Luang Prabang

Etter noen dager i Chiang Mai by fløy vi over fjellene og østover mot Laos. Å lande på flyplassen i Luang Prabang var litt av en opplevelse! Fjell på fjell med tilsynelatende skog og ødemark, bare et glimt av ryddet mark og en husklynge her og der før Mekongelven og templene kom tilsyne under oss. Laos har lenge vært på ønskelisten min, og det perfekte utgangspunkt var tempelbyen Luang Prabang! 

Siden vi skulle feire nyttår i Luang Prabang hadde vi nøye valgt ut hotellet Le Sen for å sikre en minnerik opplevelse. Og hotellet infridde virkelig! Høydepunkt: Enormt badekar, god frokost og kanskje den beste senga på reisen. Bonus skulle være svømmebassenget i hagen, men kaldfronten over nordlige Laos satte en stopper for det. Svømmebasseng utgikk, og lykken ble heller badekar og varmeovn på rommet. Du tror kanskje du er vant til kulde som nordmann, men det er sjelden temperaturen faller til 8-10 grader innendørs i Norge. Flashback til feltarbeid her! Men denne gangen uten ullundertøy og fleecegenser... Denne uventede lave temperaturen bremset litt for en del aktiviteter vi hadde sett for oss som bading i fossefall for eksempel. Jeg skulle gjerne skyldt på dårlig planlegging, men ikke en gang lokalbefolkningen hadde opplevd maken på årevis. Så ja, opplevelsene våre ble nok litt farget av det kalde været. Undertegnede frossenpinn hadde på en gitt kveld på seg 7 lag med klær, for spise utendørs på nyttårsaften det skulle vi! Både Pål og jeg kunne erfare at jeg blir litt gretten av å fryse, og det var ikke før jeg fikk kjøpt meg en Beer Lao hettejakke på markedet den andre kvelden i Luang Prabang at jeg begynte å virkelig sette pris på byen. 

Jeg ser nå at dette innlegget blir lengre enn planlagt, så jeg må nok pent dele opp opplevelsene våre i Luang Prabang i flere innlegg. (Ikke akkurat sjokk...) Men her kommer et utvalg bilder før litt generell synsing:

Bassenget vi ikke fikk testet på Le Sen (Tatt med Hipstamatic)

Munker langs Mekong. (Fujifilm x-e1)

Gatelangs i Luang Prabang. (Fujifilm x-e1 )

Hus i kolonistil, Luang Prabang. (Fujifilm x-e1)

Et av mange templer i Luang Prabang. (Fujifilm x-e1)

Mer tempelsafari. (Fujifilm x-e1)

Spontan båttur på Mekong. Legg merke til Beer Lao jakka mi. (Iphone)

Panorama over Luang Prabang fra Mount Phousi tatt med Fujifilm x-e1

Mighty Mekong (tatt med iphonen)

Nattmarkedet i Luang Prabang  (Tatt med Hipstamatic)

Happy NewYear 2014! (Fujifilm x-e1.)

Godt nyttår! (Tatt med iphone)

Til tross for kulden gjorde vi det beste ut av dagene i Luang Prabang. Spesielt likte vi begge to å bare vandre gatelangs med kamera i hånden. Jeg hadde nok veldig høye forventninger til byen, og kan desverre ikke si at de ble innfridd helt. Misforstå meg rett, det finnes mange vakre og enestående sider ved Luang Prabang og det er dem jeg har valgt å vektlegge i dette (forsinkede) reisebrevet. Når det er sagt, klarte ingen av oss å riste av oss inntrykket om postkortfasaden, som i aller høyeste grad markedsføres og som tiltrekker turister, og at det ikke nødvendigvis er lokalbefolkningen masseturismen kommer tilgode. Så klart, dette er ikke unikt for Luang Prabang og jeg har opplevd det flere steder jeg har vært så heldig å besøke både i India, Vietnam og Thailand. Men det var slående hvor mange hoteller, cafeer og restauranter var eid/drevet av franskmenn i en relativt liten by. For oss virket det som om historien gjentar seg selv og at franskmennene pånytt har inntatt Laos... 

Samtidig er turistnæringen i vekst, men denne veksten har tilsynelatende gått over evne på bekostning av strømnett og renovasjon som begge var på bristepunktet. Du skulle ikke gå langt utenfor turist-tråkket før det fløt søppel og kloakklukta rev i nesa. Om det har sammenheng med byens UNESCO Verdensarv-status kan nok diskuteres, da det ikke er noen hemmelighet at med en slik utmerkelse følger bestemte anvisninger angående oppussing/restaurering. Eksempelvis har UNESCO-statusen til gamlebyen i Hoi An, Vietnam ført til økte kostnader for å vedlikeholde de særegne husene lokale familier har bebodd i generasjoner. Mange har derfor måttet selge husene sine, og resultatet har vært at disse har blitt kjøpt opp og gjort om til restauranter og cafeer, skredderbutikker og suvenirbutikker hvor eierne har midler til å dekke eventuelle reparasjoner og pålagt vedlikehold. Så klart, husene blir bevart for fremtidige generasjoner og det er utvilsomt en god ting og Hoi An er en av de vakreste byene jeg vet, men det autentiske kommer med en bismak... 

Og det er litt av følelsen jeg sitter igjen med etter våre dager i Luang Prabang også. Denne pålagte frysingen av kultur og lokalsamfunn, i mangel på bedre term, det tilsynelatende autentiske Luang Prabang i kombinasjon med et lass av bobleturister, du vet de som reiser på fastlagte pakketurer og gruer seg for posten fritid på programmet hvor de faktisk må tenke og bevege  seg på egenhånd, gjorde at jeg ikke føler vi kom helt under overflaten på Luang Prabang. Det er tydelig at turisme er en sårt trengt inntektskilde i det relativt fattige Laos, spesielt sammenlignet med Thailand, og at kampen om turistene setter sine spor. Spesielt interessant var bussturen fra flyplassen hvor vi passerte den øde og forlatte opprinnelige flyplassbygningen som stod som et skjelett noen hundre meter fra den flunkende nye flyplassen. 90 % av bilene vi så hadde hotell-logoer eller navn på reisebyrå på seg. Jeg kan synse så mye jeg vil, men jeg har selv vært en del av det, det er ikke til å komme unna. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har blitt lurt, eller kanskje mer forført av reisereportasjer som gjerne fremstiller Luang Prabang som et glansbilde. Og det er svært ukarakteristisk for meg. Det blir mye skriverier om det autentiske her, om enn ment ironisk som en markedsføringsteknikk, men jeg kan fortsatt ikke sette fingeren på det laotiske etter 5 dager i Luang Prabang. Det er selvfølgelig ikke så rart etter så kort tid, men likevel litt uventet. Jeg vil på langt nær si at Luang Prabang skuffet, men det er svært sjeldent/nær aldri at jeg tenker: Jeg tror ikke det frister å reise tilbake hit. Laos i seg selv håper jeg at jeg får muligheten til å se mer av!

Lyspunktet var uten tvil menneskene vi møtte, på markedet, utenfor templene og i de små kioskene. Ikke noe salgspress, ikke noe kjøpeshow med forventning om pruting, men alltid et smil. Spesielt likte jeg den lokale entreprenøren og elvebåteieren som grep sjansen og spurte om vi ville ha en båttur da vi vandret langs Mekong. For noen flaue dollar tok han oss med på en times tur, bare Pål og jeg, mens vi passerte fiskere, bønder og ganske mange tettpakkede båter med grupper på gruppetur. Ingen guide,  ingen polstrede seter, bare oss tre i båten han og familien kalte hjemme. Det var nok det nærmeste vi kom det usminkede Luang Prabang. Det og nabolagets frisørsalong/karaokebar!