Jeg føler meg priviligert i dag. Det er 100 år siden kvinner fikk retten til å stemme ved Stortingsvalg i Norge da allmenn stemmerett ble innført i 1913. Selv om 100 år høres lenge ut, er ikke denne dagen en selvfølge eller noe å trekke på skuldrene av. Retten til å stemme ble kjempet for, og selv om vi i Norge gjerne tenker at valg bare er valg, det spiller ingen rolle hvem som styrer landet vårt eller vi har det så godt uansett bør vi kanskje ta et øyeblikk og tenke over hvor priviligerte vi er.
I land som Brunei og De Forente Arabiske Emirater har ikke innbyggerne stemmerett på nasjonalt nivå, og i Saudi Arabia har ikke kvinner stemmerett i det hele tatt. De kan heller ikke stille til valg. De siste månedene har hele det offentlige Norge engasjert seg i valget. Det har vært åpne valgdebatter etter valgdebatter i alle media og spesielt unge oppfordres til å stemme. Det har vært minimalt med drittkasting og smøring, foruten gratis vafler, roser, buttons og et og annet bompengestunt. Kanditatene kommer fra alle kanter av landet, fra ulike samfunnslag, begge kjønn er representert og det er et bredt spekter når det gjelder alder. Religiøs tilhøring, livsstil eller legning er ikke avgjørende for om en kanditat kan stille. Valgkampen har ikke vært blodig. Ingen av kandidatene har blitt overfalt eller myrdet av sine rivaler, kriminelle konstellasjoner eller av sinte folkemasser. Ingen har blitt fengslet eller værre for å ytre sine meninger offentlig, uavhengig av grad av realisme, ekstremisme, fundamentalisme eller revolusjonisme (eller andre ismer som sexisme, kommunisme, kapitalisme). I morges var det ingen voldsomme demonstrasjoner eller gatekamper utenfor mitt valglokale. Jeg som kvinne ble ikke stoppet ved døren og sendt hjem. Det var en haug med ulike stemmesedler å velge imellom og jeg kunne endre på dem om jeg ønsket. Det var ingen som tilbød meg en TV eller penger for å stemme på et bestemt parti eller truet meg eller min familie på livet. Jeg ble møtt med respekt mens valgkort og legitimasjon ble sjekket og jeg ble krysset av på lista. Min stemme ble stemplet og jeg fikk legge den i urna uten dramatikk. Jeg kunne gå ut av valglokalet men en ro og visshet om at det hele gikk rolig og ordentlig for seg, og at min stemme betød noe - at den vil bety noe.
Å stemme er både en rettighet og en plikt. Det er faktisk en menneskerett. Det er å være en del av noe større enn deg selv. Så, bruk stemmeretten din! Hvis ikke mister du også retten til å klage de neste fire årene... Godt valg, alle sammen!
 |
| Bruk stemmeretten din! |
