Etter 3 dager i Hanoi tok jeg nattoget opp til Sapa og til "feltet" som det så fint heter. Jeg fikk vite at turen skulle ta ca 10 timer, så jeg ble ganske overrasket da jeg våknet med et rykk etter ca 8 timer med masse hojing og skriking. Etter mye om og men fikk jeg frekt beskjed av konduktøren om at det var her jeg skulle av (dumme jente som ikke klarer å gå av toget der hun skal av, tenkte vel han..) og jeg hoppet av nesten i fart. Etter å ha snakket med noen jenter som hjalp meg med å finne en minibuss som skulle til Sapa, fikk jeg vite at neste stopp var grensekontrollen til Kina, så veldig glad jeg slapp å møte på sinte grensevakter der uten rett visum.. Den største feilen jeg gjorde i Hanoi bortsett i fra å bli lurt med på rådyr motorsykkelsightseeing (bli enig om prisen først!) var å ikke booke hotell i Sapa før jeg reiste. Jeg liker å ta ting på sparket og finne hotell når jeg først er på stedet litt for å se an pris, men mest standard. Lærte i India at bilder lyver! Å ikke ha bestilt hotell betyr at ingen venter på meg på stasjonen for å kjøre den 45 minutter lange veien til Sapa. Dette igjen betyr at 10 minutter til vi kjører ikke i realiteten er 10 minutter, men 2 timer. Vi (jeg og de 2 andre jentene) måtte vente på to tog til før vi kunne kjøre til Sapa! Altså stappfull minibuss til slutt for at sjåføren skulle få valuta for innsatsen sin. Igjen, uten hotellbooking = sist av bussen uten hjelp til mine 30 kg tunge sekker, noe som betyr første og beste hotell fra drop-punkt.
Hotellet viste seg å ikke være så værst, og Sapa på en solskinnsdag er utrolig vakkert! Så jeg slo til med et svært rom med vinduer på to vegger og privat balkong. 1 natt synes jeg at jeg kunne koste på meg med skikkelig utsikt mot fjellene. Og det var verdt det! Jeg følte meg som en eventyrprinsesse da jeg våknet neste dag av soloppgangen som skinte gjennom vinduene mine. Når vi snakker om sol, når solen går ned blir det utrolig kaldt her! Så kaldt at det nærmer seg minusgrader. Og det er kaldt når hotellet ikke er oppvarmet! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg har med meg sovepose. Den andre natten fikk jeg heldigvis fatt på en varmovn vel verdt 3 dollar i leie!
Dagene i Sapa siden fredag har blitt brukt til å snakke med folk, det vil si lokalbefolkningen, eller egentlig de tilreisende Hmong'ene som går flere timer hver dag for å selge håndarbeid og lignende til turister. Så vidt jeg har forstått bor det svært få, om ingen minoritetsfolk fast i Sapa. Noe som overrasket meg! Men jeg ble veldig glad for at særlig Hmongene (som skal være hovedinformantene mine etter planen) var såppass mange og synlige, og ikke minst imøtekommende. Og overraskende nok snakker de fleste OK engelsk. *et lettelses sukk* Det finnes muligheter til å gjøre seg forstått! I hvertfall gjennom en oversetter. Så hittil har jeg blitt godt kjent med 2 jenter på 21 og 24 år. Begge gift med 3 og 4 barn hvor eldstemann til sistnevnte er 8 år. I dag ble jeg med hun på 24 hjem til landsbyen hennes.
Andre jeg har snakket med her (også Hmong) har fortalt meg at de går 3 timer hver dag for å komme til Sapa. Hun jeg var med i dag sa bare at det ikke var langt og vi hadde blitt enige om at det skulle være en dagstur. Lite visste jeg at det jeg trodde skulle være en liten søndagstur var nettopp en 3 timer lang marsj. Da vi hadde gått en god stund sa hun at nå er det bare 5 kilometer igjen. OK, sa jeg med et påklistret smil og falsk entusiasme ;) Jeg var ikke akkurat forberedt! Oppover fjell og nedover fjell og litt til så kom vi (jenta, hennes mors søster og jeg )frem til landsbyen hennes og huset. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da hun inviterte meg inn og det første som møter meg er et stereoanlegg, en tv og en dvd-spiller. Det hadde jeg ikke ventet! Ellers var trehuset med jordgulv ganske så tradisjonelt, vil jeg tro, og ganske stort med hems og 5 rom. "Jesus-alteret" derimot vitnet om misjonsarbeid, så jeg vet ikke om dette er rette stedet å studere tradisjonell Hmong religion og sjamanisme ( selv om jeg må ha i bakhodet at konvertering til kristendommen ikke nødvendigvis utelukker andre praksiser....). Jeg ble plassert ved ildstedet sammen med barna og de to små kattene hennes, mens hun satte igang med å forberede mat. Ris, kål og tofu. Ikke så værst!
Etter å ha blitt servert både 2 og 3 ganger (jeg visste ikke om det var uhøffelig å si nei takk) viste hun meg hvordan de lager klærne Hmongene bruker, og hvordan de farger dem i indigobad. Så tok vi bena fatt igjen og raste nedover bratte fjellstier til landsbyen til moren og stedet hvor hun hadde vokst opp. Landsbyen hun nå bodde i var mannens landsby. En time og masse flotte bilder av risterasser senere kom vi frem dit. En interetnisk landsby med både Hmong, Dzao og Tzay-grupper. Jeg ble fortalt at 800 personer bodde der, og landsbyen var ganske stor. Men familiene må være på hvertfall 10 medlemmer om det skal stemme, noe som ikke er helt usannsynlig. Her så jeg gruppevis av turister noe som vitnet om turistnæring fremfor landsbyliv, som igjen styrker mine mistanker om bevisst markedsføring av etnisitet og kultur overfor turister. De jeg har snakket med bruker begrep som kultur, minoritet og "tribe" om seg selv. I tilegg var jeg nødt til å betale 15 000 dong (1 dollar) for å reise ut av Sapa by. Hvem disse pengene går til aner jeg ikke. Det var i hvertfall ikke synlig markerte minoritetsbefolkning som tok i mot bompengene...
Så nå er jeg ganske sliten og trøtt etter en søndagstur på vel halvannen mil uten å ta for hardt i. Jeg ble heldigvis kjørt hjem på moped av jentas mann. Heldigvis og heldigvis, det gikk litt for fort til at vi var 3 personer på og jeg følte meg ikke helt trygg, men jeg hadde ikke noe valg ;) I morgen skal jeg besøke en annen landsby som ligger nærmere Sapa, som sannsynligvis også er en turistattraksjon-landsby. Bistandsprosjektet jeg har som plan å studere har jeg ikke funnet noe spor av ennå, ikke en gang et utsalgssted for produktene de skilter med. Så lokalisering av "feltet" har jeg ikke klart ennå. Men muligens har jeg noen kontakter å bygge videre på, så er ganske fornøyd sånn sett.
Ellers har jeg ikke vendt meg til å være helt på egenhånd ennå, og snur meg ofte for å se etter Martin for så å huske at han er i Thailand... Spesielt å spise alene synes jeg er kjedelig og ganske ensomt. Jeg håper jeg kommer bedre i gang snart så jeg blir litt mer opptatt. Det er merkelig at oppgaven min kun er å snakke med folk...
 |
| Meg på min private balkong den første morgenen i Sapa |
 |
| To Hmongkvinner jeg møtte på vei til Cat Cat Village |
 |
| På vei ned til Lao Chai på den omtalte søndagsturen. Tåkete, jeg vet! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Legg gjerne igjen en liten kommentar eller tilbakemelding :)