære om deres kultur, samt donert midler til hver enkelt gruppe. Virkelig? Så da er det greit å utnytte dem i en reklamekampanje og fremstille dem som vår tids noble savages? Det hele er fullstendig smakløst (treffende ordspill?) og et sjokkerende dårlig forsøk på reklamehumor. Jeg lukter et enormt søksmål fra de vel 350 000 hmong-amerikanerne i USA som ikke deler BurgerKings (manglende) sans for humor. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg ler ikke...

Så, hurra for BurgerKing som slår et slag for hverdagsrasismen ved å skape negative stereotypier om andre folkegrupper på nasjonal TV! Og globalt for den saks skyld siden reklamene ligger ute på youtube.. Døm selv:

Nordavinden kom og tok med seg motivasjonen min...

What to say, what to say.... Det lille snevet av motivasjon jeg hadde klart å erverve er borte. I går var en dritt-dag, hvor minnene fra bedre dager grep tak i meg og ikke ville forsvinne. Og det hjelper ikke at Sapa er et ensomt sted. Alle andre er kun på gjennomreise..

Dagen i dag er en likegyldig dag. Hverken god eller dårlig, bare tom. Jeg sitter å balkongen på hotellet med pc'en min for å opprettholde illusjonen "hardtarbeidende forsker". Så slipper jeg spørsmålene om hvordan det går for en stund..

Mest for moroskyld følger jeg horoskopet mitt fra tid til annen, og dette er dagens:

Friday, Mar 13th, 2009 -- You are still being buffeted about by gale force winds today, so it's pointless to think you're going to make much progress toward your goals. But you can still do amazing things as long as you don't waste energy fighting against the prevailing currents. Everything is moving fast and you would be wise to focus on the immediate events in the present moment, instead of thinking of the future. By narrowing your attention, you'll be able to express the full power of now.

Det er ikke ofte en får følelsen av at det stemmer, men dette traff ganske godt. Men de strømmene har jeg ikke sett snurten av ennå... I mellomtiden får jeg bare vente. Jeg tar helg i kveld og satser på at den nye uka bringer med seg noe positivt. Men først litt research på nett og evig venting på mail som aldri kommer..

En bedre dag i Sapa

Tilbake i Sapa

Endelig tilbake i Sapa!

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det for en ukes tid siden, men det føles godt å være her igjen. Jeg prøver så godt jeg kan å legge de vonde dagene bak meg og tenke fremover. Det er uansett ubeskrivelig herlig å slippe unna kaoset i Hanoi. 1 dag til der alene og jeg hadde sannsynligvis blitt gal!

Det beste med å nå bunnen er at det bare kan gå oppover. Og det virker som om ting begynner å ordne seg for meg også *bank i bordet*. Jeg har endelig vært i kontakt med de jeg har ventet på svar fra i over en måned, og skal møte dem i løpet av uka. Muligens allerede i morra. Så her skjer det endelig ting! I tillegg ventet en positiv overreaskelse på meg i dag. Mot all forventning har jeg blitt tildelt et forskningsstipend på 45 000 kroner, noe som jeg aldri hadde trodd at jeg var kvalisert for. Så det er lov å juble litt! Nå har jeg endelig fått den grunnen jeg trenger til å bli og forsøke litt til. Hvis det finnes noen som tror på meg og prosjektet mitt såpass mye, så skal vel jeg klare å tro på meg selv også? Jeg får bare ta en dag av gangen og jobbe meg sakte, men sikkert oppover.

Hmongkvinner på Bac Ha Market

Strandet i Hanoi

Tittelen sier vel det meste. Jeg tusler rundt i Hanoi, igjen. Forskjellen er at jeg ikke har motivasjonen jeg hadde sist gang. Jeg maa tilbake til Sapa, men jeg har ikke lyst. Jeg har mest lyst til aa forsvinne og glemme at de siste ukene har funnet sted. Jeg vil bare hjem... Hva enn det betyr, for jeg har ikke noe hjem. Jeg sitter fast i ingenmannsland. Jeg kan ikke gaa tilbake, men det er ingenting som dytter meg fremover. Saa jeg bare er. Vandrer rundt i min egen boble og venter paa at det skal bli mandag kveld. Saa jeg kan komme meg vekk fra dette havet av ukjente mennesker som gir faen i meg. Og jeg i dem! Jeg har aldri foelt meg saa alene foer...

When the world comes to an end...

I dag er ikke verden det samme lenger. Vi er ikke det samme lenger. Jeg har en stor klump i magen og har mest lyst til aa forsvinne. Eller spole 4 aar tilbake i tid til en tid da alt var saa mye enklere. For naa er livet alt annet enn enkelt. Jeg vet bare hvor jeg har vaert og ikke hvor jeg skal. Jeg klarer bare aa se tilbake. Det eneste jeg vet er at veien fremfor meg, den maa jeg gaa alene...