Er vel på tide å oppdatere litt.. Ikke at det har skjedd så mye (interessant/spennende/positivt, take your pick) siden sist og siden jeg har gått lei av å skrive at jeg venter og venter, og er enda mer lei av aktiviteten venting i seg selv, har det ikke vært store trangen til å skrive noe mer om akkurat det (Dere har hørt det nok allerede!). Men jeg kan skrive litt likevel for å få tiden til å gå..
Siden siste felttur (eneste felttur, vel og merke) har hver dag gått med til å tenke at i morra løser det seg, og om ikke i morgen, så i alle fall dagen etter, over helgen, neste uke.. Og vips hadde det gått 3 uker. Tidligere hadde problemet mitt vært at jeg hadde en tolk, men ingen steder å dra. Når jeg endelig fikk fikset et sted å dra, var tolken ikke lenger tilgjengelig. Så, jeg måtte vente og skruppelløst håpe at denne tolken, mitt eneste håp, ikke fikk drømmejobben hun hadde søkt på. Jeg har spurt meg selv utallige ganger hvorfor alt har gått galt, og har ennå ikke funnet et svar. Jeg har gitt Thai-tid skylla mesteparten av gangene, men etter å ha snudd situasjonen rundt kommet frem til at det er poengløst. Hadde en person fra f. eks Nigeria kommet opp på sos.ant. instituttet på UiB og spurt om hjelp fra en masterstudent til å oversette fra norsk til engelsk på et feltarbeid i la oss si indre Troms, tviler jeg på at noen ville ha sluppet alt de hadde og blitt med denne personen. Så hvorfor skulle jeg ha mer flaks? Ting funker rett og slett ikke slik.
Resten av gangene har jeg derfor tenkt at det hele er min feil, men det hjelper heller ingenting og er langt fra konstruktivt. Spesielt siden alt er utenfor min kontroll siden jeg har gjort alt jeg kan og er totalt avhengig av andres hjelp og kontakter, ergo det kan ikke være min feil, ikke alene i hvert fall. Vennlige sjeler rundt meg sier bare at jeg har vært maks uheldig. Trøstende ord (som har hjulpet meg mye), men heller ikke konstruktivt. Det betyr jo at alle de andre i klassen min har vært maks heldige for at de har kommet godt i gang med sine prosjekter. Jeg tror på tilfeldigheter, men også på sannsynligheter, og sannsynligheten for at de ikke har påvirket sine situasjoner selv med hardt arbeid og planlegging (og gode antropologiske evner, så klart) er liten. Jeg tror mer at jeg har havnet i situasjoner jeg umulig kunne ha forespeilet, og derfor ikke har hatt noen plan eller sikkerhetsnett for å komme meg gjennom det. Jeg er en planlegger av natur med en tendens til å (over)analysere en hver faktisk og mulig situasjon (kontrollfrik, vil kanskje noen si *kremt*) og jeg liker å tro at 3,5 halvt år med antropologi har gitt meg en viss antropologisk tankemodell, så i bunn og grunn er det ingen forklaring på hvorfor alt har gått til helvete (gjentatte ganger) med akkurat meg og ikke de andre. Det eneste jeg har skyld i er å naivt reise halve jorden rundt uten å kunne vietnamesisk/thai/hmong og håpe på at alt ville gå i orden så lenge prosjektbeskrivelsen var god. Og det var den! Så hvorfor stoppet ingen meg og sa ”Oda, har du virkelig tenkt godt nok gjennom det her?”. Og hvorfor sa en avgjørende person for min feltarbeidssituasjon til Martin at Vietnam var håpløst, men at Thailand var et bedre valg? Og hvorfor i alle dager trodde jeg selv at Thailand ville være noe annerledes? Essensen i det hele er kontakter, kontakter, kontakter! Uten nettverk kommer du ingen steder. Og gitt den politiske situasjonen i Vietnam, var rådet jeg fikk å danne kontakter under radaren. Noe jeg straks etter ankomst skjønte ikke var lett, og 2,5 måned senere innså at aldri ville skje i tide. Det jeg ikke har skjønt før nå er at det tar minst like lang tid i Thailand og at folk ikke kan slippe alt de har i hendene for å hjelpe en ukjent uviktig masterstudent fra andre siden av jorda. Uansett hvor pent jeg ber eller hvor mye jeg maser.
Realiteten er at jeg har 2 måneder før jeg må hjem å skaffe 6 måneders verdt data på, a.k.a Mission Impossible. Oppdraget starter i morra, men jeg har mistet den lille gnisten jeg hadde og reiser kun av plikt og som et resultat av indirekte tvang signert Lånekassen med beskjeden 50 000 norske kroner ekstra i lån. Det er ikke noe liv å leve, men jeg har ikke stort valg. Pessimistisk, jeg vet, men det er slik det føles akkurat nå. Ikke en gang en uke i Malaysia hadde noe effekt på motivasjonen min, og jeg klarte ikke en gang å puste lettet ut da jeg fikk sms fra tolken om at hun ikke hadde fått jobben og at vi kunne reise i morra. Apatisk har jeg nå pakket feltsekken for en ukes tid. Mirakler har visstnok skjedd før, så det kan vel også skje meg at motivasjonen og engasjementet kommer tilbake. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fremdeles brant for prosjektet mitt slik jeg gjorde for kun 3 uker siden, men akkurat nå vil jeg bare komme meg gjennom det, få semesteret godkjent, så finne ut hva jeg vil senere. En masteravhandling basert på 8 uker i felt har jeg aldri hørt om før (Skrivebordsantropologene unntatt) og jeg vet ikke om jeg kan stå for en slik. Hadde jeg ikke skammet meg så mye over min egen mislykkethet, men ironisk nok samtidig vært så naivt sta, hadde jeg reist hjem for lenge siden…
Planen var egentlig å skrive om turen til Kuala Lumpur og Langkawi, ikke å spre min egen pseudo-filosofiske pessimisme, men slik ble det nå bare.. Noen bilder kan dere likevel få:
Siden siste felttur (eneste felttur, vel og merke) har hver dag gått med til å tenke at i morra løser det seg, og om ikke i morgen, så i alle fall dagen etter, over helgen, neste uke.. Og vips hadde det gått 3 uker. Tidligere hadde problemet mitt vært at jeg hadde en tolk, men ingen steder å dra. Når jeg endelig fikk fikset et sted å dra, var tolken ikke lenger tilgjengelig. Så, jeg måtte vente og skruppelløst håpe at denne tolken, mitt eneste håp, ikke fikk drømmejobben hun hadde søkt på. Jeg har spurt meg selv utallige ganger hvorfor alt har gått galt, og har ennå ikke funnet et svar. Jeg har gitt Thai-tid skylla mesteparten av gangene, men etter å ha snudd situasjonen rundt kommet frem til at det er poengløst. Hadde en person fra f. eks Nigeria kommet opp på sos.ant. instituttet på UiB og spurt om hjelp fra en masterstudent til å oversette fra norsk til engelsk på et feltarbeid i la oss si indre Troms, tviler jeg på at noen ville ha sluppet alt de hadde og blitt med denne personen. Så hvorfor skulle jeg ha mer flaks? Ting funker rett og slett ikke slik.
Resten av gangene har jeg derfor tenkt at det hele er min feil, men det hjelper heller ingenting og er langt fra konstruktivt. Spesielt siden alt er utenfor min kontroll siden jeg har gjort alt jeg kan og er totalt avhengig av andres hjelp og kontakter, ergo det kan ikke være min feil, ikke alene i hvert fall. Vennlige sjeler rundt meg sier bare at jeg har vært maks uheldig. Trøstende ord (som har hjulpet meg mye), men heller ikke konstruktivt. Det betyr jo at alle de andre i klassen min har vært maks heldige for at de har kommet godt i gang med sine prosjekter. Jeg tror på tilfeldigheter, men også på sannsynligheter, og sannsynligheten for at de ikke har påvirket sine situasjoner selv med hardt arbeid og planlegging (og gode antropologiske evner, så klart) er liten. Jeg tror mer at jeg har havnet i situasjoner jeg umulig kunne ha forespeilet, og derfor ikke har hatt noen plan eller sikkerhetsnett for å komme meg gjennom det. Jeg er en planlegger av natur med en tendens til å (over)analysere en hver faktisk og mulig situasjon (kontrollfrik, vil kanskje noen si *kremt*) og jeg liker å tro at 3,5 halvt år med antropologi har gitt meg en viss antropologisk tankemodell, så i bunn og grunn er det ingen forklaring på hvorfor alt har gått til helvete (gjentatte ganger) med akkurat meg og ikke de andre. Det eneste jeg har skyld i er å naivt reise halve jorden rundt uten å kunne vietnamesisk/thai/hmong og håpe på at alt ville gå i orden så lenge prosjektbeskrivelsen var god. Og det var den! Så hvorfor stoppet ingen meg og sa ”Oda, har du virkelig tenkt godt nok gjennom det her?”. Og hvorfor sa en avgjørende person for min feltarbeidssituasjon til Martin at Vietnam var håpløst, men at Thailand var et bedre valg? Og hvorfor i alle dager trodde jeg selv at Thailand ville være noe annerledes? Essensen i det hele er kontakter, kontakter, kontakter! Uten nettverk kommer du ingen steder. Og gitt den politiske situasjonen i Vietnam, var rådet jeg fikk å danne kontakter under radaren. Noe jeg straks etter ankomst skjønte ikke var lett, og 2,5 måned senere innså at aldri ville skje i tide. Det jeg ikke har skjønt før nå er at det tar minst like lang tid i Thailand og at folk ikke kan slippe alt de har i hendene for å hjelpe en ukjent uviktig masterstudent fra andre siden av jorda. Uansett hvor pent jeg ber eller hvor mye jeg maser.
Realiteten er at jeg har 2 måneder før jeg må hjem å skaffe 6 måneders verdt data på, a.k.a Mission Impossible. Oppdraget starter i morra, men jeg har mistet den lille gnisten jeg hadde og reiser kun av plikt og som et resultat av indirekte tvang signert Lånekassen med beskjeden 50 000 norske kroner ekstra i lån. Det er ikke noe liv å leve, men jeg har ikke stort valg. Pessimistisk, jeg vet, men det er slik det føles akkurat nå. Ikke en gang en uke i Malaysia hadde noe effekt på motivasjonen min, og jeg klarte ikke en gang å puste lettet ut da jeg fikk sms fra tolken om at hun ikke hadde fått jobben og at vi kunne reise i morra. Apatisk har jeg nå pakket feltsekken for en ukes tid. Mirakler har visstnok skjedd før, så det kan vel også skje meg at motivasjonen og engasjementet kommer tilbake. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fremdeles brant for prosjektet mitt slik jeg gjorde for kun 3 uker siden, men akkurat nå vil jeg bare komme meg gjennom det, få semesteret godkjent, så finne ut hva jeg vil senere. En masteravhandling basert på 8 uker i felt har jeg aldri hørt om før (Skrivebordsantropologene unntatt) og jeg vet ikke om jeg kan stå for en slik. Hadde jeg ikke skammet meg så mye over min egen mislykkethet, men ironisk nok samtidig vært så naivt sta, hadde jeg reist hjem for lenge siden…
Planen var egentlig å skrive om turen til Kuala Lumpur og Langkawi, ikke å spre min egen pseudo-filosofiske pessimisme, men slik ble det nå bare.. Noen bilder kan dere likevel få:
 |
| Kuala Lumpur sett fra Menara Tower |
 |
| Landemerket Petronas Twin Towers |
 |
| Strandliv på Langkawi |
 |
| Solnedgang på Langkawi |
