Field break i Chiang Mai

I skrivende stund sitter jeg paa en liten nettcafe i Chiang Mai og venter.. Venter og venter paa mail som aldri kommer. De siste 3 ukene i Sa Pa har for det meste blitt brukt til akkurat det: Venting. Saa jeg bestemte meg for at jeg likesaagodt kunne vente i Chiang Mai og faa litt sol i sinnet igjen. For vaaren har ikke kommet til Sapa ennaa. Vel, den siste uken foer jeg reiste til Thailand var veldig fin! Straalende sol og oppi 20 grader. Saa den uken klager jeg ikke over. Venner hadde jeg ogsaa den uken, 1 engelskmann, 1 chilener og 1 australier. Merket det fort hvor lite jeg faktisk hadde kommunisert med omverdenen naar jeg plutselig fikk noen aa snakke med, mer enn "nei, jeg er ikke interessert i aa kjoepe haandarbeidene dine, men dyrker du medisinplanter?".

Chiang Mai er flott! Men jeg maa innroemme at jeg angrer litt paa at jeg ikke reiste til en strand et sted. 2 uker i en by er ikke den ideelle Thailand-ferien. Men vi har kost oss masse og reist paa en masse dagsturer rundt i omraadet, hvor hoydepunktene var nasjonalpark og Tiger Kingdom. Ja, jeg maatte kose paa litt flere tigere! Jeg fikk ogsaa presset inn et mini feltstudie i en Hmonglandsby, men det gjorde mer skade paa paagangsmotet mitt en nytte. Etter 2,5 time med egen tolk og en fantastisk kunnskapsrik Hmongmann fikk jeg mer informasjon om medisinplanter og kunnskapstradisjoner enn jeg har gjort i Sapa paa 1 maaned... Har jeg valgt feil land?

Vi reiste ogsaa sorover til Pitsanoluk Sak Lek for aa hilse paa Kanson og Alex og foreldrene til Kanson. Det var moro aa se dem igjen, og se en litt mer "autentisk" del av Thailand. Vi var de eneste farangene i byen og bare det var en attraksjon i seg selv. Paa det lokale markedet ble det konkurranse om aa tippe hoyden til Martin, og skoleguttene diskuterte ivrig mens Martin tuslet rundt paa jakt etter shorts. Det ogsaa skapte mye latter da de maatte maale han paa langs og paa tvers for aa finne ut om de hadde nok X'er til han :)
 Forhaapentligvis forsvinner frustrasjonen over endelos venting og null resultater snart, og kanskje faar jeg muligheten til aa faa tenkt litt ogsaa i dagene som kommer. For her har det gaatt i ett, saa noen ny strategi kan jeg ikke paastaa at jeg har.. Jeg merker naa at jeg trenger tid for meg selv til aa faa tenkt, og det har jeg ikke hatt. Jeg maa gruble ut noe lurt snart..

Buddha, Doi Suthep, Chiang Mai

Koser meg i Tiger Kingdom

Nyttårsfeiring og landsbyliv

Nyttårsfeiringen i Vietnam er kanskje den viktigste feiringen i året. Både for majoritetsbefolkning og minoritetsgrupper. Nyttår er tiden hvor (nesten) alle har fri og reiser hjem til familiene sine. Kanskje den eneste gangen i året familien er samlet. Dette kunne observeres allerede da jeg tok toget til Sapa. Det var vanskelig å få billetter siden så mange allerede hadde startet reisen hjem til familien og også stedet de vokste opp. Stedet hvor foreldrene og besteforeldrene fremdeles bor. I Hanoi kunne forberedelsene observeres i det gamle kvarteret av byen i ”Dekorasjonsgaten”, hvor fargerike ornamenter som røde silkelykter og gullkantede plakater av oksens tegn gikk unna som varmt hvetebrød. Her og der suste en motorsykkel forbi med et svært kumquat-tre i potte bakpå. Og blomstermarkedet i gamlebyen flommet nesten over av solgule krysantemum. I tillegg ble mange av byens attraksjoner rengjort og/eller malt for å bringe lykke til den nye året. Her i Sapa strømmer det inn ferskentrær både på motorsykler og til fots. Disse plasseres inne og pyntes med blinkende lys og ballonger, nesten slik vi pynter juletre hjemme. Men den fineste pynten er de små lyserosa blomstene på selve treet. Et sikkert tegn på at våren er underveis. Vietnamesisk nyttår går også under navnen Vårfestivalen. Og ordet Vår gleder i alle fall mitt hjerte!

Siluett av en mann på moped med nyttårstre spent på bak, Hanoi.

Siden Nyttårsfeiringen er en viktig feiring også hos Hmongene ble jeg veldig glad da jeg ble invitert til å feire nyttår hjemme hos ei jente jeg har blitt kjent med her. Dagen før dagen hentet hun og mannen meg på motorsykkelen og vi tok fatt på den 1 mil lange humpete fjellveien til landsbyen hennes. Eller nærmere bestemt hans, dette ekteskapet er virillokalt, det vil si at da jenta giftet seg flyttet hun til mannens landsby og inn i hans foreldres hus. Så det var en familie på 7 som møtte meg. Slik som sist da jeg var å besøk sprang de tre barna hennes rundt på egenhånd og underholdt seg selv. Og det tross i at eldstemann er 8 og yngstemann 2. Farfar slipte kniver på gårdsplassen (noe jeg burde tatt som et hint for fremtidige begivenheter) og Farmor matet familiens 4 griser, 3 bøfler og en flokk med høns. Rundt meg sprang 3 små valper og 2 sultne katter. Etter å ha gjort sine huslige plikter tok jenta og barna meg med på en liten omvisning i landsbyen og området rundt. Det var en helt spesiell opplevelse å se tåken forsvinne og solen titte fram ettersom vi gikk videre opp i høylandet. Her sprang barn rundt med en slitt forball mens mødrene satt i solen og broderte på barnas nyttårsklær. For det er en av de viktigste tradisjonene. Til nyttår skal alle ha nye klær for å bringe lykke til det nye året. Og den som har tatt Hmongenes klesdrakter ved nærmere øyesyn blir fort klar over at dette er et langtekkelig og nøysomt arbeid.

Utsikt over fjellene nær landsbyen. 

Kvelden ble tilbrakt foran ildstedet i det ellers iskalde og trekkfulle huset. Det er meg en stor gåte hvordan barna kan springe rundt barbeint og bukseløse på jordgulv uten å bli syke. Fjelllivet i Vietnam er ikke for pyser! Selv snugglet jeg meg inn i min varme sovepose så kun snuten vistes. Vi nordmenn er ikke så vant til kulde som vi selv ønsker å tro. I alle fall ikke kulde ute OG inne.

Tidlig neste morgen tok familien fatt på nyttårsforberedelsene på alvor etter en kort morgenbønn, som da vekte meg. Etter en frokost bestående av halvkokt kylling og risnudler gikk Farfar og hentet kniven mens jentas mann og svoger hentet selve nyttårsmiddagen: En svær purke! Antropologen i meg sa at dette var en viktig hendelse å dokumentere og jeg stilte meg derfor opp ved siden av landsbybarna for å få bivånet det hele på best mulig måte. Ved nærmere ettertanke ble det hele mer en traumatisk opplevelse enn nyttig feltdata. Den som har vært med på griseslakting selv er de eneste som kan skjønne hvor forferdelig prosessen er! Og blodet er langt fra det verste, det er skrikingen! Ordtaket ”Hyler som en stukket gris” er ikke for ingenting for å si det sånn. En skingrende skriking som skjærer gjennom marg og ben fylte gårdsplassen blandet med barnefryd. Og der stod en skrekkslagen Oda med frokosten i halsen og steinansikt mens blodet sakte ble tappet fra grisehalsen i en svær balje, og prøvde å ikke dette i bakken. Deretter ble kadaveret brakt inn i huset, skåldet og partert etter beste evne av jentas mann og svoger. Dette var mannfolkarbeid. Jenta satt ved siden av og dynket grisedelene i salt ettersom de ble slengt henne. Tarmene ble hengt opp i taket til tørk. Så begynte selve matlagingen og alle mulige slags grisekroppsdeler ble slengt i gryter og panner over ildstedet sammen med ris og grønnsaker. Jeg gjorde mitt beste for å følge med på hvilke deler av grisen som havnet sammen med hvilke typer grønnsaker for å bedre kunne nyte middagen senere. Men det uten særlig hell, for det er uhøflig å takke nei til mat når noen byr. Det samme gjelder å ikke drikke når noen utbringer en skål. Så det ble en interessant middag ettersom alle ville skåle med meg siden jeg var en ærbar gjest, og siden det var nyttår måtte alle vise at de var glade ved å spise og drikke av hjertets lyst! Så jeg presset ned det ene ufyseligere enn det andre og skylte det hele ned med hjemmelaget risvin. Den største prøvelsen var selve kronen på kransekaka; størknet griseblod i puddingform med peanøtter og koriander! Jeg slapp unna med èn risskje (stor fjaseskje som er vanlig i Asia). Jeg svelget faenskapen med et påklistret smil og et ”skål!”, samt et inderlig ønske om å ikke spy utover festbordet. Blodsmak i munnen får nå en helt annen mening. Og jeg som synes koriander i seg selv er det verste som finnes! Vel, griseblod krydret med koriander topper vel den listen…

Da jeg trodde showet var over ble festen flyttet til nabohuset og jentas svoger, og hele prosessen ble gjentatt en gang til, denne gangen uten griseblodet, heldigvis. Jeg hadde bevist mitt mot. Needless to say, magen min begynte å lage trøbbel etter all festligheten og jeg kjente på kroppen at det var på tide å komme seg tilbake til Sapa. Men det var lettere sagt enn gjort! Etter å høflig prøvd å trekke meg tilbake i 3 timer uten hell, klarte jeg endelig å gå fra bordet. Ute var det blitt mørkt og tåken hadde senket seg som et tykt teppe over landsbyen. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å famle i mørket etter stien tilbake til Sapa alene, uten å vite veien, men jeg visste at landsbyen ikke var stedet for en eventuell matforgiftning. Men jentas mann kom meg til unnsetning og kjørte meg tilbake til Sapa på motorsykkelen sin. Akkurat da var jeg glad det var tåke, for han var ikke akkurat edru og tidligere har han kjørt veldig fort. Men jeg kom meg trygt ”hjem” til hotellet akkurat i tide for ja, detaljene kan jeg spare dere for! Men glad var jeg for å være tilbake til varme og kjente sanitære forhold. Ikke at det var så ille i landsbyen, for det fantes en squatte-do ved siden av landsbykirken som var helt ok. Men å måtte ytre en hel natt at ”jeg måtte gå i kirken” var jeg veldig glad for at jeg slapp!

Hele nyttårsfeiringen var en utrolig og unik opplevelse. Selv om jeg nå har arr i sjelen, er jeg likevel glad for at de åpnet hjemmet sitt for meg og for at jeg fikk oppleve hvordan Hmongene feirer nyttår.

When in Rome.... Å spise sammen med mennene i familien var en ære. Kvinner og barn spiser normalt for seg selv ved spesielle anledninger som denne. 

Den første uken i Sapa

Jeg får passe på nå som bloggen funker. Her er litt om det første møtet med Sapa og begivenheter den første uka.

Etter 3 dager i Hanoi tok jeg nattoget opp til Sapa og til "feltet" som det så fint heter. Jeg fikk vite at turen skulle ta ca 10 timer, så jeg ble ganske overrasket da jeg våknet med et rykk etter ca 8 timer med masse hojing og skriking. Etter mye om og men fikk jeg frekt beskjed av konduktøren om at det var her jeg skulle av (dumme jente som ikke klarer å gå av toget der hun skal av, tenkte vel han..) og jeg hoppet av nesten i fart. Etter å ha snakket med noen jenter som hjalp meg med å finne en minibuss som skulle til Sapa, fikk jeg vite at neste stopp var grensekontrollen til Kina, så veldig glad jeg slapp å møte på sinte grensevakter der uten rett visum.. Den største feilen jeg gjorde i Hanoi bortsett i fra å bli lurt med på rådyr motorsykkelsightseeing (bli enig om prisen først!) var å ikke booke hotell i Sapa før jeg reiste. Jeg liker å ta ting på sparket og finne hotell når jeg først er på stedet litt for å se an pris, men mest standard. Lærte i India at bilder lyver! Å ikke ha bestilt hotell betyr at ingen venter på meg på stasjonen for å kjøre den 45 minutter lange veien til Sapa. Dette igjen betyr at 10 minutter til vi kjører ikke i realiteten er 10 minutter, men 2 timer. Vi (jeg og de 2 andre jentene) måtte vente på to tog til før vi kunne kjøre til Sapa! Altså stappfull minibuss til slutt for at sjåføren skulle få valuta for innsatsen sin. Igjen, uten hotellbooking = sist av bussen uten hjelp til mine 30 kg tunge sekker, noe som betyr første og beste hotell fra drop-punkt.

Hotellet viste seg å ikke være så værst, og Sapa på en solskinnsdag er utrolig vakkert! Så jeg slo til med et svært rom med vinduer på to vegger og privat balkong. 1 natt synes jeg at jeg kunne koste på meg med skikkelig utsikt mot fjellene. Og det var verdt det! Jeg følte meg som en eventyrprinsesse da jeg våknet neste dag av soloppgangen som skinte gjennom vinduene mine. Når vi snakker om sol, når solen går ned blir det utrolig kaldt her! Så kaldt at det nærmer seg minusgrader. Og det er kaldt når hotellet ikke er oppvarmet! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg har med meg sovepose. Den andre natten fikk jeg heldigvis fatt på en varmovn vel verdt 3 dollar i leie!

Dagene i Sapa siden fredag har blitt brukt til å snakke med folk, det vil si lokalbefolkningen, eller egentlig de tilreisende Hmong'ene som går flere timer hver dag for å selge håndarbeid og lignende til turister. Så vidt jeg har forstått bor det svært få, om ingen minoritetsfolk fast i Sapa. Noe som overrasket meg! Men jeg ble veldig glad for at særlig Hmongene (som skal være hovedinformantene mine etter planen) var såppass mange og synlige, og ikke minst imøtekommende. Og overraskende nok snakker de fleste OK engelsk. *et lettelses sukk* Det finnes muligheter til å gjøre seg forstått! I hvertfall gjennom en oversetter. Så hittil har jeg blitt godt kjent med 2 jenter på 21 og 24 år. Begge gift med 3 og 4 barn hvor eldstemann til sistnevnte er 8 år. I dag ble jeg med hun på 24 hjem til landsbyen hennes.

Andre jeg har snakket med her (også Hmong) har fortalt meg at de går 3 timer hver dag for å komme til Sapa. Hun jeg var med i dag sa bare at det ikke var langt og vi hadde blitt enige om at det skulle være en dagstur. Lite visste jeg at det jeg trodde skulle være en liten søndagstur var nettopp en 3 timer lang marsj. Da vi hadde gått en god stund sa hun at nå er det bare 5 kilometer igjen. OK, sa jeg med et påklistret smil og falsk entusiasme ;) Jeg var ikke akkurat forberedt! Oppover fjell og nedover fjell og litt til så kom vi (jenta, hennes mors søster og jeg )frem til landsbyen hennes og huset. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket da hun inviterte meg inn og det første som møter meg er et stereoanlegg, en tv og en dvd-spiller. Det hadde jeg ikke ventet! Ellers var trehuset med jordgulv ganske så tradisjonelt, vil jeg tro, og ganske stort med hems og 5 rom. "Jesus-alteret" derimot vitnet om misjonsarbeid, så jeg vet ikke om dette er rette stedet å studere tradisjonell Hmong religion og sjamanisme ( selv om jeg må ha i bakhodet at konvertering til kristendommen ikke nødvendigvis utelukker andre praksiser....). Jeg ble plassert ved ildstedet sammen med barna og de to små kattene hennes, mens hun satte igang med å forberede mat. Ris, kål og tofu. Ikke så værst!

Etter å ha blitt servert både 2 og 3 ganger (jeg visste ikke om det var uhøffelig å si nei takk) viste hun meg hvordan de lager klærne Hmongene bruker, og hvordan de farger dem i indigobad. Så tok vi bena fatt igjen og raste nedover bratte fjellstier til landsbyen til moren og stedet hvor hun hadde vokst opp. Landsbyen hun nå bodde i var mannens landsby. En time og masse flotte bilder av risterasser senere kom vi frem dit. En interetnisk landsby med både Hmong, Dzao og Tzay-grupper. Jeg ble fortalt at 800 personer bodde der, og landsbyen var ganske stor. Men familiene må være på hvertfall 10 medlemmer om det skal stemme, noe som ikke er helt usannsynlig. Her så jeg gruppevis av turister noe som vitnet om turistnæring fremfor landsbyliv, som igjen styrker mine mistanker om bevisst markedsføring av etnisitet og kultur overfor turister. De jeg har snakket med bruker begrep som kultur, minoritet og "tribe" om seg selv. I tilegg var jeg nødt til å betale 15 000 dong (1 dollar) for å reise ut av Sapa by. Hvem disse pengene går til aner jeg ikke. Det var i hvertfall ikke synlig markerte minoritetsbefolkning som tok i mot bompengene...

Så nå er jeg ganske sliten og trøtt etter en søndagstur på vel halvannen mil uten å ta for hardt i. Jeg ble heldigvis kjørt hjem på moped av jentas mann. Heldigvis og heldigvis, det gikk litt for fort til at vi var 3 personer på og jeg følte meg ikke helt trygg, men jeg hadde ikke noe valg ;) I morgen skal jeg besøke en annen landsby som ligger nærmere Sapa, som sannsynligvis også er en turistattraksjon-landsby. Bistandsprosjektet jeg har som plan å studere har jeg ikke funnet noe spor av ennå, ikke en gang et utsalgssted for produktene de skilter med. Så lokalisering av "feltet" har jeg ikke klart ennå. Men muligens har jeg noen kontakter å bygge videre på, så er ganske fornøyd sånn sett.

Ellers har jeg ikke vendt meg til å være helt på egenhånd ennå, og snur meg ofte for å se etter Martin for så å huske at han er i Thailand... Spesielt å spise alene synes jeg er kjedelig og ganske ensomt. Jeg håper jeg kommer bedre i gang snart så jeg blir litt mer opptatt. Det er merkelig at oppgaven min kun er å snakke med folk...

Meg på min private balkong den første morgenen i Sapa

To Hmongkvinner jeg møtte på vei til Cat Cat Village

På vei ned til Lao Chai på den omtalte søndagsturen. Tåkete, jeg vet!