Etter fire fantastiske dager med tempeleventyr gikk turen videre til Thailand og Koh Chang - elefantenes øy. Planen var klar: Strandliv og avslapping! På forhånd hadde vi booket 6 netter på et lite resort som het Warapura i nærheten av Lonely Beach. Min kjære, tilgi meg, er en litt utålmodig reiser, så vi fløy fra Bangkok til Trat, en bitte liten flyplass på fastlandet, for deretter å reise videre med minibus og båt. Som fra Bangkok til Siem Reap har Bangkok Airways monopol, men flybillettene hadde litt hyggeligere pris på denne strekningen. Så en times flytur pluss 30 minutter i minibuss senere nådde vi ferga som skulle ta oss med til Koh Chang. Pål målte avstanden med øynene og sa at "dette skal vel gå fort unna!" og var ganske så fornøyd. Jeg minte han på at en ikke bør jinx'e ting slik og at "This is Thailand" eller populært sagt TIT. Som det meste i Thailand gikk ferga etter timeplanen, men med ett litt mer behagelig tempo enn enkelte ønsket seg, uten å bli gretten av den grunn. Personlig er jeg ganske så tålmodig når det kommer til reising og transport. En får jo ikke gjort så mye annet enn å flyte med. Hey, 33 timer med tog fra Chennai til Goa var et eventyr for meg. Reising er så mye mer enn å komme seg fra A til B. Jeg godtar det, og ser på det som en opplevelse, andre ikke fullt så mye. Fergeturen tok kun 40 minutt den!
Humøret steg litt da vi begge ikke kunne hjelpe å være skadefro da et ungt par på samme minibuss som oss ble droppet av 15 meter fra piren for sitt beach resort. Det lyste Kao San Road scam lang vei! Jeg har ikke så mye medlidenhet til overs for folk som ikke har vett nok til å bruke google... En berg og dalbane av et veisystem senere kom vi frem til Warapura, vårt hjem for den neste uka. Vi endte opp med å måtte smake litt på vår egen karma. Selv om stedet hadde fått blandede tilbakemeldinger på TripAdvisor, valgte vi å rasjonalisere dem vekk med at "folk har nok vært for kravstore" og at "for den prisen kan en ikke forvente all verdens". Så var det jo dem som priste Warapura opp i skyene. Relativt sett, etter nærmere inspeksjon av Lonely Beachs tilbud valgte vi nok det beste. Det er bare så synd at et sted som kunne vært virkelig fantastisk om det hadde blitt vedlikeholdt bedre, ender opp med å være som det var. Et friskt lag med maling, nye solsenger, en god rens av bassenget, og ikke minst anskaffing av madrasser som er mykere enn golvet og stedet hadde vært perfekt! Paradis rett og slett. Det er så trist å se et slikt potensial bli uutnyttet.. Den private balkongen, stab'en og restauranten reddet oppholdet! Vi satt ute hver kveld og klisjèmessig så solen gå ned med litt godt drikke for hånden.
 |
1: Winecooler på balkongen må til. 2: Not so Lonely Beach som vi døpte den. 3: Utsikten vår. 4: Lokal flora. 5: Slik så bungalow'ene ut! 6: Restauranten på Warapura. Sjekk hengekøyene! 7: Pål slapper av på balkongen. 8: Kjæresteknips. 9: Solnedgang, veldig romantisk!
|
Lonely Beach omtalt som
backpacker's heaven var nærmeste strand, og var tro mot sitt navn. Flust med backpackere! Pål og jeg innså at vi var for voksne (!) for raveparties på stranda og den typen ting og skygget unna.Vi fant oss heller et rolig stykke strand på utkanten av Lonely Beach utenfor rekkevidde for fyllesyke backpackere og vi sa oss fornøyde med det. Vi var tro mot planene og var strandløver store deler av uka. Men en ting måtte vi teste ut:
Tree Top Advendure Park! Kort fortalt, lek apekatt for en dag.
Da jeg gjorde feltarbeid i Chiang Mai hadde jeg kjempelyst til å teste ut Flight of the Gibbon, som visstnok er mye større en Tree Top på Koh Chang, men jeg hadde ingen å dele opplevelsen med. Da jeg fant ut at det fantes noe lignende på Koh Chang var ikke Pål lei å be. Dette så spennende ut! Konseptet er at en godt sikret med sele og sikkerhetstau klatrer, balanserer og slenger seg i tretoppene gjennom ulike hinderløyper og taubaner eller zip lines om du vil. Altså, som apekatter! Hysterisk morsomt og ikke minst utfordrende. Personlig hadde jeg kun dødsangst to ganger. Jeg er forundret over at jeg har ervervet en smule høydeskrekk og noe som må kalles respekt for eget liv og helse i "voksen" alder. Greia er at hvis høyden blir for abstrakt, som f.eks fra Eiffeltårnet, finnes jeg ikke redd. Hallo, jeg dør jo om jeg faller ned. Om jeg derimot kan overleve fallet, men bli skikkelig skadet eller grønnsak, DA er jeg livredd. Og jeg hadde ikke lyst til å teste hvor vondt det var å falle selv med sele... Og et lite tips til dem som skal begi seg ut på noe lignende, Conversesko er ikke de beste for linedansing, sånn basert på sålen.
Vi hadde det kjempemoro (til tross for uforskammede og trege russere i gruppen vår) og fikk virkelig sprengt noen grenser! Og jeg innså at jeg ikke var i så dårlig form som jeg trodde. Ikke værst! Høydepunktet var en 100 meter lang taubane fra 22 meters høyde! Ja, vi klatret opp i treet og gikk over denne hengebrua:
.JPG) |
| Plattformen du ser er 22 meter over bakken! |
Et restauranttips: Hvis du er smålei av thaimat (ja det går an) så besøk Barrio Bonito! Herlig mexicansk mat, og eieren har faktisk mexicanske aner. Kjempegode frozen margaritas også btw. Du finner den på Lonely Beach. Ikke på selve stranda, vel og merke. Men det er ikke stort, så bare spør om veien om du ikke finner det. Anbefales på det sterkeste! Get it?
I neste reisebrev, som vil komme veldig snart, vil jeg skrive litt om Koh Maak, det neste stoppestedet på drømmeferien vår. Håper du likte å lese om Koh Chang. For mer tips, bare spør :)
.JPG)
