32

Så har jeg vært med 32 ganger rundt sola. 32 vintre. 32 år. Jeg fyller 32 år i dag og mini i magen runder snart 33 uker. 1 uke eldre enn da jeg kom til verden. Det begynner å nærme seg 50 dager til termin. Nedtellingen nærmer seg med stormskritt.

Dagen tilbringes hjemme, fornøyd, om ikke noe motvillig. Fornøyd fordi jeg får nyte mitt eget hjem, min egen seng, ro og fred og Iso på fanget. Motvillig fordi jeg aller helst skulle vært i bedre form, vært på jobb, bakt bursdagskaker og ikke minst krysse av de siste tingene på lista mi før mini er her. Sistnevnte har jeg forhåpentligvis noen uker til på meg ennå, men etter en liten overnatting på Lillehammer sykehus i helga fikk både Pål og jeg en liten reality check på at fødselen kanskje er nærmere enn vi tror. Det var langt fra dramatisk, bare litt uventet at vi måtte reise inn.

Det er betryggende med en fastlege som tar meg på alvor og med en fødeavdeling som heller tar en sjekk for mye enn en for lite. Hjerterytme ble målt, blodprøver tatt og en ekstra ultralyd for sjekke at lillegutt har det bra. Det hadde han, heldigvis, og det ble ettertrykkelig konstatert at det virkelig er en gutt som gjemmer seg der inne. Mor var det litt verre med. Urinveisinfeksjon/nyrebekkenbetennelse er ikke å spøke med når du er gravid. En forkortet livmorhals i tillegg (visste ikke at dette var et sjekkpunkt engang) gjorde at situasjonen ble litt mer alvorlig, selv om det ikke nødvendigvis betyr tidlig fødsel. Etter litt frem og tilbake fikk jeg lov til å reise hjem med lovnad om å holde meg mest mulig i ro ut uke 34. Etter det stoppes ikke fødsel om den skulle starte. Så klart, vi håper begge at bøllefrø venter litt lenger enn det. Jeg er takknemlig for at jeg slapp å våkne på et sykehusrom på bursdagen min... Det var det eneste jeg ønsket meg i år. 

Tankene begynner å spinne litt rundt fødsel og til alt som venter etterpå. Siden ingen vet når mini melder sin ankomst, benyttet jeg sjansen i dag til å gjenskape et bilde jeg har sett på pinterest nettopp for å huske tiden med den lille i magen. Selv om jeg tidvis føler meg som en hval (mest når jeg skal opp eller ut av senga) har jeg liksom ventet på at magen skulle bli stor nok. Det er den definitivt nå! 

Bildene er tatt med Fuji X-E1 og fått en liten redigeringsrunde i Afterlight. Til og med Iso ville være med på min lille mammafoto-session. Kanskje får jeg lurt med Pål også i helga. Dette er jo en tid vi vil huske begge to, så hvorfor ikke være med på bildet alle to (tre, eller fire om Iso gjentar suksessen)

Dette var en liten oppdatering fra denne kanten. Beklager om det ble litt for mye gravid- og babymas, men det er nå sånn livet mitt har blitt. Jeg bør strengt tatt ikke beklage det ett sekund :) I kveld blir det veggisburgere etterfulgt av svigermors rullekake. Hun var så søt og stakk innom med kake tidligere i dag til gårsdagens bursdagsbarn og meg. Veggisburgere fikset mamma og Johan i Sverige. Så, en liten feiring blir det.