Plutselig kom hverdagen igjen, og essayskriving står på agendaen. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse på noen at jeg er treg med å komme i gang, og at skippertak trolig vil prege min nære fremtid. Vel, hvis en skal se nærmere på det, så er jeg egentlig tidlig ute, siden fristen ikke er før den 10. september, men i mellomtiden skal Je et mon maman à Paris! for å feire mammas 60 års-dag, så etter planen må jeg strengt talt være ferdig mandag (natt... Jeg er realistisk her). Og det er lettere sagt enn gjort.. Etter et minor breakdown i går (Med utbrudd som "Jeg vil slutte på master og ta meg jobb på Kiwi!" og "Hva fudge menes med å problematisere feltobservasjoner når en nesten ikke har noen?!") stilte M opp som mental søppelbøtte, og noen tårer senere hadde jeg en aldri så liten disposisjon på gang. Så i dag skulle være den store skrivedagen!
Men akk, nei. Så lett skulle det ikke være.. En tanke her, og et flashback der, og jeg er milevis fra fokus. Det kribler i hele kroppen, og jeg klarer ikke å sitte stille. Jeg går rundt og fniser og smiler for meg selv, og lengter etter å reise fra Bergen.. Tirsdag... Tirsdag! Jeg gleder meg!
