Life through my lens

Hjemme igjen

2012-02-03T14:01:00.000+01:00

Og det til bitende kulde! Det gjør vondt i marg og bein. Litt kontraster fra herlige Thailand!:

Jeg foretrekker det første alternativet. Så da er det kanskje greit at denne frøkna skal holde seg inne resten av dagen og teste ut husmorevnene. Altså rydde og vaske litt og bake noen godsaker til spontan-bursdagsvors med gode venner i morra. Vet ikke om husmortilværelsen er min greie, but don't knock it untill you've tried it, eller noe sånt.

Feriebloggingen falt litt igjennom kan du si, siden Pål og jeg heller prioriterte å perfeksjonere latskap. Og vi klarte det veldig godt også. Så jeg skal blogge litt på etterskudd i nærmeste fremtid. Har noen ferieopplevelser og tips jeg gjerne vil dele, pluss skryte av mitt nyeste kamerakjøp: Fuji Instax Mini 7s, en bursdagsgave til meg selv, fra meg selv. En skal jo være sin egen beste venn, sant? Testet det ut i Bangkok dagen jeg kjøpte det og det var (altfor) moro. Hverdagsmagi! Bare se her:

De to første bildene med Instax Mini'en min! Måtte bruke Hipstamatic her for å få det digitalt siden jeg ikke har scanner.

Instax Mini 7s! My new baby :D

Vi skal nok ha det mye moro fremover. Instant photography is not dead!

Kunne virkelig tenkt meg å vært lenger i Bangkok. Er så mye å se, oppleve, og ikke minst fotografere! Ikke fikk jeg tak i mer enn 3 ruller med film heller. Og værst av alt, jeg mistenker at jeg ikke har satt filmen rett i Spinneren min :o Har tatt mange bilder nå, men fortsatt mange igjen.. Det lukter muffens... Trolig jeg gråter en skvett over de tapte panoramaene.. Noen ganger trenger en bruksanvisningen.

Ha en flott helg alle sammen! Stay warm!

Ferieblogging: Siem Reap & Angkor

2012-01-19T10:06:00.000+01:00

En liten feriebloggpost:

Nå har vi nytt en kort uke her på Koh Chang etter 4 dager i Siem Reap. Kambodsja var en overraskelse, og selv om vi så frem til strandliv i Thailand skulle vi begge gjerne ha opplevd mer av hva landet har å by på. Hadde vi bare hatt mer tid! Så det får bli "neste gang".

En barndomsdrøm ( ja, jeg var nerd også som barn...) gikk i oppfyllelse med tre dagers tempelsafari i Angkor. Helt siden vi fikk kabeltv hjemme som 10-åring har jeg drømmende sett på Discovery Channel og History Channel om de gamle, stårslåtte "jungeltemplene" i Angkor og tenkt: èn vakker dag! Takk Pål for at du ville hjelpe til med å oppfylle den drømmen!

Selv om jeg vet at masseturismen også har nådd Kambodsja, og ikke minst Angkor, ble jeg overrasket over hvor mye folk som var ute etter samme opplevelse som oss. Tidvis gikk vi i kø... Gjerne etter enorme russiske turistgrupper... Heldigvis var vi early birds og det var ikke før klokken nærmet seg 9 at køtraskingen startet. Vi hadde satt av 3 dager til å se de tre 'viktigste' tempelområdene, men det er mulig å få med seg mye på 1 dag, fant vi ut. Men for all del: Start tidlig!

Dag 1 stod vi opp klokka 4 for å få med oss soloppgangen over Angkor Wat, tempelet som de fleste tenker på som Angkor. Det var et eventyr! Noe av det vakreste jeg har sett. Anbefales på det sterkeste! Vi vandret så rundt og utforsket tempelområdet på egenhånd og tok et tonn med bilder. Rett før turistgruppene toget inn satte vi oss i Tuk-Tuk'en igjen og dro tilbake til hotellet. Staben på hotellet hadde tilogmed fikset en frokostpakke til oss som vi spiste før sola gikk opp, snakk om service! Resten av dagen slappet vi av på hotellet ved bassenget mens vi reflekterte over hvor heldige vi er som har muligheten til å oppleve noe så spennende. Luksus...

Soloppgang over Angkor Wat!

Meg inne i tempelkomplekset

Et av Angkor Wats 5 tårn

Angkor Wat, igjen.

Dag 2 besøkte vi Angkor Thom, den gamle Khmer-hovedstaden som også ligger i Ankor Arkeologiske Park (kjent fra Tomb Raider om noen lurte). Målet var Bayon, tempelet med de mange "Buddha-ansiktene", som pryder så mange postkort fra Siem Reap. Vi reiste tidlig også i dag og var på plass rundt 8. Dedikerte, med andre ord. Da Tuk-Tuk-mannen droppet oss av ved Bayon tenkte vi begge: Er dette alt? På bildene ser det så storslått ut.. Bayon var ikke like stort som vi hadde trodd og var 'unnagjort' på litt over en time med minnekortet godt over halvfullt. Vi tok de ikoniske postkort-motivene selv, og var svært fornøyde. Siden vi hadde trodd at Bayon skulle ta hele dagen utforsket vi resten av den gamle byen og fant flere spennende templer vi var glade for at vi tok oss tid til. Vi klatret også opp Baphuon (en utfordring for de med høydeskrekk) og fikk med oss Terrace of the Elephants, en 300 meter lang murterrasse utsmykket med blant annet elefantskulpturer, som ble brukt for offisielle seremonier i det gamle Khmerkongedømmet. Resten av dagen ble brukt ved bassenget på hotellet (ser du et mønster?).

Bayon-tempelet

Bayon-tempelet sett fra avstand

Baphuon: Her må det klatres!

Men utsikten var verdt det!

Terrace of the Elephants

Dag 3 besøkte vi Ta Phrom som populært kalles 'jungel-tempelet' der trærne har tatt over og truer deler av tempelkomplekset. Også denne dagen reiste vi tidlig for å unngå massene. Ta Phrom var en personlig favoritt! Forholdsvis rolig og stille og hadde en helt spesiell atmosfære over seg. Og mange mange gode fotomotiv ikke minst! Som Pål sa, vi trenger ingen guide. Vi er jo her for å ta bilder! Og det var vel mottoet for tempelsafarien vår i Siem Reap. Og derfor jeg mener at det er mulig å få med seg alt vi besøkte på en dag, om en er effektiv og ikke har noe imot litt køtrasking. Vi unngikk dette ved å starte tidlig, så å dele det opp slik vi gjorde og dermed ha resten av dagen til å slappe av eller gjøre andre ting i Siem Reap er en god idè. For å likevel lære litt mer om historien bak Angkor og alle templene besøkte vi Angkor National Museum hvor en kan bruke hele dagen til å lese seg trøtt på Angkor-info om en vil. Kanskje lurt å gjøre dette først, ved litt ettertanke. Så konklusjonen er som følger: Start tidlig og du MÅ ikke ha guide. Jeg er aldri noe glad i slike type turer selv, i hvertfall ikke i stoooore grupper.

Ta Phrom

Et tre har vokst seg inn i tempelet

Ta Phrom fikk meg til å føle meg litt som Indiana Jones... Haha

Dette ble et ~~altfor~~ langt innlegg om vårt besøk til Kambodsja og Angkor. Men jeg vil så gjerne vise hvor fantastisk det er! E-visum gjorde innreise utrolig lettvint og praktisk talt ingen kø i immigrasjonen. Mulig vi var heldige, men likevel. Kambodsja ga mersmak og anbefales virkelig. Skal du til Siem Reap og vil bo på et mindre hotell med god service og eget basseng? Da bør du bo på Bunwin :)

I morgen går turen videre til Koh Mak! Vi gleder oss! Et innlegg om Koh Chang får komme senere. Nå hopper jeg i bassenget!

Endelig ferie!

2012-01-09T11:35:00.000+01:00

Vi har endelig startet ferien og er i Bangkok! I dag har vi vært litt turister og fått med oss Grand Palace i 32 varmegrader... Masse knipsing, selvfølgelig. I morra bærer det videre til Kambodsja og Siem Reap. Resten av dagen skal nytes med Spa på det fantastiske hotellet vi bor på, S31, før vi satser på en god middag og skybar på Lebua State Tower.

Noen bilder fra BKK:

Utsikt fra hotellrommet. Not bad!

Grand Palace

Og mer Grand Palace

Artige figurer

Hipstaprint @ Grand Palace

Hipstamatic er med, som alltid!

Rooftop pool @ S31. Nice!

Satser på litt ferieblogging tidvis :)

2011 i bilder!

2011-12-31T18:45:00.000+01:00

Her blir det ingen nyttårsfest i år. 2 stk syke sofadyr holder huset i kveld med feber på skift. Ja, det er lov å surve litt, for jeg elsker nyttår! All gleden, håp og optimisme blandet med lystige bobler, pyntede venner og fyrverkeri. Synd slikt bare kommer èn gang i året. Det ble 1 romjulsfest før feberen tok oss, og romjula har derfor gått stille for seg. Til tider har det vært grusomt kjedelig, spesielt å vite alt en går glipp av. Men sånn er det nå bare. For å underholde meg selv har jeg laget en liten bildesamling for å oppsummere 2011:

For et år det har vært! Hektisk mest av alt, strevsomt til tider, men mye, mye glede og kjærlighet. Det har gått veldig fort, selv om det har vært langt på mange måter. Jeg gleder meg veldig til det nye året og alle mulighetene det byr på. Og ikke minst, feire-ferie til Kambodsja og Thailand med avreise om 1 uke! Herlig!!

For det nye året har jeg som forsett å bruke mer tid på min, kjære, venner og familie og mindre på tv'en, komme meg opp av sofaen, lære meg å lage ny og spennende mat, lese fler bøker, ta flere fotosafarier og ikke minst: komme et steg nærmere drømmejobben!

Ønsker dere alle en fantastisk nyttårsaften og et rigtig godt nytt år!

Merry Clickmas!

2011-12-28T13:42:00.000+01:00

Romjulsfri! Min favorittdel av jula. Endelig kan jeg slappe av, senke skuldrene og puste ut. Det var noen hektiske og nervepirrende dager opp mot eksamen, for å si det mildt! Jeg var helt skjelven de siste dagene før, men selv om jeg var spent var jeg veldig klar for å få det overstått. Å ha jobbet så lenge og intenst med å fullføre avhandlingen har gjort at oppgaven har blitt veldig personlig for meg. Kanskje litt for personlig, så jeg var aller mest redd for å høre hva andre syntes om den, mer enn selve eksamen. Rart, siden det er hele poenget: Dele mine funn med omverdenen. Etter 2 år hadde dagen kommet. Så fikk det bære eller briste!

Og det kunne ikke gått bedre! Jeg er så overlykkelig! Ubeskrivelig følelse å få lønn for alt strevet, slitet, frustrasjonen, grublingen, ensomheten, listen er lang... For en måte å avslutte på! Jeg er nesten i sjokk fremdeles..

Norway from above! Tatt på flyet til Bergen

Julen har vært fin og jeg har kost meg med god samvittighet sammen med mine nære og kjære. Og det har jeg planer om å fortsette med en stund til. Og snart er det ferie! Jeg gleder meg sånn! Og jeg har fått så mye fint! Til og med litt kamerasnacks. Fra min kjære fikk jeg en Lomography Spinner! Jeg er ekstatisk, det er så stilig, kan ikke vente med å teste det ut på ferie! Av min kjære far fikk jeg videokamera, og det hadde jeg ikke forventet i det hele tatt. Fantastisk! Jeg har også arvet et gammelt Agfa 120 filmkamera av onkelen min, som jeg er skikkelig spent på å prøve. Det er uvisst om det funker, men det er uansett en dekorasjon i seg selv. Så, for å stjele Nikons slagord: Merry Clickmas!

Spinneren min! Mer info kommer senere.

Spinneren har vater så du kan passe på vinkelen mens kameraet "spinner" og lager magiske panoramafoto!

Mitt bittelille digitale HD-kamera :D

Mitt nyeste familiemedlem. Er det ikke vakkert?

God Jul!

La Sardina: De første bildene

2011-12-14T13:01:00.001+01:00

Jeg har egentlig hatt bildene en god stund, men har ikke hatt tid eller overskudd til å vise dem frem. Før nå, that is! Blir et kjapt innlegg i "lunsjpausen" min fra eksamenslesning. Å, som jeg gleder meg til å dra litt oftere ut med kameraene mine! For ikke å snakke om knipse masse masse masse ferie-lomos!

Det er nesten litt flaut at jeg har hatt Sardinboksen min siden juni/juli og at det rakk å bli høst før filmen var tatt ut. Og at det nå er vinter med snø/ishelvete gjør det ekstra koselig å se på sommerminnene. Picknic i parken, strandkos i sola, så de første høstfargene. Jeg var spent på hva La Sardina hadde å by på. Det virker veldig plastisk (?), mer plast enn lille frøken Diana, og er veldig, veldig lett.

Hipstaprint av La Sardina tatt tidligere i høst

Jeg mistenkte at resultatene kanskje ikke ble like bra som med Diana Mini, at jeg fikk veldig mye light leaks, så jeg var veldig spent. Spesielt på hvor godt det stemte at kameraet er veldig bra for portrett/selvportrett. Og jeg ble skikkelig overrasket! Positivt overrasket. Filmen jeg brukte var en helt ordinær C41 fargefilm 100 ISO fra Lomography. Og bildene ser nesten kryssprossesserte ut! Fantastisk moro, synes jeg selv. Så her kommer et lite utvalg:

Grilling i parken

Happy-Pål

Fotosafari på det gamle industriområdet ved jernbanen

Mjøsa en høstkveld. Ser kryssprossesert ut, sant?

Keeping track, høhøh

Tester dobbeleksponering.

Høsthimmel

Ingen light leaks, klare, skarpe bilder, uforutsigbarheten er der likevel, spesielt med tanke på fargeresultat, så absolutt et kamera jeg liker og anbefaler. Jeg synes light leaks kan være sjarmerende, men trenger ikke effekten på alle kameraene akkurat. Som det meste (alt?) fra Lomography betaler du MYE for design, så jeg er enig i at det er mye å betale for et lo-fi kamera i plast. Men liker du stilen, er det verdt pengene. Finnes langt dyerer hobbyer, som... Golf! Biler! Og for meg får kameraene meg ut på tur, får tankene til å vandre, og jeg liker det. Om blitzen til La Sardina blir billigere skal jeg vurdere det. Kan jo være gøy å bruke kameraet inne og i low-light settinger. Jeg gleder meg allerede til neste rull! Til å ha tid til fotosafarier igjen. Og til å teste ut Vilia, ikke minst. Må prøve å få til det før jeg reiser på ferie, går det?

Blåmandag, igjen

2011-12-12T11:58:00.000+01:00

Snart er det eksamen. Jeg veksler mellom komatøs og livredd, og grubler over om det egentlig er mulig å føle seg slik. Jeg lengter sånn etter å bli ferdig med stor F, men har så nerver. Nerver for å høre dommen, den profesjonelle dommen over sidene jeg har slitt med så lenge. Jeg blir nesten litt kvalm når jeg tenker på at noen sitter å leser dem akkurat nå. For ingen andre enn veileder og jeg har sett dem. Faktisk, så har ingen spurt heller, men jeg vet ikke om de hadde fått lov om de faktisk hadde spurt. At oppgaven skal føles så personlig? Det håper jeg at jeg kommer over. Men det er andre ting jeg ikke kommer over. Som stadig gnager.

Jeg burde ikke blogge når jeg er i det humøret her. Men livet er ikke solskinn hele veien heller. Bloggen er ingen dagbok, men noen ganger føles det godt, i alle fall der og da, å få sagt mitt uten å få sauestirr eller flakkende blikk tilbake. Jeg føler meg litt lost om dagen, eller litt "betwixt and between". Ting er så usikkert og det hadde vært godt med litt støtte, å bli hørt. Jeg føler at alle kjører sitt eget løp, og jeg falt av i svingen for lenge siden. Selv om jeg har en fantastisk kjæreste som ikke er noe annet enn støttende, så er ikke alltid det nok. Tilgi meg min passiv-agressitivitet, men hvor ble det av resten? Jeg vet at jeg har trukket meg unna, vært asosial og ensporet, men det har vært på grunn av oppgaven. Det har vært nødvendig, ikke et bevisst valg. Så hva nå?

Jeg burde lese til eksamen nå, virkelig! Ikke skrive lange sytete blogginnlegg om hvor sliten jeg er og hvor mye jeg hater tingenes tilstand og stadig drømmer meg bort... Heldigvis har jeg slettet det meste. DET var vel snilt av meg?

Levert!

2011-12-02T16:13:00.000+01:00

Ubeskrivelig lettelse! Jeg rakk fristen og fikk levert masteren på onsdag! Ikke helt uten dramatikk selvfølgelig. Fikk et aldri så lite mini-sinne-rope-banne-sværte-gråte-banne litt mer-anfall over en totalfil som ble ALTFOR stor. Så måtte leke frøken detektiv, og fant til slutt ut at det ikke var så lurt å ha bilder i RAW.. Doh! Glad det bare var så enkelt.

Så nå er jeg 10 kg lettere tror jeg.. Ikke at det har gått helt opp for meg ennå. Jeg prøver å ikke tenke på ting jeg ville gjort anerledes, for nå er det gjort. Jeg har levert! Da er det bare eksamen igjen.

Jeg gleder meg til å bli ferdig, til et nytt år, en ny spennende jobb, feire-ferie til Thailand og Kambodsja, og til å treffe venner og familie mye, mye oftere! Ah, nå er det lysere tider i vente!

Jeg er nok den eneste som ikke savner snø.. Synes det er helt fint med varmegrader i desember jeg. Og jula, den gidder jeg ikke tenke så mye på. Alle andre kan stresse rundt som hodeløse kyllinger og bruke sine 10 000 i snitt per nordmann på gaver ingen egentlig trenger. Hva er i veien med verden når julehandelen i Norge i 2011 forventes å nå 48 millioner kroner?! Jeg blir erlig talt litt kvalm, og skamfull.

So true! Hentet her

Jeg er ikke Grinchen.. Folk skal få julegaver, julekaker og juleklemmer! Noen ganger blir jeg bare flau over å være Norsk... Og når jeg ser kaoset og galskapen hver gang jeg er på jobb, som startet i oktober, ja da blir jeg lei.

Møt BelOMO Vilia

2011-11-14T12:18:00.000+01:00

Endelig kom Vilia i posten den lange veien fra Hviterussland! Og jeg er mildt sagt fornøyd. Så fornøyd en kan bli uten å ha testet kameraet vel og merke. Let's not get ahead of ourself... Det jeg mener er at ved første øyekast ser det lovende ut. Blenderen fungerer, ingen treghet i mekaninsmene, bemerkelsesverdig lite støv og riper. Det ser nesten ubrukt ut. Og en bonus: Blitzen til lille frøken Diana fungerer supert i Vilias hotshoe! Alltid greit å ha muligheten til å bruke blitz, selv om jeg ikke er avhengig. Så nå gleder jeg meg veldig til å teste det ut. Vi to kommer nok til å bli gode venner. Men først er det innlevering.. Null moro på meg fremover!

Noen kjappe Hipstaprints med den nye Hipstamatic-pakken Nashville. Effektiv testing på meg i dag, mao :)

Pakke!

Super selger som pakker godt inn. Det liker vi!

Fikk også med bærevesken. Ikke værst!

Første møtet med Vilia.

Alle mulige vinkler dokumenteres...

Triplet lens

Stilig design (synes jeg)

Close-up!

Tatt gjennom "view finder'en".

Funker ypperlig med Dina Mini Blitz :D

Det var dagens digresjon! Back to the books...

Kjæreste-skryt

2011-11-10T12:47:00.000+01:00

Da Pål kom hjem i går hadde han med disse til meg:

Har aldri fått så mange roser før.. Veldig romantisk! Vi hadde en kjempekoselig kveld, og cava ble det også. Tenk, på denne tiden i fjor var jeg i Thailand.. Og nå er jeg snart ferdig med masteren. Som tiden flyr! Livet blir stadig herligere.

Super-lillelørdag og 2 års-jubileum: Rosa skyer-advarsel!

2011-11-09T11:03:00.000+01:00

Jeg er litt fnisete i dag og litt ekstra fjortisforelska. Det er super-lillelørdag og 2-års jubileum! Tenk at to år har flydd forbi så fort? Det har vært de beste to årene noensinne. To år med masse latter og spennende eventyr med verden beste. Fortsatt rosa skyer og sommerfugler i magen. Lykke, rett og slett. Kan en jente ønske seg mer?

Vi er klissete fjortisforelska, og det kunne ikke brydd meg mindre at andre erter! Du er rett og slett fantastisk, kjæresten min! Takk for at du alltid er der for meg, støtter meg og får meg til å le. Takk for at du er du! Jeg elsker deg, Pål.

-Us against the World-

e-bayfristelser

2011-10-29T19:17:00.000+02:00

Jeg hadde lovet meg selv å holde meg unna e-bay etter at kontoen min ble hacket. Det var ikke noe gøy å vinne auksjoner der automatiske bud var lagt inn til flere hundre pund. Heldigvis fikk jeg ordnet det så jeg slapp å betale, men det satte skrekken i meg. Det beste er å holde seg unna, tenkte jeg. Jeg klarte det helt frem til i går..

Om jeg har nok kameraer? Nei, langt i fra! Snart kommer et Belomo Vilia i posten fra Hviterussland. Jeg gleder meg!

Bildet ovenfor har jeg lånet fra lomography

Jeg kjøpte det ganske på impuls, så jeg vet ikke så mye om det. Det skal visst være i liga med Smena-kameraene og ha det samme værsymbolsystemet, logisk innstilling med andre ord.Det ble produsert mellom 1973 og 1986, så en "oldie, but a goodie". Det tar 35 mm film, har manuelle innstillinger for full kontroll og skal visst ta ganske skarpe bilder, til å være film da. Noe av sjarmen er jo at det synes at det er film. Det har visst Hot Shoe, så mulig Diana Mini Blitzen fungerer på den? Vi får vente og se..

Apropos Smena! Mitt har det løsnet noen skruer i, så jeg må undersøke om noen har ferdigheter til å fikse det. På fotobutikken der jeg pleier å levere filmene mine til fremkalling ble jeg fortalt at de fikset gamle kamera, men prisen var 1000 kr for diagnose og deretter 1000 kr per arbeidstime! Jeg kjøpte jo kameraet for 20 dollar inklusiv porto (mener jeg å huske)! Sukk, dagens bruk og kast samfunn...

Master-innspurt!

2011-10-27T16:02:00.000+02:00

Nå har jeg endelig litt tid til å oppdatere. Det har vært noen hektiske uker siden sist, og igjen er masteroppgaven den skyldige. Og den er mer krevende og altoppslukende enn noen sinne! For 1 uke siden fikk jeg levert førsteutkastet mitt, etter en sammenhengende skriveøkt på 19 timer (!). Jeg måtte levere det i tide for å kunne få veiledning, og det tok virkelig på. Jeg skjønner ikke hvorfor ting alltid tar lengre tid enn jeg tror... Målet var å ha et så ferdig førsteutkast som mulig, for å senke stressfaktoren fremover. Og jeg var veldig usikker på om min definisjon av "så fullstendig som mulig" var den samme som veilederen min sin. Usikker er vel mildt sagt: Jeg var livredd!

Så etter å ha vært superstressa og en smule mannevond i noen dager (stakars Pål), bar det til Bergen for veiledning. Det henger igjen mye ambivalens rundt byen for meg, så det var godt å kunne okkupere stua til Mona i noen dager og ikke være helt alene. Bergen på sin side, skrudde på sjarmen med strålende sol og 13 grader. Godt forsøk på å lokke meg tilbake! Sakte husket jeg det fine med Bergen, og senket skuldrene litt.

Bryggen i Bergen bader i sola

Tidlig mandag morgen hadde jeg veiledningsavtale, og nervene var i høygir. Min store skrekk var å få beskjeden om at jeg ikke ville få til å levere i år, og at oppgaven rett og slett var crap.. For noen dager føles det jo slik. Heldigvis gikk det bedre. Jeg får levert! Selvfølgelig så må noe fikses på, utdypes og spisses til, men jeg får levert! Så utrolig lettende! Jeg aner selvfølgelig ikke hvordan jeg ligger an vurderingsmessig, men det orker jeg ikke spekulere i. Det viktigste er at jeg gjør mitt beste, så får det briste eller bære. Eksamen får jeg rett før jul, og jeg får "2011" på oppgava mi. Puh, det skal bli så godt å legge alt dette stresset igjen og starte på ny frisk i 2012. Men jeg kan ikke slappe av ennå. Det er MYE igjen. Motivasjonen er i alle fall på topp, dette går bra!

Så, hvis noen føler for å være med til Bergen som moralsk støtte tett opp mot jul, gi beskjed! Jeg ser for meg at jeg må gi meg selv en klem etter overstått eksamen..."Godt jobba, Oda!" Hahaha.

I love you more than waffles on sundays

2011-10-10T12:05:00.000+02:00

Og siden jeg er verdens heldigste får jeg begge. Lite slår søndager sammen med deg! Du er best, enkelt og greit. Takk for at du er du.

Jeg skjønner ikke hva andre klager over søndager for. Som i: det er den kjedeligste dagen i uka, det skjer ingen ting, eller det er ingenting å finne på *surve surve*. Jeg elsker søndager! Jeg elsker dem akkurat derfor. Søndager kan du fylle med absolutt hva du vil. Har du tenkt på det?

Etter søndager kommer mandager, dessverre. That's the nature of things. Jeg lukker øynene og later som det er tirsdag. Motivasjonen stiger, det funker! Om enn for en liten stund. Så husker jeg en gulrot: Hyttetur til helga! Men først, innlevering. Jeg har ikke tid til å suldre her. Fokus!

Gratulerer med dagen, Hege!

2011-10-03T13:00:00.000+02:00

Gratulerer så mye med dagen, Hege-snupp! Du er verdens beste! Håper du får en fantastisk dag. Var så gøy å feire deg på lørdag. Kanskje litt for gøy med tanke på formen min i går...

Kjempeglad i deg!

Høstforkjøla

2011-09-28T11:28:00.000+02:00

Æsj, høstforkjølelsen kom tidlig i år! Nesespray, smertestillende og omgitt av et hav av klenex. Jeg er en snørrfabrikk! Nyser så naboene snart begynner å lure.. Hodet føles som bomull, og sofaen is the place to be. Jeg satser på at det er en tredagers, og jeg er da frisk i morra. Jeg har ikke tid til å være syk...

Så hva gjør jeg for å få tiden til å gå? Sex og Singelliv-marathon, Angry Birds, gjør et tappert forsøk på å jobbe med avhandlingen, men må gi opp da konsentrasjonen bare holder i 5 minutter. Ender opp med å titte på kamera på nett og har lav dømmekraft.. Må stå i mot! Er så mye fint... Og spennende! Ønsker meg fotokurs til jul. Hvorfor finnes det ingen analoge fotoklubber her? Starte en? Tror jeg må ta en lur... Og en paracet. Uff, så kaldt det er her!

Ikke mye rasjonelt her i gården med andre ord..

Ikke er jeg like søt som denne lille krabaten når jeg nyser heller:

Jeg ler hver gang. Cute overload! Finnes det noe søtere? Uff, jeg er så ynkelig når jeg er syk. Veldig greit å få det unnagjort nå, så krysser jeg fingrene for at jeg holder meg i form fremover. Å miste 3 arbeidsdager er mye når tiden allerede er knapp. Slutt på sytingen! Håper folk holder seg friske!

En liten fotosafari

2011-09-23T12:05:00.000+02:00

På onsdag var det flott høstvær (akkurat som i dag, men i dag kaller pliktene...), så jeg matet svart/hvit-film i Fed'en, plukket med meg lille frøken Diana og La Sardina og tok meg en liten fotosafari i nabolaget. Målet var å ta ut filmen i Sardinboksen, men jeg ser nå at jeg fremdeles har 2 bilder igjen. Mission failed! Det er den aller første filmen, så jeg er selvfølgelig spent.

Mens jeg venter på å fremkalle, litt Instant Gratification signert Hipstamatic and yours truly!

Mine turkamerater!

Selvportrett?

Lille frøken Diana poserer velvillig

Høstdrøm skapt av Salvador 84

Shoe-illusion..

De første høstbladene har sluppet taket i trærne

Høstfargene er synlig allerede

Om noen uker er nok naturen i fyr og flamme. Godt å ha et insentiv til å komme seg ut og ta en pause!

Siden det var Lillelørdag, som det er hver onsdag, måtte det feires med en god middag og litt rosèvin! Jeg elsker tradisjonen Lillelørdag!

Ha en strålende høsthelg! Jeg for min del skal jobbe i morra, men på søndag blir det bare kos. Jeg elsker søndager (også)!

Nærmer seg innlevering!

2011-09-20T17:13:00.000+02:00

Ah, lettelse! Utkastet til konklusjonsdelen av avhandlingen er levert! Igjen, over fristen. Igjen, altfor lang. og igjen får jeg ikke sagt alt jeg vil si! Trodde ikke at problemet å ha for mye å si skulle dukke opp for et drøyt år siden. Men i følge veileder er det helt normalt, så jeg trøster meg med det :)

Jeg har ikke blogget på en stund siden jeg ikke har gjort så mye annet enn å skrive. Altfor få kaffedater og jentekvelder, og ingen fotosafarier eller utflukter, verken på egen hånd eller sammen med min kjære. Ganske deprimerende igrunn. Om høstsola holder seg til i morra MÅ jeg komme meg ut en tur! Snart begynner jo høstfargene å vise seg også, og det må dokumenteres. Jeg hadde glemt at jeg liker høsten...

Litt inspirasjon:

Hentet her

Satser på å få tatt noen fine høstbilder selv fremover! Har jo noen ruller som venter på fremkalling også. Spent!

Jeg prøver å fokusere på at nå nærmer det seg innlevering. På godt og vondt. Jeg gleder meg sånn til å bli ferdig, men jeg kan ikke hjelpe å tvile på meg selv innimellom. Rekker jeg det? Er det jeg skriver bra nok? Men slikt gjør ingen nytte, jeg vet det. Så positive tanker!

I morra starter redigeringen, iiiik! Wish me luck!

Halvveis i avhandlingen!

2011-09-06T00:19:00.000+02:00

Jeg liker ikke nye Blogger.. Jeg hadde nå skrevet et ganske langt innlegg som av en eller annen grunn ikke ville lagres. Ikke gøy! Da hjelper det lite med "oppgi denne feilmeldingen", spesielt når linken for å rapportere feilen ikke fungerer. Som min kjære pleier å si: Vi lever i 2011, hvorfor kan ikke ting bare fungere? Smart mann!

Som tittelen sier, jeg er endelig halvveis i avhandlingsprosessen! Juhuuu! Jeg fikk levert inn del 4 en liten uke etter fristen og har fått tilbakemelding. Og enda bedre, jeg er godt igang med den siste delen der alt skal settes i sammenheng og diskuteres. Kanskje den største utfordringen av dem alle, hvis jeg ser bort i fra redigeringen da. Jeg gleder meg ikke til å måtte kutte vekk og pirke på avsnitt jeg har brukt timevis på.. Men det er visst en del av prosessen har jeg hørt. Jeg må virkelig skjerpe meg og følge tidsrammen fremover. Ellers er jeg på dypt vann... Førsteutkast av avhandlingen i sin helhet skal leveres 15. oktober.

I del 4 skrev jeg om urtedoktorer og urtemedisin, hvordan behandlinger gis samt behandlingsformer. En stor del omhandlet også hvordan planter klassifiseres og hvordan denne kommer til utrykk i form av tabuer. En rød tråd i oppgaven er hvordan kunnskap erverves og legitimeres, og ikke minst viderføres mellom generasjoner. I motsettning til sjamanisme ( nærmere bestemt den "tradisjonelle" sorte sjamanen) som legitimeres av åndelig utvelgelse, har alle i utgangspunket mulighet for å bli en urtedoktor. Naturlig nok følger derfor videreføringen av kunnskap om medisinplanter andre mønstre enn for sjamanisme. I forhold til sykdomsforståelse kan en kort si at urtedoktorene heler kroppen mens sjamanene heler sjelen. Så hva skjer med videreføring av kunnskap når stadig færre viser interesse for urtemedisin samtidig som flere Hmong har valgt å konvertere til ulike former for Kristendom? Det er noe av det jeg forsøker å svare på.

I den siste delen skal Hmong drøftes i detn store sammenhengen; Det kulturelle, sosio-politiske bildet kalt Thailand. Kampen for rettmessig statsborgerskap, stigmatisering og marginalisering, NGOs og selvrepresentering er noen av overskriftene. Og vips føltes ikke de ekstra 10 000 ordene jeg oppdaget at jeg hadde nok lenger. Men vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel? Innledning må også på plass. Og det er den delen av oppgaver jeg alltid har likt minst. Supert at den skal skrives aller sist! Er det flere enn meg som mener at døgnet fint kunne vært noen timer lenger? Null sosial-liv for meg de neste månedene! Men når alt kommer til alt, jeg er sikker på at det er verdt det.

Hva jeg vil huske fra feltarbeid: De fantastiske utsiktene. Jeg kan virkelig skjønne hvorfor Hmong vil bo i høylandet! Her fra en landsby i Chiang Rai, juni 2009.

Jeg savner noen å snakke antropologi med... Jeg føler meg som verdens særeste som kun tenker, grubler, rabler og drømmer Hmong ispedd med litt Gramsci, Bordieu og Foucault. Det kan da ikke være normalt, eller? Apropos, nå er det natta. Min søvn er hellig!

Søndagskos

2011-08-28T17:31:00.000+02:00

Jeg elsker søndager! Det er definitivt dagen for å kose seg her i huset. Sove lenge, frokost på senga... Og i dag, skikkelig søndagskaffe med bananmuffins til. Den første oppskriften fra den nye boka forøvrig. Heeerlig!

Nam

Nam!

Etter min mening: Søndager er til for å kose seg! Ha en kjempefin søndag alle sammen :)

500 muffinsoppskrifter å teste ut?

2011-08-19T19:50:00.000+02:00

Mamma skjemmer meg bort. Og visstnok har jeg fortjent det. Ingenting er bedre enn det!

Tror ikke Pål har noe imot å være forsøkskanin for 500 muffinsoppskrifter. Og det var jammen mye godt å finne i boka også. Og så utrolig fine roser! Har ikke sett slike før. Koselig å ha litt blomster i huset, for en gangs skyld :)

Sjoko-mint-muffins! Sjoko-chilli-muffins! Ah, MÅ testes! Ekstra sjarm at boka er svensk. Får meg til å tenke på Astrid Lindgren av en eller annen grunn.. Jeg er i alle fall like rotete på kjøkkenet som Pippi.

Kan man forføre noen med muffins?

Jeg er alene hjemme i helga. Veldig uvant å ha leiligheten for seg selv. Jeg kjeder meg altfor fort. Pål er med gutta på det årlige VW-treffet, kan tro han er gira nå. Får håpe han ikke regner helt bort. Er Bergenske tilstander på Østlandet nå. Savner nesten Bergen litt. Men det blir nok en tur dit veldig snart. Gleder meg!

Bobledrøm!

2011-08-18T12:33:00.001+02:00

Jeg sitter her og skal skrive. Skrive for harde livet siden jeg har innleveringsfrist for utkast til enda et kapittel i morra. Jeg håper ennå at jeg klarer det! Men så lar jeg meg irritere... Over små og store lyder av varierende plagsomhet. Hadde jeg kunnet velge hadde jeg valgt absolutt stillhet som det perfekte arbeidsmiljø. Kall med sær!

Så kom jeg over denne fantastiske designideen! Jeg vil så gjerne ha en! En drøm av en skriveboble. Tenk å kunne sette opp denne, hvor som helst... I min perfekte verden er den selvfølgelig også lydtett. Det ultimate hjemmekontor! *sukk*

Ps: tester ut en ny app for mobilblogging siden blogger er nede. Spent på resultatet. Nå er det nok vimsing! Back to work!

Den som venter...

2011-08-15T14:06:00.001+02:00

venter forgjeves, enkelt og greit. Er det noe som gjør meg gretten, er det å vente. Altså, vente på folk som ikke kommer til avtalt tid, og som ender opp med å aldri komme i det hele tatt. Mulig jeg har et litt annet syn på ting, men å ikke holde avtaler er for meg noe av det mest respektløse en person kan gjøre. Din tid er på ingen måte mer verdt enn min.

Situasjonen i dag kan ikke akkurat plasseres i den kategorien, men skaper litt frustrasjon likevel. For i dag skal feieren komme på inspeksjon, sitat: et sted mellom 07.30 og 14.30. Ja, det var spesifikt, eller? Min frustrasjon kommer inn i bildet ved at jeg har notorisk uflaks i slike situasjoner. Med èn gang jeg hopper i dusjen, ringer det på døra/telefonen ringer med en viktig samtale etc. Gjerne etter at jeg har sittet og ventet en god stund, med en magefølelse på når det vil ringe/ringe på, før jeg får det for meg at jeg skal ta en rask dusj. DA ringer det! Og i dag har jo feieren fått systemnøkler til å låse seg inn. Worst case scenario: En skrikende, flau Oda og en minst like forbaused og flau feier. Så, jeg tar ingen sjanser.

Aller helst pleier jeg å finne en grunn til å ikke være hjemme i slike situasjoner. Men noen ganger kommer det jo leveringer på døra en må signere for. Og disse personene holder aldri avtalen de har satt for levering, eller gir en fullstendig meningsløs tidsramme. Levering mellom 17 og 21, fikk jeg beskjed av posten om en gang. Fyren som skulle levere ringer meg kl 15, mens jeg er på jobb, for å høre om jeg er hjemme. Så klart ikke, svarer jeg. Jeg har fått beskjed om levering etter kl. 17. Hvorpå fyren sier, men jeg er ferdig på jobb klokka fem jeg skjønner du. Vet du hva, det er virkelig ikke mitt problem, snerpet jeg. Kvart over fem var jeg likevel hjemme for å ta i mot. Det er makten Posten og likesinnede har over oss, og vår tid. Ironisk når vi har betalt for å få en tjeneste som i utgangspunktet skal være til fordel for oss...

Dette maktspillet irriterer meg. Ikke at jeg alltid har så mye viktig jeg skulle ha gjort, men det er likevel min tid. Det må da gå an å ha litt mer system på ting? Ta en telefon om en er forsinket, sånn for ren høffelighets skyld? Jeg elsker folk som har respekt nok for andre til å gjøre det! Selv er jeg ikke blant de mest punktlige. Jeg stresser altfor ofte ut døra i siste liten, men jeg prøver så godt jeg kan å gi beskjed. Jeg har ikke noe i mot spesifikk venting, som i "Hei, jeg er på vei. Sees om 10 min!" eller å få beskjed i god tid om en avtale ikke kan holdes (God tid er minst 1 time!). Det er aktiviteten å vente i seg selv, når en ikke vet hvor lang tid det vil ta som plager meg. Nærmere bestemt, når det ikke kan gis en tidsramme. Jeg grøsser ved tanken. Det er så meningsløst!

Jeg mener ikke at alt må være forutsigbart, lang i fra! Men når det kommer til ting som må gjøres er det jo en grunn til at vi avtaler tidspunkt for dem. Nettopp for å få det gjort, så vi kan planlegge andre banale og kjedelige ting rundt denne avtalen, som også må gjøres. Chop, chop! Dette for å maksimere tiden vi kan bruke på fine ting og ikke minst kose oss. Få alt det kjedelige og nødvendige unna fortest mulig!

At tid er relativ vet jeg alt om. Og det er interessant å reflektere over hvor høyt vi i Norge, og Vesten generelt, setter effektivitet. Eller nærmere bestemt hvordan vi definerer effektivitet. Kort sagt, best mulig kvalitet på gitt arbeid utført på kortest mulig tid, og gjerne billigst mulig. Hvordan disse tre kan kombineres er et helt annet spørsmål. Særlig i Thailand synes jeg det til tider var slitsomt med det som jeg kalte Thai-time, et veldig avslappet forhold til tid, fokusert mer på det spontane og dagsfølelsen samt individuelle behov fremfor andres. Jeg beskriver det ikke slik for å dømme, det er jo mitt eget problem at jeg ikke takler det. Det er bare slik det er, kort og greit. Å lage avtaler med tanke på feltarbeid var det jeg slet mest med, og derav kom også frustrasjonen da ting ikke gikk etter planen. Kombinert med frykt for å tape ansikt, ved å innrømme egne begrensninger ved å si nei eller det er ikke mulig, hadde jeg mine utbrudd i ny og ne, for meg selv vel og merke. I en jobbsituasjon var det veldig frustrerende, siden jeg hadde så kort tid og så mye jeg ville gjøre. Men de dagene jeg hadde fri gjorde Thai-time meg ingenting. Kanson kunne vekke meg en søndag og si, "skal vi reise dit og gjøre ditt og datt i dag?" Plutselig skjedde det noe spennende ut av det blå. Og slik spontanitet gjør ingen fridag eller ferie kjedelig. Frihet er jo spontanitet! Det er jo hele poenget med å ha fri.

Hentet herfra

Feieren har nå 30 minutter på seg... Jeg venter i spenning! Jeg skulle jo sittet å skrevet på avhandlingen nå, men jeg får ikke konsentrert meg før han har vært her. En smule nevrotisk? Jeg? Jeg grubler over andre ting som føles meningsløst å vente på. Her er en liten liste:

* å vente på at vann etc skal koke. Det føles som en evighet når jeg lager mat.

* det samme gjelder forresten å vente på at stekovnen skal bli varm...

* å vente på at det skal slutte å regne.

* å vente på din tur i en etat de ikke opererer med kølappsystem. Arg!

* å vente i telefonen på hjelp fra et kundeservice eventuelt vente på tilbakeringing.

* å vente på et viktig brev i posten. Postmannen kommer aldri til samme tid.

* å vente på at filmen skal starte på kino. Tidspunktet på billetten er jo bare når reklamen før filmen starter...

* å vente med å begynne å spise på familiemiddager da enkelte familiemedlemmer aldri kommer til fastsatt tid

* å vente på et fly/tog/buss som allerede er forsinket. Det føles alltid som den lengste evighet!

* å vente på din time hos fastlegen som alltid er forsinket (og som alltid har satt av for lite tid til akkurat deg). Hva er poenget med å sette en tid da, og for all del 1 time hos legen er virkelig en brøkdel av en time.

* i grunn vente på alt som har med helsevesenet å gjøre... Misforstå meg rett, jeg synes det er fantastisk at vi har tilbud om nær gratis helsehjelp i Norge. Men særlig effektivt kan vel ingen påstå at det er. Jeg kan desverre ikke tilby noen løsning, siden det ikke akkurat er mitt felt.

* Waiting for the World to change - sitat John Mayer. Kloke ord!

Skulle du tenke at dette mangler på listen, gi meg en lyd! I mens venter jeg på å være effektiv med skrivingen min. Å vente på at motivasjonen skal komme burde vel også ha stått på listen?

Avhandlingsmonsteret - The never ending story

2011-08-11T11:56:00.001+02:00

Og der var sommeren (tilsynelatende over)! Hvordan jeg merker det? Tøflene er på, skjerf rundt skuldrene, og seriedrikking av diverse varme drikker, og mest av alt, ingen lyst til å stå opp når romtemperaturen måler det samme som ute, 8 grader! Slik lyder dagsrapporten i alle fall. Som den evige drømmeren jeg er (må ikke misforstås som "den evige optimist". Det skipet seilte for lenge siden) håper jeg selvfølgelig på noen dager til i sola, en siste grilling i parken, eller noe minst like fint. Det er ennå håp. Indian Summer er det visst noe som heter.

Jeg får slå meg til ro med at jeg er en frossenpinn. La meg erte mens jeg pakker meg inn i pledd på sofaen så fort romtemperaturen kryper under 16 grader. Jeg begynner å lure på om det norske klimaet ikke helt er for meg, selv om det finnes få vakrere landskap enn de første høstfargene på trærne og den første snøen som pakker verden inn i uskyldighet. På en annen side, en tropisk kritthvit strand slår det meste!

Selv om det ennå finnes håp om late sommerdager, er ferien over for meg. Den knappe uken den varte. Litt snurt er jeg jo over det, men når en hverken har råd eller tid til å reise noe sted, får en kose seg hjemme. Og drømme og lengte til en lang ferie på nyåret. Men det er så mye som skal gjøres før den tid. Jeg får nesten panikk! Hvorfor skal det være slik at desto mer jeg er klar over at jeg har dårlig tid, desto mer går hjernen i lås? Jeg har virkelig skriveaversjoner.. En liten trøst er at jeg anser meg selv som halveis i masteravhandlingskriveprosessen. Jeg har levert inn to deler, og har én igjen, i tillegg till introduskjon og konklusjon. Som nevnt startet jeg lite gjennomtenkt med den vanskeligste delen først; Hmong sjamanisme. For en knapp måned siden leverte jeg utkastet til delen som omhandler sykdomsforståelse og synet på sjel med tilhørende ritualer. Og jeg ble kjempeglad over å få bekreftelse på at jeg er i riktig retning. Ah, lettelse!

Nest i rekken er delen som skal omhandle plantemedisin. I grunnen det jeg ser på som den "enkleste" delen å skrive, men likevel sitter ordene langt inne. Selv om jeg vet hva jeg skal skrive og i hvilken rekkefølge. Jeg henger meg opp i små detaljer, tviler på meg selv og egen data, og klarer ikke se det store bildet. Oppgaven bare vokser og vokser, og jeg får ikke sagt alt jeg vil si. Slik det ser ut nå er jeg kanskje nødt til å kutte ut en planlagt del. Et tema som jeg synes er så spennende og viktig. Det føles håpløst! Det må nesten bli en "bonusdel" hvis jeg klarer å kutte ned på resten. Jeg trodde at 100 sider var uoppnåelig, nå teller oppgaven omlag 60 sider. Et paradoks i seg selv, jeg sliter med å begynne å skrive, men når jeg først er i gang skriver jeg for mye. Og jeg blir nødt til å kutte ned på avsnitt jeg har brukt timer på. Vil jeg noengang bli ferdig? Vil oppgaven noen gang bli ferdig, når jeg må kutte hele tiden? Å, frustrasjon! Oppgaven er i ferd med å ta over livet mitt.

Følte denne var passende.. Henter herfra

Det er ingenting jeg gleder meg mer til enn å levere dette monsteret av en oppgave! Pakke ned alt av bøker og notater og la dem stå i kjelleren en stund, til jeg kan se på dem uten å grøsse.. Så godt det skal bli å få nok tid til kjæresten, venner og familie igjen! Ikke tenke og gruble hele tiden. For jeg skriver jo mentalt hele tiden, i dusjen, på vei til butikken, mens jeg lager mat, når jeg har lagt meg... Og alle rundt meg er drittlei av å høre om Hmong, og jeg klandrer dem ikke. Jeg er lei selv!

Jeg får trekke pusten dypt noen ganger, lage meg litt kaffe, and get to work! Jeg har jo tross alt valgt dette selv. Og få det til det skal jeg! Noe annet er fullstendig uaktuelt! Litt positiv omtanke er mer enn velkommen.

PS: Siden jeg aller helst vil illustrere blogpostene mine med noe for å gi det litt mer liv, og ikke finner noe eget som passer, googler jeg som folk flest. Da jeg googlet "frustrasjon" fikk jeg opp mye rart. Bildene er hentet fullstendig ukritisk og representerer ikke meg som person eller mine interesser. Jeg har ikke engang lest sidene de kommer fra. Anyways, raskt observert, de tingene som i størst grad skaper frustrasjon er som følger:

Vektfrustrasjon ironisk nok når hungersnøden truer millioner av liv på Afrikas Horn...

Ligner mistenkelig på min gamle Dell-maskin, så skjønner virkelig sinnet hans... Hentet hefra

og andre former for transport, bompenger etc. Som her:

Alle tett etterfulgt av politiske konflikter, sport (?!) og sex. Så kom jeg over min favoritt:

En av mine favorittfilmer (jeg burde virkelig lese bøkene...)

Jeg fikk "so long and thanks for all the fish!"- på hjernen og dagen ble med ett mye bedre!

Summer dreams

2011-08-03T13:05:00.000+02:00

Somewhere over the rainbow

Skies are blue,
And the dreams that you dare to dream
Really do come true.

"Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!"

2011-07-25T15:08:00.000+02:00

... skriver Haldis Moren Vesaas. Mine egne ord føles fattige og utilstrekkelige i en situasjon som denne. Måtte kjærlighet og medfølelse vinne over hat og hevn. Måtte vi alle stå sammen og støtte hverandre, ta vare på hverandre. Og viktigst av alt: sammen er vi sterke!

"There are dark shadows on the earth, but its lights are stronger in the contrast."

Charles Dickens

Nok et bryllup!

2011-07-20T12:59:00.000+02:00

Gratulerer så mye med den store dagen, Lillian & Kristian! Håper dagen deres ble alt dere hadde drømt om. Hell og lykke på ferden!

Blåmandag

2011-07-11T16:43:00.000+02:00

Jeg liker ikke mandager.. Jeg tenker hver søndag at i morra er det en ny uke, med nye muligheter! Dette går bra! Men de siste mandagene nå har vært tunge. Det har vært vanskelig å komme igang, i det hele tatt å planlegge. Jeg har rett og slett stått fast. Men så fort tirsdagen kommer, snur ting seg nesten magisk, og jeg er rene skrivemaskinen. I fare for å jinx'e det hele, det har virkelig gått unna de siste ukene! Så jeg var forhåpningsfull, denne mandagen skulle ting være anerledes.

Etter å ha stresset og stresset med å få til innlevering før helga slik at jeg kunne unne meg en jentekveld på kino, ingen av delene ble noe av forresten, var mandag, dagen i dag, dagen for å sende inn og puste lettet ut. Planen var å lese igjennom, fikse stavefeil, passe på at kildene var rett og sende hele greia i retning Bergen. Men jeg må nok ha stått opp med det overkritiske beinet først i dag. Side opp og side ned, jeg fant bare hull i skildringene og argumentasjonene mine. Jeg fikk lyst til å slette alt sammen! Lite konstruktivt med andre ord... Heldigvis kjenner jeg meg selv godt nok (liker jeg å tro) at jeg med høy sannsynlighet kan sette meg ned i morra og prøve å snu det på rett kurs igjen. Men det nyttet ikke å engang tenke på det i dag.

Så jeg pakket med meg pledd og bok, tok på meg et par nye sandaler, fikset en kjapp latte og fant et fint lite sted i parken i nærheten. Jeg måtte bare komme meg ut en tur! Solen skinte, så forhåpentligvis ville det trenge inn i den sorte mandags-sjelen min også. Og jeg føler meg så mye bedre! Ikke mer enn litt D-vitamin som skal til altså. Informasjon notert bak øret :)

Tok ikke lang tid før smilet kom frem i slik vær!

New shoes always makes me smile! Kombiner med latte og en morsom bok = problem solved!

Jeg hentet frem "Reaper Man", får meg alltid til å le. En skal ikke undervurdere absurd galgenhumor!

Jeg elsker at det står måned + 1981 automatisk på BlacKeys B+W!

Sommer i parken, hvilken hverdagsglede!

iPhonen er jo med hvorenn jeg går, noe som betyr at Hipstamatic også er med. Det er noe terapeutisk over å knipse, i alle fall for meg. Får tankene inn på de små detaljene i livet, på en måte.

Hyttetur

2011-07-05T16:45:00.000+02:00

For en herlig helg det har vært! Pål og jeg, på fjellet, alene, uten noe stress og mas, ingen masteroppgave som summer i bakhodet, bare fri og kos... Sukk, skjønner ikke hvorfor vi måtte reise tilbake igjen!

Grilling, cava, pannekakefrokost, fotosafari, regn på ruta og fyr i peisen.. Det gjorde nesten ingenting at det ikke helt ble det store sommerværet. Håper virkelig vi kan få til en tur til hit i sommer/høst!

I dag sliter jeg med motivasjonen, eller mer bestemt konsentrasjonen. Fikk et skikkelig skrivekick i går, så er helt slått ut i dag virker det som. Kaffe funker ikke engang! Øynene går helt i kryss. Skal gi det et forsøk til før jeg gir opp.

Summer Pignic

2011-06-29T12:43:00.000+02:00

...er den nye "episoden" i Angry Birds Seasons, og jeg er selvfølgelig hekta! Siden lykken over dagens bragd høyst sannsynlig er kortvarig, vil jeg sole meg i glansen mens det varer...

Angry Birds er som nevnt tidligere det perfekte tidsfordriv, og samtidig får jeg ut litt aggresjon ;) Men nå er det skriving. Fikk mail av veilederen min der han spurte etter et livstegn fra meg, så er på tide å produsere noe til innlevering. Iiik! Tiden går så altfor fort!

Back with Mac!

2011-06-28T16:59:00.001+02:00

Yay! Jeg har fått tilbake Mac'en min :D Han har fått nytt logicboard og topcase, og forhåpentligvis går han ikke i høygir igjen, helst noensinne, for jeg trenger han sårt til å skrive på.. Minipc'en, stakkars, har jo funket greit, men av en eller annen grunn er det bare Mac'en jeg kommer inn på UiBs VPN-tilkobling med, og det er absolutt nødvendig for å si det mildt! Jeg er fullstendig avhengig av JSTOR (helt fantastisk at jeg får gratis tilgang der som student!). Så nå er det bare å skrive, skrive skrive.

For en fantastisk lørdag det var på Hamar Music Festival! BigBang var virkelig i form, og det var undertegnende også. Ren lykke! Snappet selvfølgelig noen Hipstaprints:

Så nå har jeg konstant BigBang på hjernen! Tusen takk for festivaldate, Super-Pål!

Og litt analog lykke! Jeg har bestilt meg en sardinboks fra Lomography! Fikk tilsendt en rabattkupong som gjorde prisen veldig hyggelig, så da bestemte jeg meg for å unne meg selv La Sardina Marathon-kameraet. Gleder meg sånn til å teste det ut!

Back on track!

2011-06-24T18:12:00.000+02:00

Med verdens hardeste bank i bordet og største kryss i taket; Jeg er endelig igang med skrivingen igjen! Likevel plages jeg av tiden jeg har mistet på å være syk, igjen. Nå får det virkelig være nok! Jeg er drøye 3 uker bak skjema, og rakk ikke innlevering i dag. Men på den postitive siden, jeg har kommet godt igang med kapittel 2, så jeg trøster meg med det. Temaet nå er Hmong forståelse av kropp, sjel og sjeletap, og nå må jeg virkelig støtte meg på egen data. Det føles litt skummelt, men også veldig godt. Jeg får endelig pendlet meg inn på rammeverket, kan du si, som er sykdomsforståelse. Etter planen er dette temaet som skal binde hele oppgaven sammen. Men disposisjonen endrer seg konstant, så jeg er ikke helt sikker på hvordan det endelige resultatet blir. Jeg skriver meg liksom frem til argumentasjonen min, og sletter litt her og der ettersom jeg skriver. Så jeg ender opp med en haug med ting som jeg sannsynligvis aldri vil bruke. Jeg beundrer dem med stålkontroll og evnen til å skrive fra a til b. Men jeg mistenker at det er få som passer inn i denne kategorien...

Men nå tar jeg helg. Grønn vegetarkarri på menyen i kveld og sofakos med verdens beste. Selge litt vaser og stekepanner i morra og selvfølgelig Hamar Music Festival! BigBang, I can't wait!

Ser at sola titter frem her i Østbyen. Krysser fingrene for supert festivalvær i morra! God helg, godtfolk!

Btw, 6 måneder siden julaften (en av de beste dagene jeg noensinne har hatt! Koh Samui, verdens beste kjæreste og egen strandvilla. Trenger jeg si mer?). Går tiden fort eller er det bare meg? På en annen side, om 6 måneder feirer jeg kanskje jul i østlige strøk igjen med en vel overstått mastergrad. Jeg drømmer meg bort...

Philosophy 101:

2011-06-21T18:24:00.000+02:00

You can't always get what you want
But if you try sometimes you might find
You get what you need

Coveret på Let it Bleed hentet herfra

Something fishy!

2011-06-16T18:12:00.000+02:00

Lomography har kommet med en ny serie analoge 35 mm vidvinkelkameraer (supervidvinkel i følge dem selv), og jeg vil vil vil ha! Serien heter La Sardina og ligner små sardinbokser. Hvor stilig er ikke det? Det er fire ulike kameraer i serien og to av dem har blitz. Min elsk falt på disse to:

Kameraet El Capitan

Baksiden: Sjekk designet!

La Sardina Marathon Bundle.

Jeg liker egentlig Marathon best pga designet, men det er jo veldig praktisk å ha blitz. Alle kameraene kommer med bulb-funksjon slik at en kan ta bilder med lang eksponering. Stylish!

Fed 3 forts: De første bildene!

2011-06-10T20:58:00.000+02:00

Her er et utvalg av de første bildene fra testrunden med Fed 3-kameraet mitt. Testet ut Kodak Gold denne gangen, og er ikke direkte skuffet. Liker Fuji Superia bedre, og det gjør visst frøken Diana også. Hun tygde istykker Kodak-filmen! Er dette et vanlig problem?

Tok med meg Fed til Stavanger i påsken, så mange av bildene er derfra. Resten er fra Hamar, nærmere bestemt Ridehusstranda og Domkirkeodden.

Kul El-bil!

I syvende himel, rett og slett

Ikke rart denne gaten kalles Farvegaten!

Hehe

Mange veggmalerier!

Min kjekkas!

Domkirkeruinene (Heavy flare!)

Slapper av på Ridehusstranda

Hamar Skyline (beskjært)

Tester selvutløseren!

Jeg liker Fed! Selvutløseren er jo et pluss! Gleder meg til å ta han med ut på fotosafari igjen, forhåpentligvis veldig snart. (Rart hvordan kameraene mine har kjønn.. Med andre ord, jeg er rar!).

Ha en super Pinsehelg! Jeg håper tordenværet gir seg så det går an å komme seg ut litt. Jeg elsker lyn og torden! Ekstra koselig å sitte inne med levende lys, te og pledd. Men jeg tør ikke å bevege meg ut med paraply.. Hadde jeg hatt en i kun plast så!

Fed 3

2011-06-10T20:33:00.002+02:00

Min første rull fra e-baykjøpet mitt er nå i hus! Egentlig har den vært det lenge, jeg har bare ikke fått dem scannet inn på cd.. Jeg var veldig spent på hvordan bildene ville bli, og om kameraet i det hele tatt virket! Alltid en risk med e-baykjøp. Så jeg puster lettet ut! Om jeg skal handle på e-bay igjen er en helt annen sak. Kontoen min ble hacket og plutselig fikk jeg masse meldinger om auksjoner jeg hadde vunnet, der maksbud var lagt inn på opptil 1000 pund(!). Heldigvis fikk jeg hjelp til å slette budene. Så, jeg er fristet til å si: Aldri mer!

Uansett, litt om Fed 3-kameraet mitt. Slik som Smena 8M er også dette et produkt av den sovjetiske æra. Mange vil nok kalle det Sovjetunionens Leica-kopi, siden Fed ligner dem av utseende (kvalitet vet jeg ikke noe om, jeg er ikke så heldig å eie et Leica..). Fed-kameraene ble produsert av FED (logisk nok) og min versjon mellom 1964 og 1980. I motsetning til lille frøken Diana og Smena'en min kan ikke Fed 3 kalles et toy camera. Det er ikke laget av plast og er faktisk relativt tungt å holde. Men jeg liker tyngden av det, det føles som et ekte kamera. Jeg liker designet veldig godt også, det er nesten som en dekorasjon i seg selv. Jeg falt for det med en gang jeg så annonsen! Så får det heller være at det ikke er originalt med hvitt lær (så vidt jeg kan spekulere i). Jeg tenkte for meg selv at hvis noen har tatt seg bryet å pimpe det opp, har de kanskje rengjort det inni også, noe som øker sjansene for at det funker. Og jeg hadde nok rett i det!

Mitt Fed 3-kamera.

Fed 3 krever litt mer fokus (haha) før en tar et bilde. Jeg kan ikke bare skyte fra hofta som med Diana. Fed 3 er et rangefinder kamera med en optisk søker. Jeg må derfor fokusere manuelt før jeg trykker på avløseren. Når jeg kikker inn i viewfinder'en eller søkeren på norsk (distinksjonen kommer mye bedre frem på engelsk!) kan jeg se to sirkler. Ved å skru på det innerste "hjulet" på objektivet finner jeg den rette fokusavstanden når sirklene møtes og danner èn sirkel. Ganske smart med andre ord! Med det ytterste hjulet kan jeg velge blenderåpning. Fed 3 har også en selvutløserfunksjon, så endelig kan jeg bli med på bildene også.

Fugleperspektiv

Det eneste negative jeg kan si om dette kameraet er at jeg skulle ønske det hadde stropper slik at jeg kan ha det rundt halsen. Selv om det fulgte med en bæreveske, som gjør det mulig å åpne slik at jeg kan ta bilder, føler jeg at det er mer til bry enn til nytte. Det er også vanskelig å bruke rangefinderen når det er mørkt eller mot mørke motiver. Selv om det kanskje er litt av sjarmen, føler jeg også at jeg får for mye refleksjoner (lense flare) når jeg tar bilder ute i skarp sol. På noen av bildene ble det lysende flekker som små stjerner. Dette kan løses ved å skaffe en solblender (lense hood). Da skal visst kontrastene bli bedre også. Jeg kunne tenkt meg en slik en til Canon'et mitt også btw. Men lense flare er jo litt av LOMO-effekten, og på noen av bildene funket det faktisk etter min mening.

Størrelsesforhold, om noen lurte.
Jeg har vel kanskje litt små hender. Jeg må uansett holde det i begge hender for å få det stødig pga tyngden.

Helt til slutt, jeg synes det var vanskelig å forutsi hvor mye av det jeg faktisk så i søkeren som faktisk ville bli en del av bildet. Mulig jeg husker feil, men det virker som det faktiske bildet omfattet mer enn det jeg så i søkeren. Men det kan vel læres ved litt trening, prøving og feiling. Og det går an å beskjære bildene også. Jeg liker Fed, men elsker spontaniteten ved Diana, som jeg føler jeg ikke får med Fed. Et pluss ved Diana er jo at jeg også har en fungerende blits, selv om jeg skal prøve å teste ut å bruke denne manuelt sammen med de andre kameraene, snart, på en fancy-kreativ måte! Oj, jeg hadde virkelig mye å si om Fed. Jeg lager en ny post med de første bildene, så slipper du å scrolle så grusomt!

Having fun!

2011-06-08T20:13:00.000+02:00

Pål har reist på kurs i Gøteborg, så jeg må underholde meg selv (ingen eufemisme, misforstå meg rett! Haha)

Små barn - Store gleder!

Dårlig timing!

2011-06-06T16:15:00.000+02:00

Dårlig timing! Mac'en har bestemt seg for å streike. 8 timer med skriving hver dag før forrige innlevering var tydeligvis for mye for den.. Mac'en stakkar blir bare varmere og varmere til vifta går for fullt. Det høres nesten ut som om den skal ta av og lette når som helst! Heldigvis var de snille hos Apple og ville ta den inn for reperasjon, skifte vifta eller noe sånt, så får satse på at det går kjapt! *bank i bordet* (Har ikke akkurat positive erfaringer angående Apples effektivitet, eller mangel på...) Imens har jeg heldigvis minipc'en min. Igjen, takk mamma!

God bedring kjære Mac. I'll miss you!

Formen kryper stadig oppover, og godt er det! Jeg er så lei av å ligge på sofaen og å være i ro.. Og frustrerende er det også, spesielt siden jeg ikke klarer å konsentrere meg særlig lenge, som betyr lite eller ingen skriving. Så neste frist ryker nok... Hvis ikke det skjer et mirakel da!

Sommeren er her!

2011-06-04T22:08:00.000+02:00

Visstnok har den vært her siden torsdag, men det var først i dag jeg orket å bevege meg ut døra, i shorts og nesten 25 grader! Ikke værst til å være sommer-Norge. Jeg har ligget utslått på sofaen siden søndag, og etter en natt med fryktelig svingende feber, kom jeg meg til legen. Søte Tina hjalp meg så jeg ikke datt i bakken på vei dit. Hva skulle en gjort uten gode venninner? Dommen var nyrebekkenbetennelse. Æsj! Først nå føler jeg at jeg begynner å føle meg som meg selv igjen. Jeg klarer å få i meg litt mat, og det var på tide! 5 dager uten lyst på kaffe eller sjokolade, det er ny rekord!

Jeg skulle gjerne vært med Pål på grilling og sommerfest i kveld! Men det blir sofaen og film på meg. Og ikke minst: Hello Panda! Jeg hadde dilla på de søte pandaformede sjokoladekjeksene i Thailand da jeg var på feltarbeid, og jublet litt (inni meg) da jeg fant de på butikken i dag. Absolutt en av mine mange favoritter! Små barn - Store gleder!

Supersøte!

Ha en god helg alle sammen! Håper folk er i bedre form enn meg og nyter den fine sommerkvelden. Sitter dere inne, kom dere ut! Jeg skulle gitt mye for å danse i sommernatten med min kjære (Håpløs romantiker?). På Hamar er det jo Ølfestival forresten! Uansett, kos dere og nyt de lyse nettene!

Og pust ut....

2011-05-30T15:44:00.000+02:00

Det har vært uvanlig travelt den siste tiden, det vil si for meg. Jeg har vært vant til å sitte i min egen lille skriveboble, hvor jeg styrer tiden selv. Å bryte ut av den har vært en utfordring. Ja faktisk, en berg-og-dalbane. Men det har mer å gjøre med erfaringene jeg har gjort meg.

Jeg var kjempestolt av meg selv for å klare innleveringsfristen for det første kapittelet mitt! Det føltes utrolig herlig å kunne sende fra seg noe som jeg kunne være stolt av og som jeg ikke minst har strevet så mye med. Et lite tips; Ikke begynn med den vanskeligste delen først! Så klart, det føles ekstremt godt når denne er unnagjort, men i etterpåklokskapens ånd, det kan være lurt å starte med noe enkelt så skrivingen begynner å rulle... Jeg slutter aldri å lære! Men hjulene er igang, og det er så lettende! Så får det bare være at det vanskelige kapittelet foreløpig opptar en tredjedel av ordkvoten. Jeg skal i hvertfall ikke klage over at jeg har skrevet for MYE!

Som nevnt har jeg bekymret meg for hvordan jeg skal løse ting i sommer uten lån og stipend, samtidig som jeg får nok tid til å skrive. Jeg føler ikke at jeg har tid til å ta 2 måneder "fri" fra oppgaveskrivingen til fordel for en fulltidsjobb, for jeg er nødt til å prioritere oppgaven, og det foran alt. Så det har vært mye grubling og ekle magefølelser. Jeg hater tanken på å ikke kunne forsørge meg selv! Det er ille nok slik det er når ens kjære er i full jobb mens en selv bare er student,å måtte strekke og tøye på alt, selv om det bare er for en periode. Æsj, jeg liker det ikke! Jeg var derfor kjempeglad da jeg fikk vite at jeg fikk ekstrahjelp-stilling i et glassmagasin her på Hamar! Selv om det er snaue 3 vakter i måneden, er det så mye bedre enn ingenting. Det letter litt på problemene i hvertfall. Gleden ble enda større da jeg fikk en telefon fra en annen jobb jeg søkte på for kanskje en måned siden hvor jeg ble tilbudt 2 vakter i uka i en skobutikk i sentrum. Oda + sko er aldri feil, så jeg jublet høyt! Nå kom alt til å løse seg! Jeg startet allerede neste dag, og påfølgende mandag åpnet jeg butikken om morgenen. Det føltes trygt å allerede så tidlig bli tildelt slikt ansvar.

Men gleden var kortvarig... Av erfaring har jeg forstått viktigheten av å ha en skriftlig arbeidskontrakt. Allerede på intervjuet spurte jeg om dette, og ble forsikret om at denne skulle jeg få påfølgende uke. Først måtte jeg levere skattekortet mitt. Greit nok, tenkte jeg. Så fikk jeg plutselig beskjed om at jeg ikke kunne få noe kontrakt, siden butikken ikke gikk så bra (?!). Likevel ble det forventet at jeg skulle jobbe, og stole på at jeg skulle få lønn som avtalt og til avtalt tid. Jeg forklarte at jeg hadde dårlige erfaringer angående å jobbe uten kontrakt, samtidig som jeg påpekte at det ikke er lov å jobbe uten skriftlig kontrakt, men dette ble kimset bort. Jeg måtte lære meg å stole på folk og ikke la meg styre av negative erfaringer(!). Jeg forklarte igjen at det var en rettighet jeg hadde, og at det vil skape trygghet for oss begge to. Til svar fikk jeg at jeg aldri ville få noen slik kontrakt. Det var nok av andre jenter som hadde og ville jobbe der uten kontrakt, og at han veldig gjerne ville at jeg skulle fortsette å jobbe der. Hvis jeg hadde noen problemer med å jobbe under de vilkårene, kunne jeg bare gå. Så jeg gjorde det..

Det er synd at folk skal oppføre seg slik. Det er trist å vite at 5 andre jenter har jobbet der før meg. Det er enda tristere å vite at noen andre kommer til å føye seg, og ta til takke med å jobbe et slikt sted, uten å være klar over sine rettigheter. Jeg er spent på om jeg noensinne får lønnen han skylder meg.

Så det har vært mye opp og ned den siste tiden. Innimellom det negative har jeg hatt opplæring i den andre jobben (les: den eneste jobben min) og det har gått fint, selv om jeg ikke har hatt noe tid til å skrive. Det beste er at sjefene mine der er fantastiske! Så det veier opp litt. Jeg får bare fokusere på det positive og fortsette jobbletingen. Og ikke minst, fortsette skrivingen. Så får det bli nudler og hjemme-sommerferie i år. But hey, It could be worse!

For moro skyld: Test din sjef her!

Jeg trenger ikke kommentere hva utfallet mitt ble...

Frøken Lillian drikkes ut!

2011-05-18T18:49:00.001+02:00

På lørdag drakk vi ut neste brud ut, nemlig Lillian. Forloverene hennes var en smule stresset, ettersom bruden hadde planlagt noe hver frihelg frem til bryllupet, men det syntes ikke på opplegget. Vi startet dagen med noen glass cava (ikke værst, jenter!) før bruden ble sendt på rebusløp rundt i sentrum. Det var vel egentlig mest moro for oss andre å se bruden holde konsert, tegne karikaturtegning og teste Mjøsvannet, men litt utfordringer må den som skal drikkes ut få. Etter det var både bruden og resten av gjengen klar for en god lunsj og inntok Alle Tiders. Vi møttes igjen senere for middag, drikkeleker og selskapsleker, og sikkert 10 latterkramper! Kvelden ble rundet av på Stalloftet med en pole-dansende brud. Haha, spørs om hun husker det selv... Med andre ord, en kjempeartig dag!

Litt bilder fra dagen:

Bride to be!

Forlovere: Terese og Line

Rebusløp

Føler på Mjøstemperaturen.. Deilig?

Progress is bliss

2011-05-12T20:02:00.000+02:00

Nå går det mot første innlevering, og ordene formerer seg for hver dag. Endelig føler jeg at jeg er på vei et sted! På tide kanskje? Uten tvil! I dag har jeg tastet 2810 ord (!) og klapper meg fornøyd på skulderen. *Flink antropolog*. Hittil føler jeg at jeg skriver en bok om sjamaner, så jeg er litt spent på hvordan det skal gå videre. Jeg gleder meg nesten litt til å pendle inn på et annet tema. Men èn ting av gangen! Det er enda et stykke igjen.

En annen ting å glede seg over: Jeg har fått bekreftet studieplass! Så da blir jeg student et semester til. Ah, lettelse! Jeg klarer ikke tanken på å måtte jobbe fullt ved siden av studiene. Da blir jeg jo aldri ferdig. Det nytter ikke å skrive på hobbybasis.

Jeg må også rope høyt ut at jeg har verdens beste kjæreste! En veldig god overraskelse å få massasje sånn helt uten videre bare "fordi jeg har fortjent det". Aw, søting! Jeg skryter så gjerne av min kjekke, snille, fantastiske kjæreste. Det har jo ikke blitt så mye tid sammen i det siste med en skrivefiksert Oda og oppussing av badet. Speaking of, jeg tok min første dusj på det nye badet i dag! Yay! Så nå går u-landstilstandene mot en slutt, selv om jeg om kort tid kommer til å (opplevd) leve under fattigdomsgrensa, i hvertfall i Norge... Hvorfor får en ikke stipend og lån i juni?

Uansett, ting begynner å rulle, og det mot det positive! Men det kommer til å bli travelt frem til mandag, så det er bare å stå på!

Nå kaller sofaen på meg! Først ett lite stemnings-hipstaprint nå som solen er i ferd med å gå ned:

Litt bryllup, litt kaos

2011-05-09T17:18:00.001+02:00

Puh! Så var Hege og Pelle godt gift! Rart at forloveren var mer nervøs enn bruden denne dagen, men slik var det nå. Bruden selv var merkelig rolig, men det kan vel ha noe med at alt har vært nøye planlagt og klart ned til minste detalj, nesten for 2 måneder siden. Den jenta der har stålkontroll!

Jeg var "bare" nervøs for talen senere på dagen, og for at jeg skulle snuble opp kirkegangen. Sistnevnte klarte jeg å unngå, og etter noen glass vin forsvant nervøsiteten for å holde talen, selv om følelsene var der. Men slik skal det jo være når bestevenninnen gifter seg. Jeg fikk sagt 90 prosent av det jeg skulle si, så jeg er storfornøyd!

Dagen var kjempefin! Vakker seremoni etterfulgt av en skikkelig stilig brudefotografering (gleder meg masse til å se bildene!) og ikke minst en morsom fest. Jeg koste meg veldig, og jeg kunne se at resten av gjestene også gjorde det! Så igjen, tusen takk Hege og Pelle!

Nå håper jeg at jeg snart lander så jeg kan panikkskrive ferdig før del-innlevering... Jeg hater å falle tilbake til gamle skippertaktendenser, men en gang skippertak, alltid skippertak.. Og jeg som har vært så flink i det siste! Pust og tenk postitive tanker!

Jeg tar meg selv i å klage. Klage over at vi ikke har bad med dusj i hus (på 8. uka nå....), klage over fyllik-naboen som bråker og røyker som en skorstein, hvorpå røyken siger inn til leilighetene vår, klage over at det er rot og kaos overalt pga oppussingen, så jeg ikke har noen skikkelig skriveplass... Ja, helt ned til at bordet vingler når jeg skriver. Jeg skulle så gjerne hatt mitt eget lille skrivehjørne! Ja, jeg er lei! Drittlei faktisk! Men jeg kan ikke noe annet enn å takle det, så godt jeg kan og prøve å ikke surve. Men nå glapp det litt.. Det er liksom ikke så mye som skal til for å få fikset på ting, men likevel er det så vanskelig å få til... Jeg skulle nesten ønske jeg hadde hybelen min fremdeles.

Tenk å hatt det sånn!:

Me want!

eller en annen kreativ løsning:

eller denne som tar minimalt med plass:

Sukk! A girl can (only) dream...

Gratulerer Hege og Pelle!

2011-05-09T16:33:00.001+02:00

Gratulerer med den store dagen deres 07.mai 2011!

Takk for at jeg fikk være med å feire denne lykkeligste av alle dager sammen med dere. Jeg koste meg masse! Ønsker dere hell, lykke og kjærlighet på ferden!

Kjempeglad i dere begge to!

Det lykkelige paret knipset kjapt med phooonen :)

Something old, something new, something borrowed, something blue

2011-05-05T20:54:00.000+02:00

etterfulgt av den mindre siterte delen: and a sixpence in her shoe. Slik lyder det britiske bryllupsdiktet som beskriver hva bruden skal ha på seg bryllupsdagen for hell og lykke. For det er snart bryllup! Hege og Pelle gifter seg på lørdag og alle hjerter gleder seg.

Bruden virker å ha alt under kontroll (Alt er på stell der i gården), og alt er nøye planlagt, helt ned til minste detalj. Den jenta der tenker på alt! Jeg gleder meg masse til å være forlover. Kjolen er på plass og talen er i boks, så nå er det bare å glede seg.

Siden det er litt tid igjen før lørdag, her er noen forslag for å gjøre dagen litt mer spesiell:

Og hvis dere er redde for at noe skal gå galt (noe det ikke vil!), så kan dere trøste dere med dette:

Enjoy!

The art of procrastination

2011-04-29T12:37:00.000+02:00

Oda har det gøy i lunsjen :

Jeg elsker Hipstamatic! Den ultimate fotografiske iphoneapp'en etter min mening, og mitt største tidsfordriv ved siden av angry birds. Hipstamatic gjør iphone'n min ekstra bra (selv om jeg er veldig glad i phooonen min før.) Det er så vannvittig mange stilkombinasjoner, som produserer et lite stykke hverdagsmagi, eller surrealisme om du vil ;) Objektivet Salavdor 84 som du får i Dali Museum GoodPak, gir totalt uforutsigbare resultater, og helt siden jeg fikk tak i den før jul har jeg hatt MYE moro!

Ha en dalìstisk fredag alle sammen!

Jeg drømmer om...

2011-04-28T18:26:00.004+02:00

å reise til Kambodsja! Det har jeg egentlig gjort i flere år nå. Jeg har jo vært i nabolaget flere ganger, men det har aldri blitt noe av at jeg har reist dit. Enten fordi jeg ikke har hatt tid eller råd, men mest fordi det er så mange steder jeg ønsker å oppleve sammen med noen, ikke på egenhånd. Så Kambodsja er min store gulrot! Når masteren er levert og eksamen overstått, da vil jeg reise sammen med verdens beste.

Det hjelper på motivasjonen å ha noe å drømme om og se frem til, å belønne god innsats med. Mens vi snakker om motivasjon; min er veldig god om dagen *bank i bordet*. Og sånn skal det fortsette! Jeg skal tilogmed på jobbintervju på mandag, så jeg krysser fingrene og satser på det beste. Jeg har hørt at det alltid ordner seg for snille piker..

For å visualisere mine drømmer:

Ankor Wat

Angkor Wat

Munker

Sihanoukville

Spesielt resort i Kep

Nasjonalpark i Mondulkiri

Jeg har lyst til å pakke sekken allerede!

Sebra?

2011-04-26T18:12:00.001+02:00

Jeg blir liksom ikke helt fornøyd med utseendet på bloggen min, så jeg prøver igjen ;) Så får vi se hvor lenge det varer denne gangen...

Nå er påskeferien over og det er tilbake til skriveboblen, men med ny motivasjon i bagasjen. Utrolig hva litt sol og varme på kroppen kan gjøre! For det har vært skikkelig sommerstemning med over 20 varmegrader, og det i april! I Norge!! Det er ikke annet enn herlig. Stavangerpåsken var kjempefin og jeg koste meg masse. Fikk også testet ut ett av de nye kameraene mine, så spent på å se resultatet.

I går tuslet Pål og jeg ut mot Odden for å ta de siste bildene av filmrullen og nyte det fine været, med is som gulrot selvfølgelig ;) Det er bare pensjonister som går tur for turens skyld...

Her er noen hipstaprints jeg snappet på veien:

Hamar "skyline"

Happy camper!

Skarp sol...

Kjekkas på Odden

Så var det bare å skrive, skrive, skrive og skrive litt til, søke flere jobber og holde motivasjonen oppe! Dette skal jeg klare!

God påske!

2011-04-20T17:58:00.000+02:00

Ønsker alle sammen en riktig god påske! Her skal det feires bursdag av storesøster i dag, og hele gjengen er samlet. I morgen bærer det vestover til Stavanger for litt Rogalandpåske. Det blir stas! Har ikke vært i Stavanger før, så jeg gleder meg.

Noen påskebilder for å komme i bypåskestemning, for hurra hurra, snøen er borte!

Egenmekka påskemuffins og påskedekorasjoner utenfor Rådhuset

Hipp hurra for verdens beste søster!

Bloglovin'

2011-04-19T14:39:00.007+02:00

Mulig jeg ligger milevis etter i bloggverdenen, men har sett ikoner med bloglovin' på stadig flere blogger jeg følger med på, så ble litt nysgjerrig. Jeg må si jeg ikke helt skjønner greia ennå, men kaster meg likevel på. Hvis noen føler for å informere meg om fordelene med bloglovin', feel free! Det eneste jeg finner på hjemmesiden deres er en tilsynelatende endeløs liste med rosa/moteblogger, så sklir ikke rett inn i målgruppen tror jeg.. (Og har ikke mye i mot det).

Follow my blog with bloglovin

Happy Songkran!

2011-04-15T11:42:00.000+02:00

....eller thai nyttår, for å beskrive det nærmere. Det er den tiden på året når thaiene tilsynelatende blir 6 år gamle igjen (om det ikke hadde vært for at alkoholen flyter relativt lett) og kaster store mengder vann på hverandre, til alles fornøyelse og latter. I Chiang Mai går det visstnok vilt for seg, så jeg tenker Alex og Kanson har full sushibar om dagen. Jeg får dessverre ikke vært med og feiret med dem, siden jeg sitter fast på Hamar. Det begynner å klø i reisefoten igjen, og jeg skulle mer enn noe annet sluppet alt og bare reist! Så jeg får mimre litt tilbake til 2009 da jeg var i Chiang Rai under den store vannkastefestivalen.

Feringen av Songran varer (offisielt) i 3 dager, og siden jeg var alene i to av dem var mitt førsteinntrykk av festivalen heller dårlig. Faktisk på grensen til plagsomt. Jeg kunne ikke bevege meg utendørs uten at (fulle) folk kastet og tilogmed tømte bøttevis med vann over meg. Haha, se på farangen hvor bløt hun blir! Jeg lo ikke... Å løpe gjorde visst ting bare mer spennende, så til slutt valgte jeg å bare stå stille og smile (falskt) til det hele var over. Jeg skulle i hvertfall ikke tape ansikt! Vannkastingen representerer starten på tørketiden, hvor vann logisk nok er mangelvare, tradisjonelt sett. Thaiene jeg snakket med under sist feiring, fortalte meg at festivalen i dag dreier seg mye mer om å ha det moro, enn hva den tradisjonelt representerte; renselse og starten på et nytt buddhistisk år.

Den siste dagen av songkran hadde jeg engelske David og japanske Mami til å beskytte meg, eller nærmere bestemt til å dele vannmengden med meg. Så jeg følte meg ikke like utrygg når jeg gikk hjem på kveldene.

Her er noen bilder fra den ikke fullt så ville feiringen i Chiang Rai i 2009:

Vann kastes på biler og fra biler.

Noen velger en ikke fullt så drastisk "vannkasting"

Til sammenligning ser feiringen i Chiang Mai slik ut: NB! Cheesy music warning!!

Legg merke til "hawaii-skjortene", som her er songkran-skjorter, et must! Kanskje jeg skal dra igang en vannkastefestival her? Jeg tester på Pål når han kommer hjem, så får vi se hvor blid han blir ;)

Vår!

2011-04-14T20:06:00.000+02:00

Endelig er våren her! Det skal vel mye til før det snør igjen nå, eller? Og enda bedre, snart er det påske og jeg kan ta noen dager fri med forhåpentligvis god samvittighet. Jeg gleder meg!

Dagene flyr fra meg uten at jeg får gjort så mye, og det tærer på motivasjonen. Jeg fikk mail fra UiB i forrige uke om at jeg kun har studierett ut semesteret, og at siste frist for innlevering av masteravhandlingen var 27. mai. Ikke akkurat en hyggelig beskjed. Men som alltid er de svært hjelpsomme, og jeg skal nå søke om utvidet studierett ut høstsemesteret. Så får håpe det går i orden, ellers vet jeg ikke helt hva jeg gjør...

Det er så frustrerende at jeg ikke har fått til å skrive noe brukbart denne uka. Og jeg blir vettskremt når jeg prøver å planlegge frister for innlevering av utkast fremover. Det er så mye igjen! Jeg skulle så gjerne hatt noen i samme båt som meg..

Men det er snart en ny uke, og nye muligheter! Det kan jo ikke gå noe dårligere neste uke? Mamma var innom med en liten våroppmuntring i dag, og det hjelper jo masse.

Vel overstått!

2011-04-12T12:07:00.000+02:00

Puh! Endelig (for meg vel å merke) er verdens beste Hege drukket ut!

Jeg har holdt meg i bloggmørket for å unngå å røpe noe. For det ville jo vært typisk om det skjedde en glipp. Det viktigste er jo at utdrikningslaget skal være en overraskelse. Og overrasket ble hun da vi snek oss inn lørdag morgen til lyden av brudemarsjen ;) Det har vært mye planlegging og hemmelighetskremmeri, lite søvn, og en del løping og stressing hit og dit, men det var verdt det! Det virket som jentene koste seg og at bruden var fornøyd, og ingenting er bedre enn det! Nå vurderer jeg å sove en uke... Viser en liten kollasj fra barkurset vi hadde. Kjempeflink bartender og farlig gode drinker. Utrolig nok er disse de eneste bildene jeg tok denne dagen, og jeg som hadde med både frøken Diana og Canon'et mitt. Selv om det var nok av ivrige fotografer denne dagen, tilhører bildene bruden og de deltagende :)

Hege lærer å lage mojito på barkurs. Vi forventer disse på neste fest ;)

Jeg trenger vel ikke nevne at det har blitt lite skriving den siste uka. Men uka før hadde jeg endelig en god skriveuke. Og det føltes utrolig godt! Det var på tide med en opptur. Min egen frist for første kapittel klarte jeg ikke, og jeg er litt skuffa over det, men jeg er nå ihvertfall i gang!

Nå sitter jeg og venter på DHL-mannen som skal komme med kjolen jeg har bestilt fra Kina. Skal en være forlover må en jo ha en fin fotsid kjole, så jeg bestilte likeså godt to! Kjolejakt i Thailand, Oslo og Hamar ga ingen resultater, så da vendte jeg meg mot internett, en smule skeptisk, så jeg helgarderte meg. Den første kjolen ble jeg skikkelig fornøyd med, så spent på nr 2. Mulig jeg får et luksusproblem. Eller at den andre ikke ser ut i det hele tatt. Men til en sum av 960 kroner for begge to, tar jeg ikke det så tungt. Jeg gleder meg til bryllup!

Jeg får prøve å komme inn i skrivemodus igjen. Gode råd og tanker mottas med takk! :)

Oda i skriveboblen

2011-03-22T15:11:00.000+01:00

I det siste har jeg følt meg delvis isolert i min egen lille skriveboble. Selv om det er absolutt nødvendig for å få ting gjort, har jeg følt at alt jeg gjør dreier seg om oppgaven min. At jeg trodde jeg kunne få plass til en 70% jobbstilling overrasker meg. Selv om jeg anser meg selv som balansert kynisk, må jeg ha hatt et ekstra-naivt infall som egentlig ikke ligner meg... Når jeg tenker over det var det vel heller en ubevisst virkelighetsflukt. Jeg vil så gjerne bli ferdig med oppgaven min! Og ikke minst ha et tilsynelatende liv igjen. For å få det til må jeg nok bite tennene sammen og være fulltidsstudent fremover.

Men det er ikke lett.. Når sola skinner som i dag og våren er endelig på vei, med 3 "nye" kameraer som skriker etter å bli tatt med ut på fotosafari, er det vanskelig å være flink pike. Og med en fysisk form som ikke vil følge hodet mitt, men heller dikterer hvordan dagen blir og gir meg to valg: "kontoret" eller sofaen, så føler jeg at jeg kommer til kort på alle områder.

Så jeg lar meg frivillig stikkes med nåler i håp om at ting blir bedre, at kroppen blir sterk nok til følge hodet og viljen min. Etter 2 omganger føler jeg liten bedring, men jeg gir ikke opp ennå. Selv om det er vondt, er det verdt det hvis det hjelper, sant?

Godt er det at gode venninner overtaler en til å slippe arbeidet for en stund, komme seg ut i noen timer, drikke kaffe og le, uten at det gir en dårlig samvittighet.

Takk for en kjempekoselig kaffe-date, oppmuntrende ord og en nydelig rose! You made my week!

Jeg ønsker meg...

2011-03-10T17:11:00.000+01:00

et polaroid-kamera! Egentlig har jeg alltid ønsket meg det. Jeg husker at jeg som liten ble fascinert av hvordan et bilde tilsynelatende kom frem av ingenting. Skygger, farger, rist og voilà: Små magiske bilder! I grunn er jeg fascinert fremdeles..

Polaroid Spectra

Før jul oppdaget jeg at ebay er full av kamerasnacks, og i skrivende stund har jeg vunnet 4 auksjoner og er boarderline kameraavhengig.. Og jeg har nesten bydd på polaroidkameraer hver gang jeg har vært innom. Det eneste som (egentlig) stopper meg er prisen på polaroid-filmen. 18 euro for 10 bilder!! Pluss porto.. Så drømmen om å dekke en vegg med polaroidbilder må nok puttes på hold..

Grunnen til at det er så dyrt er at produksjonen av polaroidfilm ble stoppet i 2008. Den gode nyheten er at uavhengige selskaper som The Impossible Project har fått igang produksjonen igjen, småskalaproduksjon vel og merke. Noe som betyr at de kan (må?) ta seg godt betalt. Samme historien som den bak Lomography altså. Jeg er litt ambivalent til begge. Jeg liker tanken bak, sikre produksjon mot en analog fremtid, men det er ikke til å unngå å legge merke til prisen på både kameraer og film og den enorme potensielle avansen. Selvfølgelig, kjøper en kamera hos Lomography får en gyldig garanti på 2 år, og en er sikret at produktene er i god stand. Noen er til og med nyproduserte. Jeg kjøpte Diana Mini'en min der. Til sammenligning kjøpte jeg mitt Smena 8m på ebay, til en pris av 230 kr inkludert porto. Hos Lomography koster et tilsvarende Smena-kamera 95 euro pluss porto (og muligens mva?)!

Kjente selgere på ebay tilbyr en viss garanti for at kameraet skal være i orden, samt returnering om det skulle være noe fusk. Så jeg sier: Ta sjansen!

I mellomtiden får jeg trøste meg med at jeg kan lage fake digitale polaroidbilder med Poladroid! Og kanskje heller ønske meg et Fuji Instamax Mini?

Fuji Instax mini til den nette pris av 99 dollar, 20 bilder inkludert.

Litt rimeligere for selve filmen, siden Fuji prøver å gjøre instant photography hipt igjen. Men det er jo ikke Polaroid... Jeg kunne uansett hatt mye moro med begge to! En ting er i hvertfall sikkert: Analog fotografi er ikke død!

Nytt design?

2011-03-09T21:24:00.001+01:00

For å spore hjernen inn på noe annet enn hmong-sjamaner og plantemedisin, tester jeg ut nytt design for bloggen min. Va tycks?

Blir nok litt kaos fremover til jeg blir 100% fornøyd... *pirke pirke*

Ferie-lomos!

2011-03-03T18:05:00.000+01:00

Nå har jeg endelig fått fremkalt filmrullen fra Thailandferien! Ikke akkurat imponert over fotolaben på Torghjørnet vs den jeg brukte i Chiang Mai. At prisen her hjemme er milevis høyere blir vel overflødig å nevne, men jeg gjør det likevel. 189 kr for å fremkalle en film! Dette inkluderte selvfølgelig papirkopier, men disse måtte jeg ta. Frøkna som jobbet der sa jeg ikke kun kunne fremkalle filmen, men måtte ta papirkopier. Men for 30 kr ekstra kunne hun scanne de inn for meg, derav den totale summen på 189. Det jeg var minst fornøyd med var at de brukte 6 dager, og at kvaliteten ikke var super. Til sammenligning brukte de 1 dag i CM til en pris av 100 baht for fremkalling og innscanning. Jeg fikk beskjed at de svarte kantene rundt måtte jeg klippe/redigere bort selv. Så, jeg går et annet sted neste gang!

Her er i alle fall et utvalg ferieminner, alle tatt med Diana Mini:

Skytrainstasjon i Bangkok

Pål i Chinatown i Bangkok

Chinatown

Paradiset Koh Mook

Palmekunst

Koh Mook

Den vakreste hviteste mykeste sandstranden noensinne!

Beach hunk

Mitt favorittbilde: Dobbel-Pål!

Koh Tao

På stranda til det fineste hotellet på Samui: The Library. Vil bo her neste gang!

Cavadrikking på terassen på julaften, Koh Samui

Jeg må slutte å se på kameraer på e-bay.. Det er så mye jeg ønsker meg! Og vips har jeg bydd og vunnet. 3 kameraer er på vei i posten as we speak! Gleder meg til å teste dem ut!

Veggis Maki Rolls!

2011-02-25T12:07:00.000+01:00

Jeg var innom Hamar Asia Mat i går og fant som alltid masse spennende og godt. Jeg elsker å gå i slike butikker og oppdage ny og inspirerende mat. I går fikk jeg øye på nori (de grønne sjøalge flakene) og tenkte at jeg skulle forsøke meg på vegetarsushi. Her er resultatet:

Jeg hadde agurk og gulrot i tillegg til sushiris i mine maki. Jeg hadde planer om å legge avokado i også, men Kiwi var utsolgt.. Egentlig kan en putte alt en synes er godt i, og neste gang skal jeg teste ut omelett og mango. Av tre nori fikk jeg ca 24 ruller. Med litt kikkoman på toppen gikk disse rullene rett hjem!

Nestenhelg i hovedstaden!

2011-02-24T16:59:00.000+01:00

Da jeg bestilte billetter til Band of Horses Spektrumkonsert før jul, tenkte jeg ikke noe over datoen, og ble litt skuffet når jeg fant ut at det var på en søndag. Men slik situasjonen er for meg i skrivende stund er hver dag i utgangspunktet en helg, så da måtte vi bare skyve tankemønstret en dag frem. Pål fikset fri og endelig kom søndagen vi hadde gledet oss til siden jul (konsertbilletter er en super julegave!).

Egentlig skulle vi hatt denne daten sommeren vi møttes, men vi fikk ikke tak i billetter til Øyafestivalen. Vi hørte mye på Band of Horses den sommeren (og siden i grunn) så mange gode minner i de sangene. Ja, vi er klissete og fjortisforelska og er ikke redde for å vise det! Etter en flaske Cava på hotellet og kjempegod thaimat på Rice Bowl var vi klare for Spektrum.

Konsertområdet i Spektrum var nesten fullt, til vår overraskelse. Godt å se at flere trosset søndagsfølelsen! Vi fant relativt gode ståplasser og dyre drikkevarer og ventet bare på gutta i Band of Horses. De åpnet med å spille akustisk og det er ikke noe annet ord for det enn vakkert! Fikk frysninger oppover hele ryggen. Konserten var utrolig bra, men gjentatte ganger ble jeg flau over å være norsk. Greit, det er søndag, folk var kanskje ute kvelden før, men det går vel an å hoppe og rope litt? Til og med vokalisten kommenterte at han aldri hadde hørt 4000 mennesker være så stille mellom sangene før. "You polite Norwegians! " Kom igjen, lev litt!

Hipstamatiserte litt av konserten

Mer hipstaprints av Band of Horses

Så kort summert: Band of Horses, overraskende bra live, spesielt på de akustiske og når de tonet ned litt mot slutten. Publikum i Oslo Spektrum, 70 prosent hung over 17-18-åringer som ikke orker å løfte armene, 10 prosent mindreårige i følge av forledrene(!) og 20 prosent som koste seg skikkelig, undertegnede inkludert. Konserten får en femmer av meg, publikum og stemning svak firer..

På mandag tok vi turen til Bygdøy og Kon Tiki-museet. Pål har hatt underskudd på kulturelle opplevelser i sin grunnskoleutdanning, så det var på tide å gjøre noe med det. Selv var jeg der i 3. klasse så vidt jeg husker. Museet husket jeg ikke så mye av, men jeg husker godt at vi lagde Kon Tiki-masker i leire i formingen ;)

Thor Heyerdahl er personlig en av mine store helter. For en mann! For et mot og ståpåvilje! Ikke mange som er villige til å krysse verdenshavhav på flåter nå til dags bare for å bevise at det er mulig. Inspirerende metoder for å underbygge teorier på! Jeg så dokumentaren om ham som gikk på NRK for en god stund siden, og for et spennende liv han har hatt. Etnografi i praksis! Det var trist å se hvordan han ble kritisert for sine teorier til siste stund, av antropologer og andre eksperter. Fagmessig sett er ikke Heyrerdahls teorier i vinden lenger, diffusjonismen er avfeid som avleggs. Men det betyr ikke at han ikke skal få heder og ære for sine bidrag, å ikke motta respekt som den eventyreren han var. Så, keep up the good work, Kon Tiki-museet!

Ra II som krysset Atlanterhavet i 1970

Selveste Kon-Tiki som etter 101 dager beviste at folk fra Sør-Amerika kunne ha befolket stillehavsøyer.

Her bodde mannskapet på 6 under seilasen.

Mannskapet på Kon-Tiki (fotografi av fotografi som tilhører museet)

En ung Thor Heyerdahl, en staut kar må jeg si! (også foto av fotografi som tilhører museet).

Det var en vellykket nestenhelg i storbyen! Når jeg tenker på det er en altfor lite turist i eget land. Mulig fordi det er dyrt også for nordmenn. Det nyåpnede Comfort Hotel Xpress i Møllergata anbefales om noen er på utkikk etter rimelig og helt grei overnatting i Oslo sentrum. Men jeg kan tenke meg at det er litt mindre rolig der lørdagsnettene...

Tiden flyr, men jeg står stille..

2011-02-15T10:38:00.000+01:00

Vips har det gått 3 uker siden sist. De siste 2 av dem har jeg fundert på å blogge litt, men så har jeg ikke funnet på noe å skrive om. For livet er lykkelig monotont om dagen. Høres vel ut som en selvmotsigelse, men jeg klager ikke på at livet er kjedelig, foreløpig. Vel, kanskje ikke kjedelig, men det skjer ikke så mye. Dagene er for det meste like. Jeg prøver å motivere meg selv til å skrive, men vet ikke hvor jeg skal begynne. Så da leser jeg for å finne noe som kan inspirere meg, og hittil funker det dårlig. Så da matcher det resten av meg, som også kan betegnes som å funke dårlig. Men fastlegen og helsevesenet er på saken, så får bare vente og håpe. Jeg vil ha formen min tilbake!

Ellers hadde jeg en super dobbel-bursdags-feiring (hvor bra er det ikke å ha bursdag dagen etter hverandre?), og en interessant helg i Oslo som tilskuer på Årets Frisør (en del gøyale observasjoner der). Nå på søndag går turen til Oslo igjen for Band of Horses-konsert, jeg gleder meg! Så blir nok livet heller stabilt for en stund fremover, og jeg må virkelig skrive, skrive, skrive!!

Jeg er en smule tankefull i dag siden det nå er ett år siden jeg flyttet fra Bergen, og det har virkelig vært et år full av opplevelser. Jeg kan nesten ikke skjønne at jeg rakk alt! Og ikke minst hvor opp og ned, frem og tilbake, kaos i hodet, ubestemmelig jeg har vært! Fra å gi opp alt, flytte hjem, finne jobb, flytte sammen med verdens herligste til å ta opp igjen tråden, si opp jobb, pakke sekken og forlate verdens herligste for å fullføre feltarbeidet mitt. Og på tross av alt, klarte jeg det! Hvem hadde trodd? Så nå sitter jeg her og føler presset for å gjøre ferdig det siste steget: Avhandlingen. Jeg kan ikke si at jeg er noe annet enn livredd. Men første kapittel skal være ferdig til april, min egen frist, så jeg får bare begynne et sted. Gode råd mottas med største takknemmelighet!

Home, sweet freaking cold home!

2011-01-23T14:32:00.000+01:00

Så er vi hjemme igjen, tilbake i kalde, kalde Norge. Vel, vi har vært hjemme en drøy uke nå og det føles egentlig godt. Treffe familie og venner igjen, tre tilbake til virkeligheten og hverdagen. Men for min del føles det også rart. I det store og det hele føles det som tiden har stått stille her hjemme mens jeg har vært borte. Nok et eksempel på at oppfattelsen av tid er relativ. På en måte er det godt at ting forblir det samme, men det finnes en fin balanse mellom det og stagnering.. Jeg trenger nok litt mer tid på å aklimatisere meg.

Jeg ser ut av vinduet nå og dette er hva jeg ser:

Vakkert, men jeg vil mye heller være her:

Sukk, jeg får bare leve med det!

Snart skal jeg på bryllupsmesse med Hege for å få litt inspirasjon. Det vil si, Hege vil ha litt inspirasjon. Jeg har ingen hast med det. Jeg hører rykter om en sjokoladefontene, så det kan bli stas!

Dette er det første innlegget på Mac'en min. Yay! Endelig! Uansett, jeg (i min manglende kunnskap) håper ting blir seende likt ut som før.

Et lite ferieoppsummeringsinnlegg/reisebrev kommer snart!

Ferie!

2011-01-08T18:41:00.001+01:00

I skrivende stund er jeg på ferie med verdens beste kjæreste, og livet kunne ikke vært bedre! Vi vurderer begge to å aldri reise hjem til Vinter-Norge igjen. Men det ser ut som vi pent blir nødt til det om en knapp uke. Detaljblogging sparer jeg til livet som arbeidsløs/jobbsøkende halvt-ihjel-frosset student.

Håper folk har hatt en godt jul og at det nye året bare har bragt glede hittil!

Kjapt hipstaprints fra båtturen til paradiset Koh Mook

From the USSR with love: Mitt nye gamle Smena 8m-kamera

2010-12-15T10:28:00.001+01:00

Puh! Jeg kan puste lettet ut. Jeg fikk hentet ut den første rullen med film fra e-bay impulskjøpet mitt: Et ekte LOMO-kamera, Smena 8m, og det gikk mye bedre enn forventet. Altså, jeg hadde forventet at kameraet ikke funket i det hele tatt etter at mannen i fotobutikken bare lo og ristet på hodet da jeg stolt viste frem fangsten min. Han konstaterte fort at telleren var ødelagt, og at trolig tilbakespolingsmekanismen også, og at jeg bare måtte teste å se om kameraet fungerte. Han avsluttet med å peke på et knall rosa digitalkamera og si at dette var vel mer min stil? Hva er i veien med folk? Analogt er bra! Misforstå meg rett, jeg elsker elsker elsker mitt digitale speilreflekskamera (og har en knall rosa mini-pc), men noen ganger er det mer spennende å get back to basics, i mangel på fullgodt norsk uttrykk, og se hva som skjer. Så her er det, mitt russiske adoptivbarn:

I motsetning til Frøken Diana, som er en reproduksjon, er dette kameraet godt brukt. Jeg vet ikke akkurat hvor gammelt det er, men kameraet ble produsert mellom 1970-1995. Etter litt kjapp googling fant jeg ut at mitt kamera er den andre versjonen av Smena 8m, men jeg ble ikke noe klokere når det gjaldt alderen. Jeg tipper at det er fra tidlig 80-tallet, men det er bare min gjetning. Om noen vet, informer meg gjerne! Selgeren jeg kjøpte det fra er fra Ukraina, men hun selger en haug med kameraer og andre Sovjetunionen memorabilia, så jeg får vel bare dikte opp en forhistorie for det. Smenaene var visst populære spionkameraer, journalistkameraer og førstevalget for mange gryende fotokunstnere, for sistnevnte kanskje mest på grunn av prisen. Til en original pris av hele 15 rubler i 1986 var det nok alle slags mulige mennesker som hadde disse. Det er likevel spennende å tenke over hva slags bilder kameraet har produsert før det nådde meg..

Men nå til et utvalgt fotografier Smena 8m og jeg har laget i fellesskap:

Chiang Mai burde skifte navn til Chang Mai, elefanter over alt!

Gatemat. Krabbeboller anyone?

Forsøk på dobbelteksponert selvportrett

Wat Suan Dok en ettermiddag.

Gode ønsker på Kongens bursdag

Jeg liker Smena'n min. Det er litt mer å tenke på før du tar bilder enn med lille frøken Diana, siden du kan velge ISO innstillinger, lukkertid og blender selv. Det viktigste er nok å passe på at fokusavtanden er rett, og det glemte jeg et par ganger. Heldigvis er kameraet utstyrt med praktiske symboler som hjelper deg med dette. Du velger lukkertid etter å bedømme lyset der du befinner deg ved å stille inn på strålende sol, overskyet, regnsky etc. Og fokuset etter å stille inn på person, gjeng med personer, hus frem til evighetssymbolet. Brukervennlig med andre ord! Det eneste som plager meg er at det ikke følger med blits, og at Dianablitsen min ikke kan brukes. Jeg kunne forresten trengt selvutløser på begge to, men det kan jeg vel bare glemme. Smena er nok litt mer temperamentsfull enn Diana, siden bilderesultatene varierer veldig, men vi får vel bruke mer tid på å lære hverandre å kjenne. Siden tilbakespolingen ikke fungerer, må jeg gjøre det selv i absolutt mørke. Også en utfordring, men en overkommelig en. Jeg gleder meg til å ta med begge to på ferie!

Snipp, snapp snute, så var eventyret snart ute...

2010-12-11T07:51:00.000+01:00

Feltinnspurten er over, og vel overstått! For en herlig følelse! De siste to ukene har vært ganske hektiske, og jeg har vært småstressa og til tider litt amper over at ting ikke har gått som planlagt, over endringer i siste liten, for at jeg ikke skulle rekke å dekke alle tema jeg hadde satt. Men nå er det over, og 90 prosent av feltønskelista er oppfylt. Og det er over all forventning!

Utsikt fra Hmonglandsby nord for Chiang Mai.

Jeg høres kanskje litt bitter ut når jeg klager over thai-time, at ting ikke går som planlagt eller at det er umulig å planlegge. Og ja, det er frustrerende når du har begrenset med tid til å få svar på så mange spørsmål. Så arbeidsmessig er det frustrerende. Ellers liker jeg thaimentaliteten i forhold til tid og fremtiden. Vi i Norge og kanskje i Vesten generelt, er altfor opptatt av å måle ting i tid, plassere hendelser i tid og sette alle slags mulige mål for morgendagen, neste måned og år frem i tid. For thaier flest er det dagen i dag som gjelder, planlegg for denne dagen, og nyt denne dagen. I morgen er i morgen, og den kan vi ikke kontrollere. Det som har skjedd, har skjedd og er ikke så viktig lenger. Og siden Thailand er Thailand, dukker det opp overraskelser på veien. Og de fleste tar disse med et smil og en god latter, uansett om det byr på utfordringer. Nøkkelen er nok tålmodighet. Tålmodighet og spontanitet. Vi i Norge er altfor kjedelige, fastlåste i rutiner, hele tiden på vei fra A til B. Hva skjedde med å nyte reisen?

Selvfølgelig, et samfunn kan ikke fungere uten planlegging, faste avtaler og målsetninger. Men det må være lov å gi slipp på disse en gang i blant, og ikke la tiden styre oss. Jeg tror nok forskjellen ligger i at vi i Norge ønsker å være så effektive som mulig, vi ønsker å maksimere tid slik at vi får tid til overs, fritid, ferie, helg som vi kan bruke til det vi vil og slappe av. Men tenk litt over hva du bruker denne opptjente tiden på. Er alt stresset virkelig verdt det?

Jeg for min del skal nyte thai-tiden nå. Bare henge meg på og se hva som skjer. Jeg er ferdig med å snakke med sjamaner, urtedoktorer, prester, eldre og Hverhmongsen. Planene og målene er nådd. Min siste uke i Chiang Mai.. Kanskje blir det en bonus-tur til en urtedoktor noen timer sør for CM, noen museumsbesøk, en siste tur til Universitetet og bokhandelen. Et par turer til Starbuck's, noen kinokvelder, hvem vet? Tid er relativt, og ikke minst subjektivt. Den kan være ulidelig treg eller fly av gårde. Mitt eventyr er snart over, og et nytt venter rundt hjørnet. Jeg kan nesten ikke vente med å dra på oppdagelsesferd til Thailands øyparadis sammen med min kjære! DET er belønning det!

Ha en irktig god helg alle sammen! Bruk overskuddstiden godt sammen med nære og kjære!

Jordbruk involvert i The Royal Project, nord for Chiang Mai

Snakes and ladders

2010-12-04T18:36:00.001+01:00

All games have morals; and the game of Snakes and Ladders captures, as no other activity can hope to do, the eternal truth that for every ladder you hope to climb, a snake is waiting just around the corner, and for every snake a ladder will compensate. But it's more than that; no mere carrot-and-stick affair; because implicit in the game is unchanging twoness of things, the duality of up against down, good against evil; the solid rationality of ladders balances the occult sinuosities of the serpent; in the opposition of staircase and cobra we can see, metaphorically, all conceivable oppositions, Alpha against Omega, father against mother.

Slik beskriver Salman Rushdie livets dualiteter eller ironi om du vil, i sin bok Midnattsbarn. Denne metaforen fanget meg umiddelbart og har holdt et fast grep om meg den siste uken. Det vil si, den evige grublerdelen av meg, som har fått mindre hvile enn den pleier de siste 6 ukene. For Rushdie symboliserer stigespillanalogien karma og hvordan våre gjerninger får konsekvenser ut ifra hvorvidt de kan ansees som gode eller onde. Men hva om det dreier seg om mer enn motivet bak handlingene, nærmere bestemt om selve personen som nettopp tar disse valgene? Vil det ikke da finnes to kategorier av mennesker; Slanger og Stiger?

Spillets dualitet

Det høres kanskje enkelt ut å redusere et mangfold av mennesker til to typer, men gjør vi ikke alle det? Verden ses best i svart/hvitt, men fremfor å stemple en person som god eller ond, velger jeg å heller fokusere på handlingene personen gjør. De valgene du tar former ditt eget liv, men ikke minst livet til de rundt deg. Du velger selv om du vil være en slange eller en stige.

Jeg har hatt min del av slanger i mitt liv. Mennesker som ser seg ut et bytte og sjarmerer seg innpå, kun for å tjene sine egne behov før de trekker deg ned. Som med alle slanger finnes det både giftslanger og kvelerslanger, utallige varianter på en skala av dødelighet. Giftslangene er lynraske i gjerningsøyeblikket, mens kvelerslangene tar seg god tid. De torturerer byttene sine og nyter synet av hjelpeløsheten hos sine ofre. De virkelig dyktige slangene er så gode på sitt sjarmerende spill at du ikke skjønner hva du er offer for før det er for sent.

De sleipeste og farligste slangene av alle er de som utgir seg for å være stiger. Enkelte ganger går de så inn i rollen som stige at de overbeviser også seg selv, men slangen vil alltid ligge der, innerst i mørket. Det er en slik slange jeg har vært “offer” for, men det stopper her.

Denne slangen er så god på å skjule sin sanne natur, og fremdeles ser ikke engang de nærmeste denne personen for hva han egentlig er. Ved å kle på seg en maske av tilsynelatende naivitet og uskyldighet kombinert med et fårete glis og fjasete oppførsel, er han vanskelig å gjennomskue. Så god er han i sitt spill at han alltid vender fokuset rundt og vekk fra seg selv. Aller helst ved å ta på seg offerrollen og tynge deg ned med falsk og ubegrunnet skyld og dårlig samvittighet. En ekte mester i manipulasjon!

Det tragikomiske er at det tok meg flere år å innse det, mens jeg sakte ble kvalt til en ugjenkjennelig versjon av meg selv, og det har pågått helt frem til nå. Men kjære slange, sannheten kommer alltid for en dag. Jeg vet hva du er nå. Og triksene dine fungerer ikke lenger på meg. Og du får ikke gleden av å se meg lide. Ærlig talt, så har jeg ikke lidd mye, men jeg har lidd nok. Det eneste resultatet av ditt mangeårige spill er at jeg har følt medlidenhet for deg, syntes synd på deg. Og ubegripelig nok hatt dårlig samvittighet for at jeg kuttet deg ut. En tid følte jeg skyld for dine problemer, for ditt skuespill var så godt, så troverdig, selv krokodilletårene dine kjøpte jeg rått. Men nå vet jeg at dine problemer har du skyld i selv, faktisk er de en del av hva du egentlig er. Et direkte resultat av de valgene du har tatt og fortsetter å ta motivert kun av dine egne mørke tanker og sykelige begjær.

Jeg kan aldri tilgi deg for farene du utsatte meg for! Jeg blir kvalm bare av å tenke på det, og priser meg lykkelig for at jeg innerst inne hadde gitt slipp på deg allerede og dermed slapp unna. Det er bare et tidsspørsmål før også andre avslører deg for hva du virkelig er. Jeg for min del har fått nok. Jeg lar meg ikke manipulere lenger, du har ingen makt over meg mer. Jeg lar meg ikke tråkke på. Jeg trenger ikke slanger som deg i mitt liv. Du er herved slettet, du kan ikke kvele meg lenger. Du er glemt.

Heldigvis har Rushdie rett; for hver slange, venter det en stige. Og på meg ventet den beste stigen av alle. En stige som tok meg opp og reddet meg da jeg var nede i det mørkeste hullet jeg noensinne har falt ned i. En stige som tar meg opp ett trinn for hver dag som går. Jeg velger å omgi meg med stiger heretter, mennesker som løfter meg opp og passer på at jeg ikke faller om det skulle dukke opp noen flere slanger. Vi møter alle på slanger, de aller fleste gjør ikke altfor stor skade, men vi treffer dem oftere enn vi gjerne tror. Likevel, slangene trengs for å bedre sette pris på stigene. Og den gode nyheten er at når du først har blitt offer for én, er de mye enklere å kjenne igjen.

Om du vil være en annens stige eller slange velger du selv. Det er et bevisst valg du tar, og det hver dag. Det finnes håp også for de dødeligste slanger, men for å endre på det er det avgjørende å anerkjenne og ikke minst innse at du er en slange. Jeg håper for din egen skyld at du nå ser hva du egentlig er, for karma vil til slutt ta deg igjen…

Festival of Lights- Loi Krathong og Yi Peng-fering i Chiang Mai

2010-11-28T10:23:00.002+01:00

Loi Krathong er en festival som feires over hele Thailand og i enkelte deler av Laos til ære for vanngudinnen Mae Khongkha (Grovt oversatt “Alle vanns mor”). Feiringen finner sted ved fullmåne i den tolvte måneden etter den tradisjonelle månekalenderen, som ofte er i midten av november. I år var fullmånen den 21.november. Små flåter, kalt krathong, dekorert med blomster og lys plasseres på elver, innsjøer, eller en balje med vann som reserveløsning, for å vise takknemmelighet til gudinnen for å ha sikret livsviktig vann det siste året og samtidig be om tilgivelse for å ha forurenset og forsøplet henne. Ved å plassere flåtene på vannet som et offer til gudinnen kvitter en seg samtidig med all sorg og ulykke i året som har gått, og flåten bærer ofte små ofringer i form av mynter. Flåtene symboliserer små ønsker om hell og lykke, både i livet og i kjærligheten.

I Nord-Thailand, i det gamle Lanna-kongedømmet, sammenfaller Loi Krathong-festivalen med lanna-festivalen Yi Peng. Ved fullmåne i den tolvte måneden sendes tusenvis av lanterner til himmels. Lanternene er laget av tynt rispapir og drives oppover ved hjelp av varm luft. De flytende lyktene sendes med små og store ønsker for det neste året.

Her i Chiang Mai har hele byen vært dekorert med lanterner i forskjellige farger og størrelser, og vollgraven i Gamlebyen har blitt fargesatt med svære flåter i form av alt fra rosa elefanter til hvite lotusblomster. Feiringen er spesiell her siden de to festivalene feires samtidig, og byen er definitivt verdt et besøk ved Novembers fullmåne. Ved siden av krathongene er fyrverkeri en sentral del av feiringen, og symboliserer på mange måter det samme som flåtene. Under selve feiringen var det storslåtte fyrverkeri over alt på nattehimmelen, som allerede var dekket av små blinkende, flytende lys, som en strøm av stjerner. Høydepunktet for de fleste Chiang Maiere, og meg selv, var Yi Peng-feiringen i San Sai kanskje 40 min fra CM der tusenvis av lykter ble sendt til himmels samtidig. Bildene nedenfor er derfra, samt fra selve Chiang Mai sentrum nede ved Mae Ping-elven.

Selv om selve festivalen ble offisielt feiret fra 18-22 november i år her i Chiang Mai, har jeg hørt fyrverkeri hver natt i over 2 uker, og tidvis også på dagen. Det virker som smellet er selve moroa, så om det er natt eller dag er ikke så viktig. Selve festivalhelgen var det som å sove i en krigssone med smell og rabalder stort sett hele natten. Noe en må finne seg i når man bor midt i Gamlebyen, vil jeg tro. For meg var festivalen veldig fin, men det er veldig godt at den nå er over! Typisk nok ble jeg syk, så jeg fikk ikke med meg Loi Krathong-paraden som fant sted mandag. Den var visst storslagen med svære flåter på hjul med musikk, sangere og dansere på rad og rekke. Visstnok var den ekstra kontroversiell i år siden kathoey fikk lov til å delta for aller første gang. Flaks for meg paraderer de utenfor vinduet mitt høylytt hver natt uansett, så jeg gikk vel ikke glipp av så mye annet enn flotte kostymer…

Jeg har virkelig ikke noe i mot Lady boys, misforstå meg rett. På ett nivå er de faktisk ganske fascinerende. De har en helt unik posisjon i Thai-samfunnet, og blir ofte kategorisert som det tredje kjønn, og blir sett på både med respekt og frykt. Dessverre, særlig fra myndighetenes side, blir de også sett på med diskriminerende øyne og nyter ikke de samme rettighetene som mainstream thaier. Dette krever kanskje et eget innlegg, så jeg stopper her. Poenget var; Det eneste problemet jeg har med Lady boys omfatter de som absolutt skal skrike og herje utenfor akkurat mitt vindu nattestid. De kunne vel funnet et bedre sted å plukke opp vestlige menn, og latt meg få søvnen min?!

Så, her kommer bilder!

Jeg har støttet meg til info om festivalene hentet herfra:

http://www.cnngo.com/bangkok/visit/ultimate-guide-loy-krathong-823312

http://www.tatnews.org/events/events/2010/nov/5129.asp

http://www.tatnews.org/events/events/nov/2375.asp

5 uker unnagjort

2010-11-27T09:49:00.005+01:00

... og det føles som en liten evighet siden jeg forlot kalde Norge. Og den siste uka har vært veldig lang. Jeg våknet med feber på mandag og den ville ikke gi slipp på noen dager, og siden den endelig slapp har jeg vært helt slått ut. Som i bare-sove/ligge-hele-dagen-så-stille-som-mulig- slått ut. Men andre ord: Ingen feltturer og ingen moro. Bare feber-grubling over felt-temaer jeg ikke får utforsket, ergelse over tapt tid, frustrasjon over å "være innesperret" som resulterer i enda mer stress. Ikke en gang når jeg er syk, legger jeg prosjektet til side. For tiden er det altoppslukende, lille larven aldri mett, som spiser opp nesten all tankekapasitet, og gir lite rom for noe annet. Heldigvis har jeg kunne avreagere med Angry Birds og dermed spore hjernen inn på noe annet. Jeg er nok den siste i rekken av avhengige, men synet av de små grisene som blir most gir en slags indre (sadistisk?) glede! Spoken like a true vegetarian...

Formen er nå på vei opp og ny tur er planlagt for tirsdag. Det skal bli godt å få gjort noe igjen, samt å fylle ut hullene i oppgaven min. Problemet er bare at når ett hull fylles igjen, dukker det opp 3 nye.. Jeg fikk en liten smell på søndag da jeg sist var i felt, da det gikk opp for meg at en av Hmongforskerne jeg har så stor respekt for så tydelig har misforstått seremoniene i rekken av begravelsesritualer. Jeg sier misforstått fordi jeg kan ikke vite sikkert, siden hans informanter ikke er de samme som mine og at forskjeller eksisterer fra klan til klan, fra landsby til landsby, fra gruppe til gruppe, for ikke å snakke om fra land til land! Men når informantene ler av en forskers beskrivelse av deres eget samfunn, tradisjoner og ritualer, blir en veldig usikker. Hva annet har denne og andre forskere misforstått? Hva har jeg selv misforstått? Så får selve prosjektet en liten eksistensiell krise og undertegnede antropologspire fylles av tvil.

Tvil om jeg noen gang kommer til å forstå. Litt er svaret, jeg forstår litt. Om det er nok? Det får jeg sannsynligvis aldri vite. Så lenge mine teorier baseres på hva jeg selv blir fortalt, hva jeg selv ser, kan det ikke bli feil. All informasjon jeg får er jo basert på individuelle perspektiv og meningsforklaringer. Slik er det når en jobber med kvalitativ forskning. Dette er ikke fysikk eller matematikk. Det finnes ingen fasit, to streker under svaret. Det er både befriende og skummelt på en gang. Befriende fordi jeg først nå skjønner at min informasjon også er verdt noe, at den er like mye riktig som andre Hmongforskeres, selv om jeg ikke har noen doktorgrad og årevis meg forskning bak meg. Skummelt fordi jeg må tørre å tro på min egen oppfatning av den informasjonen jeg får, tross i at den ikke alltid stemmer med det som beskrives i de 30-talls bøkene og artiklene jeg har lest. Der ligger nok den største utfordringen.

Innlegg om søndagens felttur, helgas festival og andrer store og små opplevelser kommer fortløpende, kanskje allerede i løpet av helgen :) Imens, noen bilder fra Tae Pae Gate der dekorasjonene allerede er hengt opp.

"If you stand under the lamps, you will look beautiful" Takk for den, Golf!

Golf, fetteren til Kanson, gjør seg til for kamera

Lykter som dekorasjon på Ta Pae Gate

Kjærestepar på Tae Pae Gate

Nå skal jeg ut å jakte på noen ruller med film! Jeg har nå to munner å mette!

Plastic fantastic!

2010-11-16T16:44:00.000+01:00

Jeg er forelsket, faktisk helt betatt av en liten asiatisk frøken. Hennes navn er Diana og siden sist onsdag har hun vært med meg overalt hvor jeg har dratt, dag som kveld. Hun kan gjøre de helt fantastiske ting, og er så liten og søt at hun får plass i vesken min. Et lite stykke hverdagsmagi!

Nei, jeg har ikke blitt helt farget av mine omgivelser, og farangutangene jeg daglig ser sikle over bittesmå thaidamer. Dette er min Diana:

Diana er en analog frøken som fores med 35mm film, gjerne film som har gått ut på dato for ekstra effekt. Hun er laget av plastikk og er derfor lett å ha med å gjøre. Min Diana er en remake av det originale Dianakameraet som ble produsert i Hong Kong på 60 og 70-tallet. Jeg har akkurat skutt ferdig min aller første rull, og fikk innscanningene tilbake i dag. Hensikten med denne nye følgesvennen er å eksperimentere, leke og utforske, og dermed ikke nødvendigvis tenke altfor mye før du presser på utløseren. Spontanitet er nøkkelfilosofien. Hun er en smule uforutsigbar, men det er hele spenningen. Du får ikke tilfredsstilt nysgjerrigheten din umiddelbart, og når du endelig får bildene dine tilbake kan det vente noen overraskelser, og ja, en del crappy bilder også. Men moro er det!

Her er noen av bildene mine fra første oppdagelsesferd med lille frøken Diana.

Tempelfotografering 1: Leker meg med dobbeleksponering

Tempelfotografering 2: Diana kan også ta halvformatfoto, altså 2 bilder per ramme.

Sunday Market: Dobbeleksponering nattestid måtte også testet ut

Freshly painted nails. (Inspirert av tempeldragen...?)

Strømnettet i Gamlebyen

You got me! Dobbeleksponering fasinerer meg!

Har nå kjøpt nye ruller, 1 farge negativ og 1 svart/hvitt. Kan nesten ikke vente med å reise ut på oppdagelsesferd igjen. Mulig Diana får være med på neste felttur?

You know you're an anthropologist when...

2010-11-12T10:59:00.004+01:00

... you spend hours next to a decaying body, all in the name of ethnography! Kort fortalt, mandagens felttur var observasjon av en Hmong-begravelse. Nærmere bestemt, ett av de mange ritualene hmongene utfører når en av deres kjære går bort. Ritualet det dreide seg om her var selve gravleggingen og kalling av sjelen som har sin rettmessige plass ved graven.

For ordens skyld, hmongenes syn på sjel innbefatter en forståelse av at en person er i besittelse av flere sjeler. Antall sjeler er et symbolsk tall, fremfor et fastsatt tall. Jeg har blitt fortalt alt fra 3, 9 og 12 sjeler. For det meste blir jeg fortalt tallet 3. Fremfor å se på det som bestemte tall, kan det også forståes som deler av en sjel som utgjør den metafysiske delen av en person. Når en person dør, forlater sjelene kroppen. Èn sjel blir værende ved graven, mens de to andre reiser til Åndeverden. Den ene sjelen blir til en forfedreånd, mens den andre sjelen venter på å reinkarneres slik at livets sirkel kan starte på ny. For at sjelen skal kunne foreta disse reisene fra den dødes kropp, kreves det spesielle ritualer. Disse ritualene er så omfattende at de tar flere dager å fullføre. Det er bestemte krav til tidspunktet de bør utføres på, nærmere bestemt hvilken dag som ansees som passende etter den kinesiske månekalenderen, og rituelle spesialister som må hyres inn. Kort fortalt omfatter dette fløytespillere, trommeslagere, sangere, samt noen som har ansvaret for matlagingen og èn eller to personer som har ansvaret for å organisere selvet ritualet. Interessant nok har ikke sjamanen noen sentral rituell posisjon i begravelsesritualene, dersom han/hun da ikke er den avdøde eller i nær familie med den døde. Begravelsesritualene overlates til andre spesialister.

Som nevnt var ritualet som foregikk denne dagen selve gravleggingen og kallingen av den sjelen som blir værende ved graven. Til opplysning fikk jeg bare observert deler av ritualet, og det er flere grunner til det. Ritualene for gravleggingsdagen starter ved morgengry, ved at den døde fraktes fra sitt hjem til et sted litt utenfor landsbyen. I landsbyen jeg var i hadde de et eget område hvor de utfører denne delen av begravelsen på, men det er ikke nødvendigvis slik i alle landsbyer. Med i følget er familie av den avdøde, også tilreisende (søstre og døtre som er gifte bor gjerne i en annen landsby) de rituelle spesialistene, og et visst antall bøfler, avhengig av den dødes status. Mennene i samme klan som den døde har en sentral posisjon. Selv om kvinner deltar i seremoniene, er de ekskludert fra visse deler, som selve gravleggingen. Fremme på det angitte stedet for ritualet, plasseres den døde på et åpent område og i åpen “kiste” (kisten ligner mer på en krybbe). I nærheten slås et visst antall trepåler i jorden, 1 påle for hver bøffelokse, som bøffelen knytes fast til. Det samme tauet/båndet knytes også fast til krybben. Bøflene ofres etter en bestemt rituell måte for at den døde skal kunne ta de med seg til Åndeverden. Det plasseres også mat og klær i krybben, som den døde skal ta med seg. Jeg ble fortalt at alt dette gjøres slik at den døde skal ha alt den hadde i dette livet, når han/hun starter sitt nye liv i Åndeverdenen. Skikken sier at alle som deltar i begravelsen, må gi noe til den døde for å vise respekt, familiebånd og takknemmelighet. Det er kvinnene som gir disse ofrene, i form av klær de har brodert selv (eller mer vanlig nå, kjøpt i egne butikker som har spesialisert seg på Hmongklær). Antall bøfler som ofres varierer fra klan til klan og fra tilfelle til tilfelle. Men det må være minst 2 bøfler. I dette tilfellet observerte jeg 7 blodige påler da jeg ankom landsbyen i 9-tiden på morgenen. Dette var en mann av status, og hver av hans sju sønner hadde ofret en bøffel for sin far. Jeg ble fortalt at begravelsesritualene er de mest kostbare av alle hmongritualene. Mer tid og ressurser brukes på begravelsen enn persons eget bryllup. Begravelsen koster ofte så mye at den avdødes familie er villig til å ta opp dyre pengelån for å kunne vise den døde den respekt han eller hun fortjener. Men som regel er begravelsen i samsvar med den avdødes faktiske formue, og kan ses på som en demonstrasjon av status og velstand.

Fløytespilling og trommeslag er en viktig del av ritualet. Gjennom musikk kommuniseres det med den døde og dens sjeler.

Sjelekallings-seremonien er i gang. Kvinnene gråter ved den døde, mens mennene synger sanger for å hedre den dødes minne. Sang, trommeslag og fløytespill brukes for å fortelle sjelen at den skal følge med til gravstedet.

Jeg pustet lettet ut da jeg skjønte at selve ofringen var over. 1 griseslakt under nyttårsfeiringen i Sapa var nok for meg.. Men dagen viste seg å bli traumatisk nok likevel. Jeg skal prøve å beskrive det så “pent” jeg kan, men når jeg tenker over det, så er det nok ikke mulig.

Etter å ha hatt et 8 timer langt intervju om hmongenes begravelsesskikker under forrige feltopphold, visste jeg mye om hva som ventet meg, i teorien vel og merke. Hvordan det skulle føles på kroppen, burde jeg vel forberedt meg litt mer på. Jeg visste at etter vanlig hmong-skikk ville gravleggingen skje på den 3. dagen etter personen gikk bort. Det jeg derimot ikke visste var at den døde ville vises frem i en åpen kiste. I dette tilfellet hadde det gått 6 dager siden personen gikk bort. Det føles usmakelig å beskrive dette, men jeg føler at det er en viktig del av min opplevelse, så jeg velger å fortelle det. Dette på grunnlag av at begravelse er sentralt uansett hvilket samfunn det dreier seg om, og hos hmongene er det kanskje det aller viktigste. I tillegg var hmongene svært imøtekommende ovenfor meg, og jeg møtte ingen motvilje med hensyn til min tilstedeværelse. Både de rituelle spesialistene og familien til den døde snakket gjerne med meg og forklarte velvillig om seremoniene, og de ville gjerne at jeg skulle dokumentere informasjon om den døde, så vel som selve seremonien, både i form av ord og bilder. Det ble sett på som et tegn på respekt, og statusbekreftelse for den avdøde, fortalte den eldste sønnen meg angående min tilstedeværelse. Så jeg ble på ingen måte sett på som en inntrenger, og var ikke uønsket.

Når det er sagt har jeg aldri følt meg mer mistilpasset og hvit. Både kategorisk, men aller mest fysisk. Det var en svært varm dag, med kanskje 30 grader i skyggen, og solen stekte. Den eneste skyggen på området var i en femmeters radius fra der kisten var plassert, så det var der folk oppholdt seg, meg inkludert. Herfra observerte jeg sjelekallingen og foretok intervjuene. Jeg vet ikke om det var solen, synet eller lukten, aller helst var det nok kombinasjonen av alle tre, men etter 4 timer taklet jeg det ikke lenger og måtte kapitulere. Da hadde jeg nesten besvimt 3 ganger, og var hvit som snø, et syn som ga både medfølelse og godlynt latter fra de gamle damene som satt ved siden av meg. Så etter å ha fått med meg 1 tredjedel av dagens ritualer, måtte jeg småskuffet reise tilbake til Chiang Mai. Den siste tredjedelen stod igjen; selve gravleggingen. Jeg ble først fortalt at jeg kunne få være med på denne, og var svært skuffet over at jeg ikke var i form nok til det. Heldigvis sa assistenten min seg villig til å bli igjen og dokumentere det for meg. Bedre enn ingenting, tenkte jeg småfurten og satte meg i bilen. Senere på dagen, trygt tilbake i CM med stigende form, fortalte assistenten meg at det var like greit at jeg hadde reist, fordi kun menn kunne delta på selve gravleggingen. Skuffelsen forsvant dermed fort, men sjokket over denne dagens opplevelser sitter i ennå.

Under gårsdagens felttur ble jeg fortalt at det var begravelse i landsbyen, og om jeg ikke ville delta på denne. Jeg tenkte meg ikke lenge om før jeg høflig takket nei. Selv om en gjør feltarbeid der deltagende observasjon er en sentral metode for datainnsamling og forståelse, har jeg erfart at det er lov å sette grenser for seg selv for hvor deltagende en skal være. Enkelte aspekter, uansett hvor sentrale de er for samfunnet en studerer og sin egen avhandling, er det greit å utelate. Nå har jeg erfart begravelse og dyreslakting/ofring én gang, og det er nok for meg. Jeg baserer meg på verbale forklaringer og referanser heretter.

Første felttur

2010-11-04T13:54:00.001+01:00

Forrige fredag var jeg på den første feltturen for "Oda prøver seg på etnografi, 2. omgang, 2010". Jeg var veldig spent, og sov ikke stort natta før. Erfaringene fra 2009, som tidvis blusser opp i form av en negativ tankestorm med påfølgende kvalme, gjorde det vanskelig å fokusere på at denne gangen måtte det bare gå bra, denne gangen SKAL det gå bra! Så det var en småskjelven antropolog som satte seg i Red Car'en hyret inn for dagen for å frakte hun selv og assistenten opp i fjellene.

Omtrent to timer senere var vi fremme i Hmonglandsbyen. Vi var "heldige", for det regnet og folk var derfor hjemme fremfor å jobbe på åkrene sine. Intervjuene gikk dermed radig, uten særlig ventetid, og det virket som om folk var glade for å få en pause fra åkrene. Praten gikk lett, selv om jeg ble litt skuffet over engelsken til assistenten min. Neste gang skal jeg be han ta seg bedre tid, å ikke stresse med å oversette, og om å være litt nøyere. Du skjønner at du ikke får med alle detaljene når en 10 minutters samtale gjenfortelles på under ett minutt... Men det var første felttur, så jeg må nok fortelle han nærmere hvordan jeg liker å jobbe. Det er ikke så lett å måtte hevde seg selv som sjef i et samfunn der mannen stereotypisk nok er lederen, for han vet mest, kan mest og jenter bare skal smile og være feminine hele tiden (med fare for å virke etnosentrisk). Sånn sett var det lettere sist da jeg hadde en kvinnelig oversetter. Denne gangen fikk jeg følelsen av å bli overstyrt og tidvis oversett, til tross for at det var jeg som hadde hyrt inn han. Og dette plagde meg litt en stund etterpå. Det positive med turen var at jeg fikk snakket med 4 sjamaner, 1 av landsbyens Eldre, samt selve landsbylederen. Alt dette i løpet av snaue 7 timer. Forvirrende nok ble jeg introdusert for en (for meg) ny form for sjaman, noe som kort fortalt knuste en av hovedteoriene mine, men som samtidig utvidet den etnografiske horisonten litt, og som derfor kan ta prosjektet i en litt annen rettning. Hmongsamfunnet slutter aldri å overraske meg!

Etter en informativ dag i høyt tempo gikk turen tilbake til Chiang Mai. En av fordelene ved akkurat denne labdsbyen er at den ligger så nærme Chiang Mai at jeg kan ta dagsturer dit om jeg ønsker det. Akkurat nå føles det veldig behagelig, men etterhvert vil jeg ta noen overnattingsturer om det er mulig. Det plager meg litt at jeg ikke får være skikkelig antropolog, som lever og bor sammen med menneskene en har som fokus, i Malinowskis ånd, men på den andre siden så finnes det vel svært få slike tradisjonelle feltarbeid rundt omkring i dag. Modernisering, integrering, globalisering osv. Avstandene er ikke så store lenger..

Utsikt over landsbyåkrene

Planen nå er to nye feltturer neste uke, til samme landsby pluss nabolandsbyen. Jeg håper at jeg får gått mer i dybden da, og få oppklart mye av forvirringen om denne nye formen for sjaman. Hvorfor har jeg ikke møtt en av disse før? Blir jeg klokere, skal jeg utdype dette litt. Kanskje jeg burde skrive et kort innlegg om akkurat hva prosjektet mitt dreier seg om?

Det har drøyet litt for meg å skrive dette innlegget for jeg vet ikke helt hva jeg synes om selve feltturen. I dagene etter var jeg nok litt i sjokk, og prøvde hardt å sloss mot demonene fra forrige opphold. Jeg kjente mye ubehag, hjemlengsel, frustrasjon og motløshet, samtidig som jeg var svært oppgitt over min egen innstilling. Lenge har jeg latt de dårlige erfaringene og opplevelsene fra sist gang dominere over de få gode, dagene da jeg hadde svært gode feltdager med lange intervjuer og tonnevis med informasjon. Kanskje ikke så rart når sistnevnte var i undertall. Når jeg i tillegg ga opp hele prosjektet, og stemplet det som "misslykket" for ett år siden, og dermed satte en strek over hele opplevelsen, er spørsmålet "Hvorfor i all verden utsetter jeg meg selv for det her igjen?" et naturlig spørsmål å stille seg selv. Og det tok meg noen dager å finne et svar jeg kunne holde fast ved, og ikke minst tro på. Jeg er her fordi jeg vil være her, for å fullføre det jeg startet, og ikke minst for å fullføre antropologimasteren min en gang for alle!

My home away from home

2010-10-28T12:39:00.013+02:00

Siden jeg har flyttet til Alex og Kanson, tenkte jeg at jeg kunne vise litt hvordan jeg bor. Som sagt leier jeg et rom i andre etasjen over sushibaren deres, mens de bor i den øverste etasjen. Det er veldig sentralt, og passer meg perfekt. Når de åpner restauranten neste uke, blir det nok mer liv her, men akkurat nå er det relativt rolig.

Øverst fra venstre: 1: Nabolaget. 2: Vifta jeg ikke klarer meg uten. 3: Studiemotivasjon fra Starbuck's rundt hjørnet. 4: I den gule delen bor jeg! 5: Rommet mitt.

Sånn feltarbeidsrelatert begynner det å skje ting (uten å jinx'e det hele). Jeg skal på min første felttur i morra til 2 Hmonglandsbyer ca 2 timer fra Chiang Mai. Jeg er utrolig spent, både på hvordan det går, men ikke minst om tolken kan vise meg det han lovet. Kall meg gjerne kynisk, men etter sist gang velger jeg å begrense entusiasmen litt, og forholde meg litt nøktern til hele opplegget. Jeg skal visstnok få møte et par sjamaner, en urtedoktor og noen av landsbyenes eldre. Om mulig får jeg også møte landsbylederne, så det høres veldig bra ut i teorien. Jeg er i hvertfall klar og ivrer etter å komme igang!

Ute i nabolaget møtte jeg på denne søte krabaten:

Tror vi skal bli gode venner han og jeg.. Spesielt gleder han seg nok til at Kansons sushibar åpner på tirsdag.

Jeg liker ikke bilderedigeringen (eller hva det nå heter...) til blogger, så det blir en del fotomontasjer fra Picasa i stedet. Med blogger får jeg ikke bildene der jeg vil ha dem, og det blir så rotete. Picasa er jeg derimot venner med og anbefaler på det varmeste!

Vondt skal vondt fordrive?

2010-10-27T15:04:00.001+02:00

Tenkte jeg skulle dele dagens opplevelse, selv om det fullendte resultatet gjenstår å fastslå..

Jeg har flyttet fra gjestehuset og leier nå et rom i huset til Alex og Kanson i sentrum av Chiang Mai. På den andre siden av gata ligger et småfancy massasjested, så jeg tenkte at jeg skulle la de få forsøke seg på stressmusklene mine. I utgangspunktet ingen dårlig idè, men feilen var å gå for tradisjonell thai ~~tortur~~ massasje. For å si det kort, det var øyeblikk jeg trodde jeg skulle svime av til tross for min selverklærte medium høye smerteterskel. Høyst sannsynlig er det nakken og ryggen min det er noe feil med, men den dama var altfor hardhendt! Jeg har tatt thai-massasje før, og det har akkurat vært vondt nok til å ynke seg, men dagens seanse var så smertefull at jeg ikke klarte å få ut en lyd. Typisk norsk er det kanskje også å ikke vise tegn på smerte, når du faktisk utsetter deg for den frivilig. Dama hadde ståpåvilje, bokstavelig talt. Imponerende bruk av hæler og albuer.. Musklene mine skulle hun løse opp! Hun strakk, knakk, tråkket, bøyde og presset mens jeg var stum av smerte. Men mulig det var nødvendig å være så hardhendt. Det umiddelbare resultatet var en helt forferdelig hodepine, svimmelhet og oppkast, så jeg var slått ut for resten av dagen. Nå er det kvelden her, og jeg vet ennå ikke hva jeg skal tro.

Det må så klart nevnes at tradisjonell thai-massasje er en medisinsk form for massasje, og at det kreves sertifisering for å utøve den. Mulig den reaksjonen jeg hadde var måten kroppen min kvittet seg med avfallstoffer på. Jeg er ikke helt sikker på om det funket ennå. Det hele var en lidelse.. Men hvis det viser seg å virke skal jeg revurdere dommen om at thai-massaje definitvt ikke er noe for meg.

Jeg så ikke fullt så avslappett ut...

Neste gang velger jeg aromaterapi!

Sawasdee!

2010-10-24T08:21:00.001+02:00

Etter en god frokost og 10 timer søvn begynner jeg å føle meg som meg selv igjen. Jeg kom frem til Chiang Mai i går kl 12 lokal tid (Oslotid kl 07.) etter å ha vært innom Bangkok i ca 4 timer. Jeg roper høyt hurra for Thai Air, super service, god plass, og ikke minst direktefly Oslo-Bangkok på 11 timer. Når det er sagt burde Nordmenn skjerpe seg, og oppføre seg som folk når de reiser. Kutt ned på alkoholen og respekter at sidekvinnen vil sove. En fyr som virkelig hadde fått i seg nok (han var full da han kom på flyet..) ble bedt om å roe seg ned i hvertfall 10 ganger av personalet. Tullingen ville ikke sette seg da vi skulle lande, tok frem mobilen og ropte at han måtte ringe barna sine. Hei! Vi er på et fly, og vi andre vil lande, så sett deg ned! Hau...

Bortsett fra lite søvn, gikk turen fint. Jeg kom inn i "reiser-alene-modusen" ganske kjapt, og har blitt der siden. Men det var ikke smertefritt å forlate Pål, familie og venner hjemme. Førstnevnte aller mest.. Jeg er fjortis-forelska og 2 måneder kommer til å føles som en evighet. Det føles som en evighet allerede.. Jeg teller dagene allerede *fjortis*.

Gjestehuset jeg bor på heter Banilah og ligger kanskje 10 min å gå fra Gamlebyen i Chiang Mai. Det er veldig koselig, med hyggelige jenter som jobber her, og søte katter som ligger og sløver over alt i resepsjonen (Om kvelden tjores de fast så de ikke skal springe ut i veien). Rommet mitt er lite, men rent og billig i forhold til standarden. Jeg hadde egentlig planlagt å ha base her, men etter å ha vandret litt rundt i området i går kveld og i dag, tror jeg at jeg skal lete etter noe annet i Gamlebyen. Området er rolig, men det er bare lokale matmarkeder og 7 eleven, og svært få restauranter. Jeg trenger nok litt fler alternativer i gangavstand. En kjapp observasjon: Det er bare jeg som er fotgjenger. Alle andre kjører moped eller bil. Merkelig følelse.

Snart kommer Alex og Kanson for å hente meg og vise meg restauranten de skal åpne. Jeg har ikke sett dem på over 1,5 år, så det blir koselig. Det er en lettelse å kjenne noen andre som bor i samme by (lykketreff at de har flyttet hit) og vite at jeg ikke trenger å være alene hele tiden.Ha noen å snakke engelsk og norsk med (Alex er svensk) mer enn bare å bestille mat/handle på 7 eleven.

Legger ved noen bilder så dere kan få et lite inntrykk av hvordan jeg bor (foreløpig)

Senga mi

Utsikten fra balkongen

Kul telefon..

Kjapp Hipstamatic print fra BKK

Testing, testing 1,2,3!

2010-10-13T12:08:00.001+02:00

Jeg har endelig fått phooonen min tilbake og søker nå i appstore etter nye spennende/nyttige/underholdende apps. Jeg kom over en som heter BlogWriter, som gjør det mulig å poste innlegg via iPhone. Og den må så klart testes ut. Virker som en veldig smart app for å oppdatere bloggen i farta, men resultatet gjenstår å se..

I'll keep you posted! Bokstavelig talt :)

Organisere, systematisere, problematisere...

2010-10-12T19:28:00.000+02:00

Hjelp! Jeg reiser snart og jeg er milevis fra forberedt! Mentalt forberedt blir jeg trolig ikke, men det haster med å ha det praktiske på plass. I forhold til selve datainnsamlingen er jeg noenlunde klar. Alle feltnotatene fra i fjor er gjennomgått, med både forundring og frustrasjon. Forundring fordi jeg finner mer nyttige netknotinger enn jeg husket, frustrasjon fordi Oda anno 2009 ikke hadde noe system/hadde et helt annet system.. Note to self: Ikke vær så rotete denne gangen! Skriv tydelig, og ikke minst kronologisk! For å gjøre datainnsamlingen rundt bruken av medisinplanter lettere når jeg nå skal ut i felt, har jeg laget et virtuelt herbarium basert på bilder av ulike planter jeg tok på feltturer sist. Tanken er å vise frem bilder til informanter for å se om de kan identifisere navn og nytte, for dermed å blant annet få en oversikt over de meste brukte plantene. Prosessen hadde vært mye lettere om jeg ikke måtte ha brukt timesvis på å kryptere mine egne notater og tallsystem for å finne ut hvilket bilde som hørte til hvilket navn og beskrivelse.. Puh! Men jeg fikk det til, (småbannende og sint på meg selv) og lover på tro og ære å organisere notatene bedre neste gang. Eventuelt kan jeg lese nærmere i "Hvordan skrive feltnotater-"boka mi. Hey, man tror jo alltid at man vet best selv, sant?

Uttflytting/innflytting

2010-10-05T18:05:00.001+02:00

Det har gått i ett det siste, så det har ikke blitt mye tid til overs for å oppdatere bloggen. Nå har jeg endelig fått pakket ned hybelen, og flyttet inn hos Pål. Hybelen har ikke akkurat blitt flittig brukt, og har internt blitt kalt hytta. Det sier vel litt om hvor ofte jeg har vært der. Så nå er vi samboere og bor i pappeskekaos i leiligheten til Pål. Enda litt lykkeligere.

Det begynner å nærme seg avreisedato, og billettene har blitt booket. Om Lånekassen kan bli noe tregere når det gjelder behandlingstid av søknadene sine er et tema i seg selv. 2 måneder! Jeg ble nesten stresset her over å kunne reise på feltarbeid i det hele tatt. For det krever jo en god slump i reisekassa. Flybilletter, forsikring og visum må jo ordnes på forhånd, og det koster. Men det hele ordnet seg, og den 22.oktober flyr jeg østover. Ikke spør om jeg er klar...

Nå står det falaffel på menyen!

Forfatter? Jeg?

2010-09-17T17:38:00.002+02:00

I dag fant jeg denne merkelige mailen i innboksen min:

Dear Oda ,

I am writing on behalf of the International publishing house, LAP Lambert Academic Publishing. In the course of a research on the University of Bergen, I came across a reference to your work in the field of Development Studies.

We are an International publisher whose aim is to make academic research available to a wider audience. LAP Publishing would be especially interested in publishing your dissertation in the form of a printed book.

Your reply including an e-mail address to which I can send an e-mail with further information in an attachment will be greatly appreciated.

I look forward to hear from you.

Kind regards,

Ecaterina Tomsa

Acquisition Editor

LAP LAMBERT Academic Publishing AG & Co. KG Saarbrücken

Dudweiler Landstraße 99, 66123 Saarbrücken Germany

Fon +49 681 3720-310

Fax +49 681 3720-3109

e.tomsa(at)lappublishing.com / www.lappublishing.com

Handelsregister Amtsgericht Saarbrücken HRA 10752

Partner with unlimited liability:

VDM Verwaltung Aktiengesellschaft

Board of Directors: Dr. Wolfgang Müller (CEO), Christoph Schulligen, Esther von Krosigk

Supervisory Board: Prof. Dr. Johannes G. Bischoff (Chairman), RA Thomas Bischoff, RA André Gottschalk

Så hva skal en tro om det her? For det første lurer jeg på hvor i all verden de har funnet e-postadressen min. Den står ikke referert noe sted på Universitetet i Bergen sine sider. Og hvorfor spør de etter min e-postadresse når de faktisk kontakter meg via e-post? For det andre, jeg har da virkelig ikke noe de kan publisere! Om de hadde gjort research ved UiB hadde de straks sett at jeg bare er en masterstudent, og det i sosialantropologi, ikke Development Studies, slik denne dama refererer til. Ikke har de klart å skrive navnet mitt rett heller, så det her lukter råttent lang vei... Jeg googlet forlaget og fant hjemmesiden deres, som mildt sagt var uproffesjonell, spesielt når det kom til skriftlig fremstilling. Det virket ikke seriøst i det hele tatt! Er det her en ny scam med akademikere på alle nivåer som mål? Jeg har ikke blitt spurt om å betale noe, det må understrekes. Men går folk virkelig med på dette?

Jeg skjønner ikke logikken bak når stort sett alle akademiske arbeider som masteravhandlinger og doktoravhandlinger finnes tilgjengelig gratis på nett, enten via universiteters hjemmesider eller bibliotektjenester som BibSys, hvorfor er dette forlaget interessert i å publisere det da? På hjemmesiden lokker de med royalties for hver solgte bok, og at hvem som helst kan bli forfatter. Men det må jo finnes en baktanke/foretningsidè bak! Mulig dette er et reelt forlag, men når utgivelsessprosessen tar 6 uker, stiller jeg spørsmål til kvaliteten. Mange unge akademikere går nok med en drøm om å få avhandlingene sine publisert, og jeg lurer på hvor mange denne personen har sendt lignende mail til. Er de et seriøst forlag burde de revurdere fremstillingsevnen sin, for det virker tvilsomt fra mitt ståsted. Jeg ville tenkt meg om flere ganger før jeg solgte rettighetene til tekster jeg har slitt, svettet og grått over i månedsvis til hvem som helst!

En helg i Stockholm

2010-09-07T19:43:00.001+02:00

I helga var Pål og jeg i Stockholm, og for en fantastisk by det er! Jeg forelsket meg i de smale smugene i Gamla Stan, de gamle bygårdene, de utallige koselige cafeene og restaurantene.. Veggis-heaven! Sverige har virkelig skjønt det! Men, bestill bord i forveien.. Så slipper en å traske gatelangs med Google Maps på jakt etter det 3. beste, når sted 1 og 2 er stappfulle. Men vi hadde flaks. Akkurat da vi hadde kapitulert og satt kursen mot nærmeste t-bane og hotellet, snublet vi over en tapas-restaurant. Tapas og Cava slår aldri feil!

Det kulturelle alibiet for helgen, slik at litt shopping og caféturer kunne rettferdiggjøres, ble Östasiatiska Museum. Museet huser for tiden den omreisende utstillingen av Kinas Terracottasoldater i berghulene under selve museet. Selv om jeg har sett the real thing i Xi'an, var det virkelig verdt besøket, samt å få opplevd soldatene på nært hold uten sinte kinesiske vakter som ikke liker at folk står for lenge stille. Jeg hadde glemt hvor høye og detaljerte de var. Alle ansiktstrekk er unike og utført for hånd, noe som er ganske imponerende når det antas å være ca 8000 av dem. Bare våpnene er borte, ellers ser de ut som de ble laget i går, ikke 210 år før kristus. Utstillingen var nok mest spennende for Asia-nerden, men Pål mente at resten av hæren var verdt et besøk, så nå er Kina også satt på reiselisten. (Den listen begynner å bli lang!)

Speilrefleksen lå igjen på Hamar, men jeg knipset noen bilder med iPhone'n:

1:Terracotta-soldat. 2: Östasiatiska Museum. 3: En kjekkas på gata

Mulig det var tapas'en og thaimaten som forvirret meg, for jeg glemte flere ganger at det var Sverige jeg faktisk var i. Tapasrestauranten kunne likesågodt vært i Barcelona. Kanalene minnet meg om Seinen i Paris og de koselige, små butikkene og cafeene i Gamla Stan minnet meg om Øst-Berlin. Så en trenger ikke lete lenger en nabolandet for å finne en storby som byr på det meste, i tillegg til det lokale svenske. Stockholm anbefales på det varmeste!

Hadde jeg hatt Canon'et mitt skulle jeg tatt et bilde av utsikten fra hotellrommet by night. Så dette bildet får duge:

Oppfriskning

2010-09-02T11:06:00.005+02:00

Etter en lang sommerpause er det vel på tide å starte å blogge igjen? For å kick-starte bloggmotivasjonen har jeg frisket opp bloggen med et nytt design. Hva er dommen? Yay or nay?

Det har vært mye grublerier på meg i sommer, til tider litt for mye. Den første delen av sommeren gikk jeg og ventet på svarbrevet fra UiO angående en master jeg søkte på i vår. Jeg var veldig spent på dette, og selvtilliten fikk seg en liten knekk da avslaget kom. Da hjelper det lite at det var 350 stk som konkurrerte om 20 plasser. Men avslaget tvang meg til å tenke fremover, og ironisk nok måtte jeg se tilbake for å finne løsningen. Og nå er det offisielt: Jeg er UiB-student igjen. Jeg satser nå alt jeg har på å fullføre masteren min!

Vimsete? Jeg? Neida.. Så nå bærer det tilbake til Thailand og Hmongene. Og det allerede i høst. Frykten er der, bakerst i hodet, men motivasjonen er sterkere. Etter å hatt en luftslott-jobb det siste halvåret har jeg skjønt at jeg vil noe mer og at jeg (forhåpentligvis) er nærere målet enn jeg sist trodde. Så jobben og hybelen er oppsagt og jeg er klar for nye eventyr!

Men i tiden før avreise har jeg mye her hjemme å se frem til. Allerede i morra går turen til Stockholm hvor jeg skal møte min kjære som holder kurs. Det skal bli godt med en mini-ferie for å glemme all jobbrelatert frustrasjon for en stund... Men nok om det!

Igjen lover jeg å være flinkere til å blogge fremover! (Det er aldri for sent, sant?)

Ha en god sensommer-/tidlig-høst- helg!

Brumunddal feirer byfest - En semantisk utfordring

2010-06-24T14:48:00.003+02:00

I disse dager annonseres det kraftig for helgens Byfest i Brumunndal, stedet jeg jobber og pendler til (og vips avslørte jeg min personlige mening), og jeg kan ikke annet enn å undre. Brumunddal får bystatus, men hva innebærer egentlig dette? Dette måtte undersøkes nærmere.

Jeg har tenkt på problemstillingen bystatus i noen dager og synset uopplyst for meg selv. Jeg er virkelig så kjedelig at slike ting får meg til å lure... At et tettsted får bystatus, hvilke implikasjoner gir dette? Gir det økonomiske, politiske eller administrative fordeler? Gir det større innflytelse og økt selvbestemmelse i møte med Fylkeskommunen? Økt statstøtte? Så i dag skummet jeg gjennom noen sider Google mente det var lurt av meg å besøke. Og hva fikk jeg vite? Jo, i dag finnes det ingen lovmessige fordeler ved at et tettsted blir tildelt bystatus. Så hvorfor vil da Brumunddal kalles by? La synsingen begynne!

Historisk sett for at et tettsted kunne oppnå bystatus måtte dette godkjennes av selveste Kongen. Hensikten med å bli tildelt bystatus var å sikre monopol på næringsvirksomheter i det nærliggende området, såkalte kjøpstadsrettigheter. På denne måten kunne skatteinnkrevingen lettere sikres og bedre kontrolleres, spesielt når det gjaldt eskport og import av varer. Det ble også opprettet et lokalt rettsvesen. Bystatus innebar derfor økt selvstyre både politisk og økonomisk sett. I 1837 ble det innført et lovmessig skille mellom bykommunene og landkommunene. Dette innebar egne lover for kjøpestedene i forhold til landkommunene, noe som førte til opprettelse av et eget styre i kjøpestedene, kalt nettopp bystyre. Bystyret skulle organisere kjøpestedene, (heretter kalt byene) som en bykommune, og det er akkurat her forskjellen mellom by og tettsted oppstår. Ettersom det ofte fantes flere tettsteder i en landkommune, ble landkommunen øverste administrative instans, og tettstedene måtte dermed innordne seg etter landkommunens bestemmelser. Med bystatus ble det også av staten satt større krav til blant annet helsevesen. Som en konsekvens av dette ble det også behov for mer penger, noe som kreativt ble løst gjennom egne skatteregler for å sikre disse ekstra midlene. Inntekter landkommunene ikke kunne opptjene på samme måte. Hørte jeg enklaveutvikling? Det hele koker altså ned til byråkrati. Jeg kan jo skjønne at Brumunddal derfor ønsker seg bystatus. Men vent litt..

Det interessante er at det kommunalrettslige skillet mellom by og tettsted ble avskaffet i 1990 da denne lovgivningen ble ansett som foreldet. Formelt sett etter overnevnte definisjon er Stavern Norges siste by og fikk bystatus i 1946. Så hva er egentlig greia?

Det finnes ingen reelle lovmessige fordeler lenger ved å erverve bystatus. Dreier det seg derfor om en søken etter anerkjennelse fra staten? Eller Storebror knappe mila lenger sør? Ikke akkurat, i følge Kommuneloven paragraf 3, 5. ledd kan vi lese at

"Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse".

Hva? Avgjør de bystatusen selv? Inget besøk av Jens eller Kong Harald? Jeg må si at jeg er litt forvirret..

Hvis det ikke dreier seg om lovmessige fordeler, da må det jo ligge noe sosiokulturelt bak. Sannsynligvis et ønske om å endre eller styrke lokal identitet. Jeg mener ikke å være nedlatende om jeg fremstår som det. Men som nylig tilbakeflyttet Hamarsing etter 6 år tilbrakt i litt mer urbane strøk (altså ikke Hamar) må jeg si at det innfødte skillet mellom by og land ligger latent i min habitus. Brumundaal har alltid vært bygda, og vil trolig alltid være det. Dette er synlig gjennom den spøkende tonen Hamarsinger generelt sett innehar når de omtaler sine bygdenaboer. Til sammenligning, litt slik Nordmenn generelt sett snakker om Søta Bror på. Det betyr ikke at vi diskriminerer våre naboer. Så fort diskusjonen om den rette versus den gæli sida dukker opp, støtter vi opp om hverandre. Men tilbake til saken, hvis det dreier seg om lokal identitet, hvor kommer begjæret om bystatus inn?

Brummundal... by?

Søknaden om bystatus må etter min mening ses på som et ønske om å avskaffe den (u)offisielle dikotomien i distriktet mellom bygd og by. Om dette er reelt er èn ting, men kanskje viktigere, hvorfor ønskes dette? Paradoksalt danner jo dette skillet grunnlaget for nettop den lokale identiteten kalt Brumunddøl i forhold til f.eks identiteten Hamarsing. I allefall ut ifra et historisk perspektiv. Jeg anser identitet for å være dynamisk og dermed i konstant endring, men likevel må jo denne kontruerers på basis av gitte kategorier, gjerne knyttet opp mot historie og tradisjoner. Når det gjelder ens stedsidentitet, altså identiteten en forbinder med stedet en bor eller har vokst opp på, må jo denne logisk nok forbindes med nettopp et sted. På hvilken måte endres identiteten Brumunddøl fra å ga fra tettstedet Brumunddal til byen Brumunddal? En kan jo bemerke at historien her endres, og at stedsidentiteten ergo endres. Men historien endres på basis av selvbestemmelse. Nærmere bestemt, Brumunddølene skriver sin egen historie. Og ikke akkurat en revolusjonerende en, spør du meg. Brumunddølene konstaterer bare for seg selv og andre at de har mer enn 5000 innbyggere, konsentrert bebyggelse og handels-og servicefunksjoner. Og når det gjelder sistnevnte kan det nevnes at det har blitt gjort en iherdig innsats for å utvide denne den siste tiden. Jeg overdøves på kontoret av gravemaskiner, borring og dundring for at det lokale kjøpesenteret skal utbygges. Noe som får meg til å undre, er det her konspirasjonen ligger? Samler kommunen folket sammen for å feire at Brumunddal blir by som en måte å legitimere de økte ressursene brukt til utbygging av den lokale handelstanden? Er det hele en forbruksfest i fåreklær for å få Brumunddøler til å bruke mer penger? Et skalkeskjul for stormannsgale lokalpolitikere og investorer? Som et: Skal vi være by, så får vi jammen meg gjøre mer for å ligne på en! Penger, penger, penger! Noe som skal være en feiring for folket fremstår for meg som det stikk motsatte. Det kulturelle aspektet overkommuniseres gjennom annonsering av gratiskonserter og andre arrangement i Brumunddal i helgen. Samtidig er ikke byfest-tilbudene i de lokale butikkene langt unna. Alle vil tjene på den nyervervede statusen.

I følge Ringsaker Kommune sliter kommunen med denne problemstillingen:

Ringsakers innbyggertall må vokse raskere for å sikre inntekter til drift og utvikling av de kommunale velferdstjenestene. Ved lav vekst taper vi årlig millioner i statlige bevilginger.

Bystatusen er altså et ledd for å forhindre dette. Men er kosmetiske forbedringer av byens gågate, ny asfalt og større kjøpesentre den beste måten å gjøre dette på? Kall meg gjerne dum, men bevilger staten penger til dette? Ble ikke den lovmessige diskrimineringen mellom by-og landkommuner avskaffet i 1990?

For den gjennomsnittlige Brumunddølen har nok ikke den nye bystatusen noe særlig å si. Brumunddal er vel Brumunddal slik den alltid har vært uansett, på godt og vondt. De samme menneskene bor her, og de samme menneskene velger å ikke bo her. Den kulturelle dikotomien vil nok bestå, i alle fall i noen generasjoner til. Med andre ord, så lenge Hamar er en faktisk motsats og det mest sannsynlige grunnlaget for sammenligning slik situasjonen er i dag. Å sikre den lokale næringen er ikke negativt i seg selv. På lang sikt fører det nok til flere arbeidsplasser for lokalbefolkningen, og en og annen (u)heldig pendler. Men å tilsynelatende legitimere utbyggingen av den lokale næringen ved å kalle det en byfest? Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om det.

Uansett om det lovmessige skillet mellom by og bygd er avskaffet ser det ut som om det handelspolitiske ikke er det. Mye vil ha mer og stormannsgalskapen regjerer.

Det må i tillegg opplyses at Moelv også får sin bystatus i dag, som ligger i samme kommune som Brumunddal.